Nyheter

– Jeg var redd for å bli rusfri, fordi jeg ikke ville bli sittende igjen som dum

For sju år siden ble Anniken Nordengen (57) rusfri. – Tidligere eksisterte jeg, nå lever jeg, sier hun. Men livet byr fortsatt på opp- og nedturer.

Gjennom programserien «Petter uteligger: En ny sjanse», ble tobarnsmoren Anniken Nordengen kjent for hele landet. Etter over 20 år som rusmisbruker, sto hun i 2015 ved sykesengen til barnas far. Han lå i koma. Da tok hun valget om å bli rusfri. Det ble en hard kamp.

Fortjente mer enn en død far og en rusa mor

Anniken er oppvokst på Grünerløkka i Oslo. Moren ble gravid som 15-åring. Tenåringen som fikk barn preget den lille allerede som foster i mammas mage, mener Anniken Nordengen.

– Min mor ruset seg ikke, jeg tror likevel starten på livet ble som en «rus» overført til meg. Hun ble gravid tidlig i tenårene, noe som naturlig nok medførte et høyt stressnivå.

Moren var tenåring da hun ble gravid. 3,5 måneder gammel kom Anniken til sin fosterfamilie. Skjermbilde på mobilen, er det eneste foto hun har av seg selv som barn.

Anniken var kun 3,5 måneder gammel da hun ble plassert hos en fosterfamilie. Oppveksten beskriver hun som god, men ofte ensom i mangel på gode venner.

– Jeg var litt «nysgjerrig» på rus i ungdommen. Men i midten av tjueårene kom det to barn på kort tid.

Hun ler:

– Produktiv, serru. Sønnen og datteren min kom til verden med ett år og åtte dagers mellomrom.

Samlivet med barnas far bød på problemer.

– Ja. Han var det jeg kaller tørst, noe som skapte problemer i forholdet. Det endte med at jeg tidlig flyttet fra pappaen til barna mine.

– Da ungene var rundt 5–6 år, traff jeg en «kjekkas» som ruset seg. Jeg ble ganske fort dratt inn i det. Raskt endret tilværelsen seg fra å ha kontroll, til ikke å ha kontroll. Noe det er vanskelig for en rusmisbruker å innrømme.

I 2015 havnet faren til Annikens barn i en alvorlig ulykke. På Ullevål sykehus lå han i koma. Ved siden av sykesengen tok Anniken et stort og viktig valg.

– Endelig innså jeg at barna mine fortjente noe mer enn en død far og en rusa mor, forteller hun.

Anniken tar en pause før hun fortsetter:

– Nå kan du slippe taket. Jeg skal skjerpe meg. Slutte å ruse meg. Ta vare på ungene, sa jeg til ham.

– Han døde 1. oktober 2015. Fra den dagen har jeg ikke rørt verken amfetamin eller valium.

26 år i en boligblokk på Galgeberg - hvor omgivelsene var preget av rus, psykiatri, vold, branner og politirazziaer er over. I halvannet år har Anniken kost seg i Askim-leiligheten.

Beinhard avrusing

Anniken Nordengen valgte en tøff vei ut av rusen. Uten profesjonell hjelp til avrusing sto hun selv alene i løpet. Time for time.

– Det var beinhardt. Jeg valgte å jobbe meg gjennom tidsplaner på 24 timer av gangen. Det første døgnet satt jeg ved kjøkkenbordet, gråt og drakk vann. Svettet som en idiot med skyhøy puls, høyt blodtrykk og kramper fra tærne og opp til halsen. Mentalt var det beksvart. Men samtidig kjente jeg på styrken min. Dette skulle jeg klare.

På den tiden bodde hun på Galgeberg i Oslo. «I en blokk hvor jeg bare kunne tusle ut på gangen i sokkelesten og få tak i rusmidler», som Anniken selv beskriver det.

– Mange tanker gikk gjennom hodet. I årene som misbruker hadde jeg sett på «vanlige» mennesker som kjedelige. Jeg var vant til å være høyt oppe og gira, i amfetaminrus.

– Jo, jeg burde sikkert ha trappet ned under legetilsyn. Men jeg klarte det selv!

Rus, psykiatri og politirazziaer

I trappa hjemme hos Anniken står det stabler på stabler med =Oslo Juleboka. Vel innenfor døra viser hun stolt Dagsavisens journalist leiligheten hun leier sentralt i Askim.

– Fint, ikke sant? Det er første gang jeg har egen veranda og eget soverom.

Anniken løper ut på kjøkkenet. Lokalprodusert kransekake og varm drikke tilberedt med teblomster settes på bordet. Spisebordet er =Oslo-selgerens egen pakkedisk. Flesteparten av blader og julehefter selges i Askim, men hun har sendt bøker bestilt via Facebook både til Kirkenes, Longyearbyen og Karasjok. Ved stuevinduet blinker det i juletrebelysningen.

– Juletreet pynter jeg tidlig i desember. Jeg er mye ute og jobber – skal jeg ha glede av julepynten må jeg starte tidlig, smiler hun.

I halvannet år har Anniken Nordengen bodd i Askim. Et nytt kapittel i livet ble skrevet da datteren tok grep og hjalp henne ut av den kommunale leiligheten på Galgeberg i Oslo.

– Det ble 26 år i det som blir kalt «Bananblokka». Det er nesten rart jeg klarte å bo der så lenge. Det var mye rus, psykiatri, vold, branner og politirazziaer i blokka.

Gatemagasinet og juleboka gir selgerne en ærlig jobb, og verdighet. For Anniken bidrar inntekten fra salget til at hun kan ta noen turer til Trondheim, for å besøke barn og barnebarn.

Familie i Indre Østfold

Tidlig på sommer 2021 var Anniken hos datteren i Trondheim. En ny koronavaksine i Oslo sto for tur, med én planlagt overnatting på Galgeberg.

– Den natten ble en øyeåpner. Jeg ble vekket av noen voldsomme skrik, som førte til hjerteklapp og lite søvn resten av natten. På turen tilbake til Trondheim sa jeg til datteren min at jeg ikke orker å bo i den leiligheten.

Før Anniken hadde kommet hjem til datteren, hadde hun funnet to ledige leiligheter i Askim til sin mamma. Etter å ha solgt =Oslo i Indre Østfold i seks år, og blitt kjent med mange, var dette et område Anniken gjerne kunne tenke seg å bo.

– Lørdag fant vi leiligheten, den påfølgende tirsdagen flyttet jeg inn. 85 prosent av tingene jeg hadde i Oslo ble kastet, nå ville jeg starte på nytt. Jeg elsker området og leiligheten.

Det er kun ett år siden Anniken fikk greie på hvem som er hennes far, etter å ha tatt en DNA-test. Dessverre døde faren i 2016.

– Det er selvfølgelig trist, men jeg har fått kontakt med andre familiemedlemmer. Du vil ikke tro det, men mange av dem bor her i Indre Østfold. Spydeberg og Tomter. Det er ikke rart at jeg føler å ha kommet hjem. Inn i livet mitt har jeg fått en halvbror, en skikkelig kul onkel, fetter, kusiner og er tante til tre jenter.

Destruktive tanker

I dokumentarserien «Vårt lille land» på TV2 tok Annikens sønn Aleksander et kraftig oppgjør med mamma og oppveksten. Barndom og omsorgssvikt, med en mor som ruset seg på amfetamin i 20 år. Da produksjonen ble planlagt, ba Anniken om å få være med i programmet.

– Selvfølgelig har det ikke vært greit for barna mine. Mammahjerte mitt har blødd mye, jeg klarte jo ikke å gi dem en god barndom. Jeg var forberedt på mange reaksjoner og kommentarer etter programmet – men ikke følelsene som dukket opp igjen.

– Det ble helt jævlig.

– Destruktive tanker meldte seg. Hver natt hadde jeg mareritt om alle voldsepisodene jeg har opplevd. Bråvåknet av at noen holdt ansiktet mitt og slo meg til blods, trodde jeg. Med 10–12 timer søvn i døgnet forsto jeg til slutt at jeg måtte gjøre noen grep, komme meg ut og møte folk.

Spesielt i perioder med mange helligdager kan suget etter narkotiske stoffer melde seg. – Da kommer styggen på ryggen og kjører hue på meg. Men valget jeg har tatt nekter jeg å rive ned, sier Anniken Nordengen.

Suget kan melde seg

På spørsmål om man alltid kommer til å være rusmisbruker selv om man er rusfri, forteller Anniken Nordengen at det fortsatt kommer perioder hvor suget melder seg.

– Spesielt når det er mange fridager. Påsken er et sant helvete. Alt er stengt, mange er bortreist, og det skjer ikke noe. Da kommer styggen på ryggen og kjører hue på meg.

I beste mening gir omverdenen råd om hva hun bør gjøre når dagene blir tunge. Psykisk og fysisk river det i henne.

Bare ring meg. Tenk på barnebarna dine, sier folk. Men det er ikke sånn det fungerer når abstinensen dunker i kroppen.

– Jeg må ta noen runder med meg selv, stå i det. Valget jeg har tatt nekter jeg å rive ned. Det kan sikkert høres rart ut, men i utgangspunktet var jeg veldig redd for å bli rusfri – fordi jeg ikke ville bli sittende igjen som dum. Etter tjue år ruset i min egen boble, hadde jeg ikke fulgt med på nyheter, ikke lest en avis. Det er mye som skal på plass når man trer tilbake i et normalt liv. Det har gått bra. Tidligere eksisterte jeg, nå lever jeg.

Mange heier på Anniken Nordengen. Det har blitt en kort vei fra rusfri til nasjonal kjendis.

– Ja, det er rart, gliser hun, og legger til:

– Du må jo oppføre deg da! Selvfølgelig er det noen nettroll som dukker opp innimellom, det håndterer jeg. Oppmerksomheten er stort sett positiv. Jeg velger å omgås folk som gir meg god energi, og har kuttet ut mennesker som drar meg ned.

Hvilke reaksjoner har du fått fra ditt tidligere rusmiljø?

– Det er kan hende fra rusmiljøet jeg opplever noe misunnelse. Jeg forstår ikke hvorfor noen får slike tanker. Jeg har fått vært med på utrolig mye de siste årene, etter TV-serien med Petter Nyquist. Alt fra tur til Afrika, til å hoppe i fallskjerm, omvisning på Stortinget, truffet kronprinsparet, er på fornavn med Erna (Solberg) og fått en venn og støttespiller i politikeren Jan Tore Sanner. Gud vet hva jeg ikke har vært med på.

– Jeg mener rusmisbrukere bør se hva jeg har fått til, tenke: «Når Anniken klarer det, så skal søren meg jeg også klare det.» Men det er ikke sånn.

Jan-Erik Evensen, Irma Evensen og Karina Markota slår ring om Anniken. Tradisjonsbakeriet i Askim er både sponsor og arbeidsgiver.

Autografjegeren Anniken

Uten salget av =Oslo hadde det blitt tøft å få økonomien til å gå i hop, forteller Anniken. Faste utgifter og høye strømregninger er utfordrende.

– Det er hardt arbeid, jeg er ute så mye som mulig. Ledelsen på Askimtorget kjøpesenter er utrolig snille som lar meg stå på senteret. Takk til alle som nå kjøper juleboka av meg. Uten inntekten fra boksalget hadde jeg ikke hatt råd til å ta turen til min datter, sønn og barnebarn i Trondheim i jula. Nå håper jeg det blir et lite overskudd til gaver.

På vei til salgsplassen i kjøpesenteret er Anniken Nordengen hver morgen innom Evensen bakeri i sentrum. Her samles det daglig en gjeng over kaffekoppene, for prat og sosial omgang. Innehaverne Jan-Erik og Irma Evensen har vist Anniken ekstra tillit.

– I Oslo har jeg vært så heldig å få jobbe i Erlik Kaffe. Stedet gir folk fra gatemiljøet mulighet til arbeid og kompetanse. Her i Askim har jeg fått mulighet til å bidra noen dager innimellom hos Evensen bakeri. Noe jeg er utrolig glad for, den tilliten betyr mye for meg.

Det er få kjente Anniken går forbi som ikke får en klem. – Frelsesarmesoldat Arne Tangen klemte jeg selv da det var korona, smiler hun.

Et liv i møte med kjente og prominente personer har ført til at Anniken har tatt opp en gammel hobby.

– Som elleveåring solgte jeg Døla-is og pølser på Ullevaal stadion, det var da jeg begynte å samle autografer på pølsepapir. Nå begynner autografboka å bli ganske velfylt. Kronprins Haakon og kronprinsesse Mette-Marits signaturer troner nok høyest. Fantastiske mennesker.

Anniken Nordengen har hilst på både kronprinsesse Mette-Marit og kronprins Haakon. En invitasjon til slottet hadde hun ikke takket nei til.

Med glimt i øyet har Anniken Nordengen ett stort ønske.

– Få invitasjon til Slottet. Når det er sagt, trenger verken kongeparet eller kronprinsen å styre med middag og sånne ting. Det holder med noen småkaker og litt saft, skratter hun.

Tettpakket ukes-kalender

På vei ut av stua sier Anniken: – Skal jeg vise deg noe kult?

Inn kommer hun med en sort hettegenser. På ryggen er det trykket sponsornavn, på brystet klubblogoen til Askim pistolklubb.

– På nyåret huket jeg tak i en fyr som gikk med samme genser. «Hvor holder pistolklubben til og hvordan kan jeg bli medlem?» spurte jeg. Det ordnet seg raskt. Siden februar har jeg tatt sikkerhetskurs, vært på mange treninger og fått våpentillatelse. Tenk deg det, hvor jeg har vært i livet. Nå har politi og øverste myndighet godkjent og skrevet ut tillatelse til at jeg kan eie min egen pistol for bruk i klubben.

Ved hjelp av sponsorer har Anniken Nordengen skaffe seg eget utstyr til treningene i Askim pistolklubb. Et sted hun ofte er flere ganger i uka.

Fra første dag som rusfri har Anniken Nordengen vært bevisst på faresignalene for tilbakefall. Nøkkelen er høy aktivitet og en tettpakket ukes-kalender, mener hun.

– Løsningen for meg er i alle fall ikke å bli liggende på sofaen. Søndag ettermiddag fyller jeg kalenderen med mange aktiviteter påfølgende uke, planlagt til hver minste detalj, avslutter hun og forteller hvordan årets julehøytid skal feires:

– Lille julaften kommer jeg til å jobbe med salg av juleboka fram til klokka 14:15. Deretter bærer det rett hjem for å parkere trillebagen og ta med en ferdigpakket koffert på toget klokka 15:00. Til Trondheim og jul med mine barn og to barnebarn på fem og elleve år. Kirkebesøk, familiemiddager og kos. Jeg gleder meg. Virkelig. Livet er tilbake.

– Det er mye som skal på plass når man trer tilbake i et normalt liv. Det har gått bra. Tidligere eksisterte jeg, nå lever jeg, sier Anniken Nordengen i Askim.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen







Nyeste fra Dagsavisen.no: