Nyheter

Den svarteste natta

– Jeg kan love deg at natta blir lang når du er hjemløs, sier Joar Kaasa (49). Historien hans begynner utrolig nok med bombingen av Rjukan den 16. november 1943.

1 av 9

Det er iskald vinter og de usynlige rer opp «sengene» sine i krypinn og skjul. En person legger seg under et takutspring i et smug. En annen finner seg et skur. Noen sover bak et maleri i Sankthansfjellet parkeringshus, mens en fjerde faller til ro for natten i et lekehus i en barnehage noen hundre meter unna.

Vi er i Fredrikstad. Det er tre grader og regn. De som finner et tørt sted å hvile, er de heldige.

– Jeg kan love deg at nettene blir lange når du ikke har et hjem. Det har vært ganske mange netter som jeg har gått rundt, for hvis jeg hadde lagt meg ned, hadde jeg fryst i hjel.

Det er Joar Kaasa (49) som forteller dette til Demokraten. Han er tidligere rusmisbruker og hjemløs, og mange kjenner historien hans.

Saken fortsetter under bildet. 

– Jeg følte meg aldri hjemme noe sted, forteller Joar Kaasa. I flere år levde han et liv som hjemløs rusmisbruker. Foto: Finn Rune Christiansen

Han var en av de usynlige; menneskene som feies under teppet. De vi ikke ser, de som ikke vil bli sett. De som har trådd feil en gang eller to i livet, eller som andre har gjort urett på et slikt vis at de har endt opp uten en adresse, uten et hjem og uten verken en seng eller tak over hodet på årets lengste natt.

Men ikke engang han selv visste at utgangspunktet for at ting ble som de ble, var koblet til andre verdenskrig.

Les også: – Jeg lukta farger, hallusinerte. Sånn hilser døden, nå vet jeg det (+)

Det begynte med Vemork

Historien om Joar, og bakgrunnen for hvordan han endte opp i et skur bak Brynildsens Fabrikker, begynner med en historisk hendelse fra andre verdenskrig.

– Jeg begynte å ruse meg som elleveåring. Jeg kommer fra en familie... har en far som hadde store alkoholproblemer. Han var fra Rjukan og var fem år gammel da 173 amerikanske bombefly av typen B17 og B24 fløy over byen på den 16. november 1943. De slapp 1099 bomber for å prøve å sprenge Vemork, tungtvannsfabrikken. Og da var faren min fem år gammel, og han var ute og lekte da dette skjedde, for det skjedde like før tolv på formiddagen.

Joar sin pappa kom fra det med skrekken, men fikk varige traumer av hendelsen.

– Han fikk ikke sove ordentlig om natta, og sleit veldig. Så det var derfor han hadde begynt å drikke. Men det visste jeg ikke. Det var farmor som fortalte meg denne historien, om hvorfor faren min var som han var.

På grunn av farens alkoholproblemer måtte familien flytte ofte, og Joar endte opp med å gå på tre forskjellige barneskoler og ungdomsskoler.

– Så følte jeg meg aldri hjemme noe sted, og jeg ble kastet ut av Seiersten ungdomsskole da jeg gikk i åttende.

– Da hadde du allerede rusa deg en stund?

– Ja ... Det begynte med lim og lynol. Og bensin. Så begynte jeg å røyke cannabis da jeg var tolv, og drikke alkohol. Da jeg var 17 år ble jeg hekta på amfetamin, og som 20-åring hadde jeg blitt en person som jeg ikke likte selv engang. Da klarte jeg på en måte å ta tak i livet mitt. Brøt med det miljøet jeg var en del av og fikk jobb. Først som vaktmesterassistent. Og så tok jeg lappen på truck og fikk jobb som lagermedarbeider og fast jobb etter hvert. Så fikk jeg barn, ble gift og fikk leilighet.

Saken fortsetter under bildet. 

– Som 20-åring hadde jeg blitt en person som jeg ikke likte selv engang, forteller Joar, som begynte å ruse seg allerede som elleveåring. Foto: Finn Rune Christiansen

Rusavhengighet er et tungt søkke på et tynt snøre. Derfor synker livet raskt til bunns når snøret ryker.

Det fikk også Joar erfare da han gikk fra å være en såkalt fungerende rusbruker med familie og jobb, til å stå uten både adresse og familie.

– Selv om jeg hadde jobb og hus, hadde jeg en del tilbakefall. Jeg gikk og bar på vekten av at jeg hadde gjort så mye dumt som rusavhengig. Hadde gått på kompromiss med meg selv og hadde det vondt med meg selv. Så jeg drakk mye.

Som trettiåring hadde Joar blitt alkoholiker i stedet. Så, en dag i april 2002, treffer han bunnen med et smell.

– Jeg mistet jobben min, sykepengene mine, og leiligheten min på én og samme dag. Og det var der mitt nye liv begynte å ta form og farve.

Vi sitter på Røverkaffe i Fredrikstad sentrum, et sosialt entreprenørskap i regi av Nettverk etter soning, et tiltak i Røde Kors som hjelper straffedømte tilbake til et helt vanlig liv.

Praten går mens vi venter. Egentlig skal vi ikke prate om Joar, for han synes at han har snakket så mye om seg selv i de femten årene som har gått siden han fikk sitt første avisoppslag.

Nei, vi sitter her og venter på en venn av han. En som er helt på felgen og som har det vanskelig nå. Litt for vanskelig, virker det som, for han klarer ikke å forholde seg til klokka, og han klarer ikke å ta tak i situasjonen sin som bostedsløs.

Les også: 77 personer startet 2019 som bostedsløse

Den første natta

Joar vet akkurat hvordan kompisen har det. Det er ikke mange dagene siden han hadde en av sine første netter ute. Som så mange av dem som havner på gata, bodde han midlertidig på sofaer hos venner den første tiden.

Den første natta du ikke har et sted å sove, er en av de tøffeste.

– Han er helt på bånn nå?

– Ja. Det er kjempevanskelig og vondt den dagen du står der og ikke har et sted å sove. I begynnelsen syntes jeg veldig synd på meg selv. Og gravde meg lenger og lenger ned i et års tid. Rusa meg tyngre og tyngre. Lagde meg en hytte bak Brynildsens Fabrikker og bodde der, mimrer han.

Saken fortsetter under bildet. 


Her, bak hele byens godterifabrikk, lagde Joar seg et slags hjem – bortgjemt, men likevel midt i blant oss et steinkast fra bryggas yrende restaurantliv. Foto: Finn Rune Christiansen

– Man får jo ikke fred. Man kan ikke hvile. Kroppen er i kaos, man føler at man blir dårlig behandlet av alle –  kommunen, medmennesker, alle, egentlig. Det kjennes ikke verdig. Man føler seg verdiløs.

Han tenker. Ser ned i bordplata.

– Sånn skal det jo ikke være. Jeg blir ordentlig lei meg.

– Hvordan begynte det, egentlig, dette med at du føler omsorg og ansvar for dem som har det vanskelig?

– Jo, en dag mens jeg bor ute nede ved Brynildsen, kommer jeg opp gata her og finner en som ikke er i stand til å ta vare på seg selv, og så fikk jeg veldig nød for han. Så tok jeg tak i han, og så la jeg han på skuldra, og så bar jeg han bort til hytta mi og la han inn der.

Det skulle gå bra med mannen, som het Roger og ble Joars gode venn. Året etter finner de to vennene på noe gøy.

Les også: – Det handler om verdighet når du har sonet og gjort opp for deg (+)

Menneskeverdighet

– Den 20. august 2003 sparket vi fotball mot politiet i Fredrikstad på Kongstenbanen. Vi spilte i Champions League-draktene til Rosenborg, som vi hadde fått i ekspresspakke fra Lerkendal ned på Rema 1000.

Det var Norges første gatefotballkamp.

Saken fortsetter under bildet. 

«Fotballkampen mellom politiet og rusmiljøet ble en eneste stor sambafest på Kongsten», skrev Demokratens journalist Tom Raae i august 2003. Foto: Morten Nilsen / arkiv

– Hvordan har det vært for familien at du både har slitt sånn, men også at du jobber med det du jobber med?

– Jeg var jo tre og et halvt år uten noe fast sted å bo. Det har vært føft for dem. Spesielt for moren min, for jeg har egentlig vært veldig flink til å skjule hvordan jeg har det. Men det slo veldig sprekker etter hvert.

Etter fotballkampen mot politiet, ble Kaasa en person som alle visste hvem var. Hvis noe skjedde i Fredrikstad, så var det han som tok tak i det.

– Jeg var på høyskolen og holdt foredrag om å bo på gata. Og i 2005 var det en kamerat av meg som bodde i et skjul på Trosvikstranda, og han var det bilde av i avisa. Men han sto med ryggen til, og hadde kalt seg for noe helt annet enn det han het. Og jeg bodde på gata selv da, men ble så lei meg og gråt da jeg så den artikkelen om han. Så da gikk jeg opp til Demokraten og snakket med Arne Børresen og fotograf Erik Wiggo Larsen, og sa at jeg okkuperer Seiersten ungdomsskole, hvis ikke politikerne gjør noe. Det fikk faktisk ballen til rulle.

På den tiden leide Fredrikstad kommune uisolerte hytter på Utne camping for å ha et tilbud til hjemløse.

– Der var det ikke vann og ikke vinterisolert, noe jeg tok opp i den artikkelen. Det var langt til byen og en halv mil til nærmeste busstopp, noe som førte til at campingen ble et narkoreir – for det var jo lettere for dem med midler å komme til Utne, enn for de hjemløse å komme seg ned i byen, sier han.

For barnefamilier og andre som trengte krisebolig, var det ekstra vanskelig at gatemiljøet fikk tilhold der.

– En periode var det jo lettere å få tak i amfetamin der enn i byen. Jeg tok opp det med sosialtrygda i artikkelen også, for det var ikke mange pengene man fikk i måneden. Etter det ble faktisk sosialtrygden justert opp, og Utne ble stengt.

Saken fortsetter under bildet. 

– Vi skal ikke oppføre oss truende. Men klarer vi ikke å få løst den akutte og svært nedverdigende boligkrisa for sosialklientene på diplomatisk vis, så vil Seiersten skole bli okkupert. Det kan dere være dønn sikre på, sa Joar Kaasa til journalist Arne Børresen i 2005. Foto: Erik Wiggo Larsen / arkiv

Les også: – Jeg har til og med funnet folk døde i senga der oppe

Fortsatt har Fredrikstad et stort etterslep på boliger til de hjemløse, mener Kaasa.

– Det er hvertfall 500 personer som mangler en god løsning i distriktet nå. Jeg kan ramse opp minst seks boenheter rundt i Fredrikstad, der det er meningen at folk skal bo midlertidig. Men de har bodd der i både to og seks år. Systemet fungerer ikke. Det er tidligere rusbrukere som kommer ut fra soning, som har blitt rusfrie og ønsker å forbli rusfrie, som ender opp i boenheter med rusbrukere. Det er fortsatt sånne boenheter her i byen hvor det er lettere å få tak i dop, enn i sentrum.

– Det vil si at du ikke blir arbeidsledig med det første?

– Nei, her er det nok å ta tak i. Folk er jo overlatt til seg selv når de er i psykisk og somatisk dårlig form, sier han.

Og nettopp der ligger hoveddelen av motivasjonen hans: Å hjelpe de hjelpeløse.

– Hvordan skal folk finne livsgnisten når de ikke blir behandlet med respekt og verdighet? spør han retorisk.

– Det er derfor jeg brenner for den boligsosiale saken, for det å ha et sted å bo, et hjem, en seng ... Det handler om menneskeverd. Hvis jeg ikke hadde møtt vennen min tilfeldig på bussen den dagen, vet jeg ikke hva han hadde gjort.

Å miste hjemmet sitt, handler om så mye mer enn å ikke lenger ha en adresse. Man mister også identiteten sin, respekten fra andre –  og ofte for seg selv –  og man er rotløs, uten et fast holdepunkt i livet.

– Man blir så deprimert, og man blir så lei av det livet man lever. Hvis man ikke klarer å se at det livet kan endre seg, så gir man opp. Ved å gi folk en verdig behandling, og litt hjelp på veien, kan jeg kanskje gjøre det bedre for dem. Hjelpe dem på vei til å finne fotfestet igjen og komme seg til overflaten.

Les også: Maud Angelica Behn fronter kampanje mot selvmord

FAKTA JOAR KAASA

  • Etablerte en egen avdeling for RIO i Fredrikstad
  • Utdannet seg til helsefagarbeider etter å ha blitt rusfri
  • Har jobbet tre år i Fredrikstad DPS
  • Ansatt i Stiftelsen KRAFT som bruker- og pårørendekontakt i DetNytter
  • I praksisperioden var han i Kirkens Bymisjon, hvor han var med å lage et prosjekt som heter «Lønn Som Fortjent» som er et tilbud for rusavhengige som er i aktiv rus
  • Sommeren 2010 begynte han å jobbe på Evangeliesenteret sitt inntak i Oslo, og jobbet der i 3,5 år. Han har også hatt verv som styremedlem i KrF

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Demokraten og alle Dagsavisens utgaver, se våre abonnementstilbud her.