Bøker

Hun tegner lyset i mørketida

Lesere fra hele verden skriver til Lisa Aisato med sine historier om tap og julemelankoli. Snart kommer oppfølgeren til «Snøsøsteren». Men først: «En julefortelling» .

– Det er overraskende likt fra land til land, hva leserne blir berørte av, og hva folk forteller om når de skriver, sier Lisa Aisato til Dagsavisen.

Gina Bernhoft Gørvell og Vetle Bergan er Hedvig og Julian i Det norske teatrets versjon av «Snøsøstera».

Fire år har gått siden hun og forfatter Maja Lunde ga ut «Snøsøsteren». Det ble boka «alle» snakket om den vinteren, og gaven som lå under svært mange juletrær. Historien er blitt hørespill og teater – «Snøsøstera» fikk seksere og femmere på terningen, og går på Det Norske Teatret nå – og 3. desember har «Snösystern» verdenspremiere som opera i Malmö.

– Maja er ikke redd for å ta tak i de ordentlig vonde følelsene. Jeg så den på teater, og gråt utrolig mye, selv om jeg kjenner historien godt fra før, sier Aisato.

Triste brev

«Snøsøsteren» er fortellingen om Julian på ti år. Han frykter at jula er avlyst, for storesøster er død og alle sørger. Da han blir kjent med jenta Hedvig, kommer julegleden – men også et stort mysterium – inn i livet hans. For hvem er egentlig Hedvig? Og hvor er familien hennes?

I «Snøsøsteren» blir Julian kjent med Hedvig. Men hvem er hun egentlig?

Siden den kom på norsk i 2018, har «Snøsøsteren» blitt oversatt til en lang rekke språk, og kommet ut i over tretti land. Mange bruker boka som julekalender, siden den har 24 kapitler, og handling lagt til adventstida.

Det er derfor Lisa Aisatos juletradisjoner nå inkluderer å svare på mail fra lesere fra ulike verdenshjørner, som alle har latt seg berøre av historien om Julians jul – og om familiens sorg.

– De fleste som henvender seg, vil fortelle sin egen historie. Ofte noe trist, om tap. Det er utrolig fint, men også litt overveldende. Litt vanskelig å respondere på. Jeg vet ikke alltid hva jeg skal svare. Men folk forventer ikke så mye tilbake, tror jeg. Bare at noen lytter. Det er jo nydelig at folk blir berørt. Når man sitter der og lager en historie, aner man ikke hvordan den vil bli tatt imot. Å treffe så mange så sterkt, er det helt utrolig. Jeg er veldig takknemlig, sier Aisato.

«En julefortelling»

Også denne adventstida er illustratøren aktuell med en julebok.

Scrooge lærer leksa si, og forstår poenget med jul og medmenneskelighet til slutt.

Sammen med Erlend Loe, har hun laget en ny norsk versjon av Charles Dickens’ klassiske «En julefortelling». Loe har oversatt boka til moderne norsk. Aisato har tegnet gjerrigknarken Scrooge, som mener at jula er juks og fanteri, helt til spøkelsene og åndene som oppsøker ham og får ham til å skifte mening.

– «En julefortelling» er illustrert hundrevis av ganger før, og boka er dissekert og analysert opp og i mente. Så det var med skrekkblandet fryd jeg gikk til oppgaven. Det gjelder å finne balansen mellom det klassiske og gjenkjennelige, samtidig som jeg vil skape noe litt nytt, sier Aisato.

Berømt fortelling

«Verdens mest berømte julefortelling», skriver forlaget på bokomslaget. Noe som fikk en anmelder å påpeke at de muligens hadde glemt historien om Jesusbarnet? Den med hyrder og engler og greier?

Scrooge oppsøkes av spøkelser og ånder, som sammen hjelper ham å forstå verdien av andre mennesker.

Anmelderen hadde et poeng. Men det hadde forlaget også. Særlig i engelskspråklige land er Charles Dickens’ «En julefortelling» – på engelsk «A Christmas Carol» – mye lest, og enda oftere referert til. Den er filmatisert rundt femti ganger, og fins både i Muppets-versjon og Donald Duck-versjon. At Donalds onkel Skrue heter Scrooge på engelsk, er ikke tilfeldig.

– Jeg kjente ikke «En julefortelling» så godt selv, heller. Da jeg fortalte til folk at jeg skulle illustrere den, var det mange som spurte hvilken julefortelling det var snakk om. Men når jeg forklarer at det er den med han gamle sure mannen som rett før jul hjemsøkes av spøkelser og ånder for å lære å bli et mer empatisk menneske, nikker folk gjenkjennende likevel, sier Aisato.

Julekontrast

Først er det mørkt. Så blir det lyst. Først kaldt, så varmt. Både i «Snøsøsteren» og i «En julefortelling».

Scrooge møter ånden for dette årets jul, han som drar rundt og drysser julens smak i menneskenes mat – aller mest til de fattige, «for de trenger det mest».

– Er ikke mange julefortellinger sånn, at kontrastene skaper stemninga? «Piken med svovelstikkene», for eksempel, eller «Stargate» av Ingvild Rishøi? Man ser bedre det gode mot en bakgrunn av noe vondt. Jeg tror jula ofte setter litt ekstra fart på melankolien. Voksne tenker på barndommen vi har tapt. Mange har mistet noen. Jula er en tid for savn, ikke bare glede, sier Lisa Aisato.

Årstidskvartett

Hun er glad i jula likevel.

Fire år etter, er Lisa Aisato og Maja Lunde fortsatt overrasket over hvor populær «Snøsøsteren» ble.

– Særlig dagene etter julaften, der ingen forventer stort mer enn at man kan surre rundt i pysjen, lese og se på TV og ta det rolig.

Og i januar er det på'an igjen, med ny bok sammen med Maja Lunde.

– Vi skal lage to bøker til sammen. «Snøsøsteren» var vinterboka, og «Solvokteren» fra 2019 var vårboka. Nå skal vi i gang med sommerboka. Vi har vært så travle begge to, at det har tatt litt tid. Men nå regner vi med å ha ny bok klar til høsten. Det gleder jeg meg til, sier Lisa Aisato.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen