Loddene i livet

– Jeg savner ham hver eneste dag, og syns det er helt ufattelig og kjempetrist at han er borte.

Det er noe sørgmodig over Hilde Hagerups smil når hun snakker om pappaen hun var så glad i.

– Han har jo gjort masse lydbøker. De har jeg fortsatt ikke klart å høre på, og jeg vet ikke om jeg kommer til å klare det heller.

Vi møter den julekalender-aktuelle, prisbelønnede og «arvelig belastede» forfatteren på en travel kafé nærmest vegg i vegg med forlaget hennes Aschehoug, som hun har gått hånd i hånd med siden hun romandebuterte som 22-åring i 1998.

Før intervjuet kommer ordentlig i gang, unnskylder hun seg for at hun må ha telefonen parat. Den yngste sønnen hennes har nemlig blitt syk, og selv om han er 14 år og sånn sett klarer seg fint hjemme alene, føler hun sterkt på behovet for å være tilgjengelig, forklarer hun.

Da hun selv var på samme alder hadde hun allerede fått sin første novelle på trykk.

– Jeg vet at novellister blir sure når man sier at noveller er en fin øvelsesform, for jeg skjønner og er helt enig i at det er en kunstform i seg selv. Men for meg var det kjempeviktig å få trening i å lage historier som hadde en slutt, ikke bare masse starter, men det å ferdigstille prosjektene.

[ – Jeg jobbet på akutt-psykiatrisk, men forsto ikke egne symptomer (+) ]

Som datter av to kunstneriske sjeler, med en mor som er andre generasjons keramiker, og Norges kanskje mest kjente og omfangsrike forfatterslekt på farssiden, var det nærmest ikke til å unngå at Hilde også gikk i den retningen. Så lenge hun kan huske har hun vært glad i, og nærmest avhengig av å skrive – hvor som helst og når som helst. En liten stund tenkte hun at hun skulle bli journalist, og vurderte også å bli lærer.

– Men jeg var nok bare 18–19 år da jeg visste, innerst i meg sjøl, at jeg egentlig ville skrive bøker.

Likevel følte hun aldri på noe press, bare veldig mye entusiasme fra farens side. Blant annet arvet hun tidlig en liten skrivemaskin av ham, som hun overtydelig demonstrerer med begge pekefingre hvordan hun satt og tastet sine historier på.

– «Les denne!», sa jeg til pappa. Og da leste han alltid alt, med stor glede og ekstrem nysgjerrighet, så det var veldig oppmuntrende. Men jeg vet at han hadde blitt veldig glad om jeg også gjorde noe annet, selv om det ikke ble sånn.

[ Sophie Elise: – Med meg blir det feil uansett (+) ]

---

Hilde Børresen Hagerup (46)

• Forfatter, født i Tromsø 1976, vokste opp i Viker utenfor Fredrikstad.
• Bor i dag på Nesodden sammen med sin britiske ektemann Oliver og deres to sønner på 14 og 17 år.
• Faren Klaus Hagerup var også forfatter og skuespiller, moren Bibbi Børresen er keramiker.
• Debuterte med ungdomsromanen «Bølgebiter» i 1998, og har senere utgitt en rekke bøker for både barn, ungdom og voksne – inkludert flere biografier.
• Har vunnet flere priser for sitt forfatterskap, blant annet Kultur- og kirkedepartementets debutantpris for barne- og ungdomslitteratur (1998), Norsk litteraturkritikerlags barnebokpris (2002), Kulturdepartementets pris for fagbøker (2011) og Teskjekjerringprisen (2018)

---

For etter den tidlige debuten har det kommet over 20 bøker signert Hilde Hagerup, enten alene eller i samarbeid med andre. Felles for de fleste av dem er at de retter seg mot yngre lesere – en målgruppe hun virkelig brenner for.

– Hvis jeg skal si hvor jeg kommer fra, så er det ungdomsboka. Sverre Henmo (forfatter og forlagssjef, journ.anm.) i Aschehoug sa: «Det er der du har alle venna dine».

Hun mener det er flest likhetstrekk, men også noen forskjeller mellom det å skrive for et voksent publikum kontra barn og unge. Og uansett er hun opptatt av at de sistnevnte er vel så viktige og kunstnerisk interessante.

– Når du skriver for voksne, skriver du på en måte i øyehøyde med deg selv som leser, men for et yngre publikum må du finne barne- og ungdomsblikket. Du skriver for noen som opplever en historie for første gang, kanskje, for eksempel den første kjærlighetsfortellingen de leser. Det er utrolig fint.

Derfor mener hun det hersker en liten misforståelse, blant det hun litt forsiktig omtaler som «de seriøse voksenbokforfatterne, eller hva jeg skal si», som har ført til at barne- og ungdomslitteraturen har fått et lettvintstempel. For i hennes hode er det stikk motsatt. Å skrive for barn og ungdom er ikke et pedagogisk prosjekt, det er først og fremst et kunstnerisk prosjekt.

– Hvis vi mener alvor med alt dette rundt hvor lite ungdom og barn leser, er det nå slaget står, og nå vi må hanke dem inn. Da er det veldig fint med lesestrategier, og at regjeringen har foreslått å styrke leselyst-kampanjer, men vi må også ha fokus på det vi skal få dem til å lese. Det er nå vi trenger de skikkelig gode barne- og ungdomsbøkene.

«Problemet» til boka er i hennes øyne at det har kommet veldig mye som konkurrerer og er mer spennende for mange, noe hun understreker ved å illustrere hvordan de fleste av oss tilbringer mye tid med blikket vendt mot en liten eller større skjerm.

– Men i skolen er boka fortsatt, i mangel av et bedre ord, konkurransedyktig hvis det gis mulighet i norsktimer og andre fag. La de velge sjøl hva de vil lese, tegneserier er tipp topp, de må finne det som treffer dem. Og så tror jeg på høytlesning langt utover barnealder, men gjennom hele ungdomstida og inn i voksen alder.

[ – Ap kan ikke sitte og se på at folk blir sultne og fryser ]

Han har jo gjort masse lydbøker. De har jeg fortsatt ikke klart å høre på.

Da hun mistet pappaen sin rett før jul i 2018, begynte hun kort tid etter så smått å notere ned minner og tanker for seg selv. Tre år senere kom den svært personlige boka om den folkekjære forfatteren og skuespilleren Klaus Hagerup, «Like fint å jobbe som å danse».

– Jeg var først veldig usikker på om jeg hadde lyst til å gi det ut, eller om jeg bare skulle holde det for meg selv, innrømmer Hilde.

Men så dro hun til farens gamle trakter på Haugerud og snakket med barndomsvenner, intervjuet skuespiller- og forfatterkompisene Sigmund Sæverud og Edvard Hoem, og begynte å grave mer og mer i farens vennskap.

– Da skjønte jeg at jeg hadde lyst til å skrive en biografi, men så begynte jeg å tenke på hva pappa hadde syntes om det. Det snakket jeg med både mamma, søsteren min og vennene hans om, og de var bare sånn «det ville han likt, vet du!». Så da tenkte jeg at det sikkert var greit, sier hun med et varmt smil.

[ – Jeg har blitt litt mett på porno av å lage dokumentaren ]

Resultatet beskriver hun som «en historie om oss», og forteller åpenhjertig om hvordan arbeidet med boka hjalp henne med å jobbe seg gjennom sorgen. Samtidig åpnet det noen muligheter for veldig mange samtaler med folk som kjente eller hadde et forhold til ham, folk hun selv kjente som barn, og nå ble hun plutselig kjent med både dem og sin egen far på en annen måte.

En annen ting hun har tenkt mye på i ettertid – og som hun først kvier seg litt for å si i frykt for å gå i klisjéfella, men så hopper ut i etter å ha konstatert at vi har klisjeer av den grunn at de sier noe fellesmenneskelig sant – er hva hun har lært gjennom arbeidet med akkurat denne boka. Både av å lese farens forfatterskap på nytt, men også av å ha ham som pappa.

– Da ender jeg alltid opp på at tull, tøys og fjas, alt det som løfter livet, er viktig.

Som et eksempel på dette trekker hun fram en historie fra fornøyelsesparken Liseberg i Göteborg, og lykkehjulbodene der man kan vinne enorme sjokoladeplater. På dette tidspunktet var sønnene hennes rundt fem og sju år, med det hun kaller radarblikket sitt fiksert på godterilotteriet.

– Det var liksom dit de skulle. Og jeg har alltid vært litt snusfornuftig av meg – mye makrell i tomat og grovbrød, i motsetning til pappa som har vært mer på sufflé og Lübeck-marsipan – og sa sånn «mye bedre om vi heller kjøper en liten sjokolade til hvert barn på kiosken. Det er billigere, mindre sukker og hvis vi vinner; skal vi da gå rundt og balansere med denne enorme sjokoladen i timevis? Det er jo helt håpløst!».

[ – Frekt å kreve at kvinnebevegelsen skal slåss for menns rettigheter ]

Pappa Klaus, som hadde for vane å ta lodd for hundrevis av kroner til inntekt for både skiforeninger og hva det måtte være, var selvsagt helt uenig, fordi: «Å vinne på sjokoladelotteri er gøy!». Han syns det var gøy, barna syns det var gøy, og hvis de ikke var på Liseberg for å ha det gøy, hvorfor i all verden var de der da?

– Og det trumfer jo alt. Så vi vant en kjempesjokolade, det var et lite helvete å bære den rundt, og han kunne kjøpt mye mer enn det de vant for pengene han brukte på å kjøpe lodd, men det var ikke poenget. Så det der med «Hva har jeg lært?», da har man dette, da. Energien, livsgnisten og gleden. Vi er her så kort, og skal være døde helt ufattelig lenge til sammenligning, sier hun filosofisk.

Smilet og latteren sitter også løst når samtalen dreier seg inn på hennes fortid som ivrig autografjeger, en annen lidenskap hun delte med sin far – som løp rundt med en bok i sin barndom, og attpåtil lot seg inspirere av dette til å skrive en av sine mest kjente bøker.

– Han var veldig begeistret for Marilyn Monroe, og hadde planer om å skrive et brev til henne og invitere til hytta. Jeg vet ikke om det ble sendt, eller om hun fikk det, men hun kom i alle fall aldri på besøk. Da ville han skrive en bok hvor det faktisk skjer, og det ble «Markus & Diana».

– Han overførte den hobbyen til meg, og gjorde det på vegne av meg ganske lenge. Jeg ble engasjert fordi han var engasjert. En gang så vi Roger Moore på en restaurant i London, og da sa mamma sånn «la han sitte i fred, han spiser». Men så gikk mamma ut en tur eller noe, og pappa bare: «Nå! Nå går du».

– Så den har jeg også, gliser hun.

[ Jan Arve frykter han har betalt 17.800 kroner for mye i strøm: – Lureri ]

Og selv om jakten nå er et tilbakelagt kapittel, har hun tatt godt vare på både sin egen og farens gamle samling av celebre signaturer. På et tidspunkt involverte hun også farmor Inger Hagerup i sin søken etter det som endte med å bli det mest verdsatte bidraget til autografboka. Sammen sendte de brev til selveste Astrid Lindgren, der unge Hilde også hadde noen forsalg til en oppfølger til Brødrene Løvehjerte.

– Nå har jeg hørt at Astrid Lindgren svarte på veldig mange brev, men jeg har et kort der det står: «Kära Hilde, tack för att du tyckte om Bröderna Lejonhjärta, Astrid Lindgren», så det er veldig kult! Det var også et følgebrev som Lindgren skrev til farmor, som ligger i en safe.

Som 17-åring flyttet hun til Wales for å gå på Atlantic College, en internasjonal videregående skole med elever fra store deler av verden. Det var også i Storbritannia hun traff sin nåværende ektemann Oliver, og senere fikk to sønner før hun tok med seg familien hjem igjen til Norge i 2010.

– Men vi har jo familie der selvfølgelig, svigerforeldrene mine bor der, og masse gode venner fra ungdomstida. Jeg bodde der i noen ganske formative år, så jeg har et veldig nært forhold til Storbritannia.

Derfor ser hun også med et angstfylt blikk på utviklingen i det hun omtaler som sitt andre hjemland.

– Nå er jeg kjempebekymra, det må være lov å si. Det er dritskummelt, trist og fælt at det ser ut til å gå så dårlig. Ikke minst med økonomien, det er så mange som sliter, og det begynner å bli så åpenbart i samfunnet. Bare se på barnefattigdommen, den er i taket der borte. Det er egentlig helt hjerteskjærende, og jeg håper de kommer seg gjennom.

[ Skal spille «Riket»-legende: – Han er en pompøs kødd ]

Det er ikke til å stikke under stol at noe av denne tankegangen nok henger sammen med den samfunnsengasjerte familien hun selv vokste opp i. Men hun tror også nettopp skolegangen med klassekamerater fra alle verdenshjørner – noen fra veldig velstående forhold og andre med en helt annen bagasje – har hatt betydning for hennes politiske kompass.

– Det var et voldsomt spenn, og da opplever du at vi mennesker selvfølgelig har mye mer til felles enn det som skiller oss. Du får venner fra hele verden, og det har vært utrolig viktig for meg. Når jeg ser konfliktområder rundt om i verden, har jeg stort sett alltid et ansikt jeg forbinder med det området, kjenner noen fra det landet eller nabolandet, den regionen. Det gjør også noe med at man blir opptatt av verden rundt seg.

[ Tidligere Ap-topp lanserer Tonje Brenna som partiets neste leder ]

Veldig mange av oss i Norge, hvis du graver en eller to generasjoner tilbake i tid, har en fortelling som på en eller annen måte handler om flukt.

Dette har blant annet ført til at hun engasjerte seg sterkt i flyktningkrisa på midten av 2010-tallet. Hun både startet et forfatteropprop for en mer human flyktning- og asylpolitikk, og var en av initiativtakerne til «Refugees Welcome to Norway». Lang historie kort hadde hun lest i avisene om en gjeng som engasjerte seg i uverdige forhold for menneskene som kom til Norge, og som satt og ventet på å registrere seg hos Politiets utlendingsenhet.

– Så da tok jeg rett og slett kontakt med dem og spurte om jeg kunne bidra med noe. Vi fikk i fellesskap samlet en del folk, det ble en del presse rundt det, og en politisk sak også, minnes Hagerup.

Videre snakker hun engasjert om at vi mennesker må ta imot hverandre på en ålreit måte, i alle fall når noen kommer og banker på døra og sier at de trenger hjelp.

– Det er også et poeng at veldig mange av oss i Norge, hvis du graver en eller to generasjoner tilbake i tid, har en fortelling som på en eller annen måte handler om flukt. Mine besteforeldre måtte dra til Sverige under andre verdenskrig, vi har folk som er her fordi foreldrene har kommet hit av ulike grunner. Det kan vi godt minne oss selv på. Solidaritet og fellesskap, at vi verken som land eller enkeltpersoner er noen øy. Det er min politiske grunnholdning, fastslår hun.

[ – Jeg kan ikke la dette bli stående som sannheten om min far ]

Utenfor kafévinduet virvler noen ørsmå snøfnugg i Oslo-lufta denne formiddagen, blant vinterens aller første. Passende nok når ett av temaene for samtalen over bordet er den dundrende suksessen «Snøfall», som Hilde skrev sammen med søsteren Hanne, faren Klaus og regissør Synne Teksum. Det var Hanne som kom med ideen, etter å ha sett at NRK hadde en konkurranse der man kunne sende inn forslag til en ny julekalender.

– Pappa var alltid med på gøye ting, og særlig hvis det kom fra søsteren min eller meg, så han var helt klar. Jeg var kanskje litt mer sånn: «åh, vi kommer aldri til å vinne».

Men så ble hun med likevel, likte ideen og ble overtalt til at de kom til å ha en sjanse, eller i alle fall at det var gøy å gjøre det uansett.

– Det var noe med at det var oss tre. Og så kom vi bare videre og videre i de rundene, utviklet det mer og mer, og så vant vi den konkurransen.

Jeg skjønner at det har blitt en fin fortelling, så ubeskjeden må jeg kunne være.

– Jeg husker vi fikk hvert vårt adgangskort til NRK, som jeg tror var litt kulere for Hanne og meg enn for pappa. Han hadde jo gjort mye sånne jobber før, men for meg var det helt sånn «oh my god!», sier hun lattermildt.

De fikk også kontorplass i noen brakker på Marienlyst. Det påfølgende året vekslet de mellom å skrive hjemme hver for seg, og i fellesskap og samarbeid med NRK Super-redaksjonen.

– NRK hadde sine tanker, temaer som er viktige for dem, retningslinjer og sånne ting. Men det var ikke sånn at de kom med noe som var helt fjernt. Vi var på en måte enige om de grunnverdiene som til sjuende og sist handler om at det skal være en ålreit juleopplevelse for alle.

– Det var også noe av det som vi var opptatt av, at man ikke skulle kødde med jula.

Selve innspillingsprosessen var de naturlig nok ikke en like stor del av, men fikk etter eget ønske lov til å være med en dag som statister.

– Og igjen da, pappa hadde skuespillererfaring, men Hanne og jeg … Jeg var nok i alle fall den dårligste statisten de har hatt på sett noen gang, satt bare og lo, alt var bare «se på den!» og «wow!». Men det var veldig gøy å være med, jeg hadde med ungene mine også, så vi går rundt i antikvariatet og kjøper bøker, humrer hun.

[ – Resultatet er at man får råd til en ekstra First Price-loff  ]

I år sendes det som er tidenes mest sette NRK-julekalender, med utrolige 1,8 millioner seere på julaften i debutåret 2016, for tredje gang på norske TV-skjermer. I mellomtiden har det blitt både teaterstykke som går sin årlige seiersgang på Oslo Nye Teater, og bok av den populære fortellingen – som kort fortalt dreier seg rundt foreldreløse Selma, en magisk portal som fører henne til julenissens verden og nærmere drømmen om å få sin egen familie, men også om relasjonen hennes til den tilsynelatende følelseskalde fostermoren Ruth.

– Det er helt vilt, og det kan man på en måte ikke se for seg. Men jeg skjønner at det har blitt en fin fortelling, så ubeskjeden må jeg kunne være. Jeg tror nok også at vi traff tidsånden litt, selv om det er rart å si i dag, for nå har kanskje verdensbildet blitt enda mørkere. Men den kom i en periode med mye usikkerhet og utrygghet.

– Så jeg tror det at vi kunne si «ja, men nå kan dere få være med hjem til julenissen», sjangeren er sånn at man vet det er trygt – det kommer til å gå bra til slutt – at det var samlende.

I ettertid har Hilde og søsteren gått tilbake og sett på den aller første pitchen til det som skulle bli «Snøfall», i forbindelse med at de skulle snakke om serien foran et publikum.

– Og det som var litt gøy å se, var at kjernen som Hanne hadde skrevet om at familie ikke handler om biologi, men om kjærlighet – grunnsetningen i det vi hadde lyst til å lage – den sto fast fra dag én.

– Det må ikke bikke over i det sentimentale heller, for det er også en hårfin balansegang i juletida. Men det er en scene helt mot slutten, som Hanne skrev, om hva slags straff skurken skal få. Hun hadde en tanke om at «nei, nei. Julenissen straffer jo ikke, han ønsker velkommen inn». Den syns jeg er utrolig rørende, og det er noen sånne ting som jeg tror har bidratt til at den har fått et lengre liv.

Neste år kommer det som ut fra et kjapt googlesøk virker å være en svært etterlengtet fortsettelse på historien. «Snøfall 2» er allerede godt på vei, men denne gangen uten Hilde som medforfatter. Tida strakk rett og slett ikke til.

– Men jeg er veldig glad for at Hanne gjør det, sammen med Synne som også hadde regi på den første. Nå gleder jeg meg veldig til å se den, da skal jeg sitte med pepperkaker og kakao og bare nyte.

[ Anmeldelse «Eadnemáddu»: Hevn og brennende håp ]

---

Fem favoritter

• Bok: Et helt umulig spørsmål! Men i det siste har jeg vært besatt av Natalia Ginzburgs De små dyder.
• Musikk: Michael Franti. «We can bomb the world to pieces/but we can’t bomb it into peace».
• Film: Det er alltid masse bra film på Film fra Sør-festivalen. I år vil jeg trekke fram Argentina 1985. Den grein jeg av.
• Mat: Pizza i hagen. Sommeren 2020 kjøpte vi en pizzaovn. Noe av det smarteste vi har gjort.
• Sted: Oxford i England. Espedalen i Norge.

---