– Jonas gjør en jævla god jobb, statsrådene er jeg ikke like fornøyd med

Dette portettet ble først publisert i mai 2022, og publiseres på nytt i forbindelse med Hågensens bortgang.

Det er lenge siden det har stått vernesko i gangen hos Yngve Helmer Johan Hågensen (83). Men kikker du ut av verandadøra i fjerde etasje får du raskt fornemmelsen av at bygningsmassen i tidligere tider var en stor industribedrift, som på det meste sysselsatte 3.000 fabrikkarbeidere.

Almanakk og gule lapper

Hågensen demper lyden på TV-en:

– I denne delen av den gamle hjørnesteinsbedriften, Askim gummivarefabrikk, var det kantine.

Han kaster et blikk bort i sofaen.

– Faen, høreapparatet mitt har blitt borte. Jeg får kjøpe et nytt.

Hjerte er til venstre, og blindtarmen til høyre!

—  Hågensen om det politiske landskapet

Da vi skulle gjøre intervjuavtale med den tidligere LO-lederen, fikk vi klar beskjed om at han først måtte sjekke almanakken. Yngve Hågensen, som fyller 84 til sommeren, er fortsatt ettertraktet som taler og innleder på møter og konferanser.

– Ja, jeg bruker avtalebok. Jeg har aldri brydd meg om disse datagreiene. Ungene hjelper meg med det som må gjøres digitalt. Jeg husker godt da PC-ene gjorde sitt inntog på kontorpultene – alle skulle jo ha en sånn jævla maskin. «Yngve, du må også begynne å bruke en datamaskin. Du kommer til å få så mye informasjon», sa de andre på kontoret. «Hva er det dere vet som ikke jeg vet», svarte jeg. Som LO-leder takket jeg nei flere ganger, men plutselig sto det en svær faen på skrivebordet.

– Etter to måneder ringte jeg til kontorsjefen og sa at jeg måtte ha en ny maskin. Forundret spurte han: «Har maskinen gått i stykker, Yngve?». Mulig at svaret overrasket ham: «Nei, men det er ikke plass til flere gule Post-it-lapper på skjermen.» Når det er sagt brukte jeg maskinen en periode under bokskriving, det er den eneste gangen.

1. mai – viktigere enn noen gang

Pensjonisttilværelsen, for Landsorganisasjonens leder fra 1989 til 2001, har vært aktiv. I snitt har det blitt over 50 foredrag i året. Nå har han trappet noe ned, sykdom har medført endring. Mer om det senere.

– Jeg holder fortsatt foredrag, men har redusert tempoet og prøver å unngå lange reiser. I valgkampen var jeg tre dager i Vardø, jeg merket at det slet på kroppen. 1. mai skal jeg holde appellen her i Askim, men det har kommet minst ti forespørsler om å bidra på arbeidernes dag ellers i landet.

[ Yngve Hågensen er imponert av LO i Fredrikstad ]

– Er markeringene på 1. mai fortsatt viktige?

Hågensen snur seg nesten litt forbauset over spørsmålet fra Dagsavisens journalist, og løfter en knyttet neve.

– Ja! Mer enn noen gang.

– Den aktuelle situasjonen med krig i Europa understreker dette, vi trenger en felles dag hvor vi roper etter rettferdighet og likhet. Det er hele grunnlaget til arbeiderbevegelsen. LO ble stiftet i 1899 – da var Norge Europas nest fattigste land etter Irland. Over hundreogtjue år senere kåres vi til et av verdens beste land å bo i. Hvorfor? Jo, samspillet og trepartssamarbeidet, i et demokrati. Arbeiderbevegelsen er grunnlaget for velferden mange land i verden har i dag, ikke minst her i Norden. Vi må aldri glemme dette på 1. mai.

Vi har ikke noen gang hatt en tausere finansminister!

—  Tidligere LO-leder Yngve Hågensen om finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp)

Utfordringene er fortsatt de samme mener han. Hvor arbeid for alle og rettferdig fordeling skal være rettesnoren.

– Se hvordan det har endret seg etter åtte år med Solberg-regjering. Forskjellene har økt. Jeg bruker å sammenligne det politiske landskapet med hvordan menneskekroppen er bygd opp: Hjerte er til venstre, og blindtarmen til høyre.

– Støre gjør en solid og ordentlig jobb

Hågensen ble regnet som en sterk og populær LO-leder, hvor VG i sin tid kåret ham til «Norges mektigste mann». Landsorganisasjonens fagligpolitiske samarbeid med Arbeiderpartiet følger han fortsatt med argusøyne.

– Jeg mener Arbeiderpartiet i startfasen av sin nåværende regjeringsperiode ikke har gjort så mye gæli, men døm har rota fælt. Jonas Gahr Støre (Ap) gjør en jævla god jobb som statsminister, en solid og ordentlig jobb. Hvor mye penger han og slekta hans har er ikke interessant i vervet han utfører, bråket rundt Jonas har jo vært knyttet til sånne ting – og ikke jobben han gjør.

– Statsrådene derimot er jeg ikke like godt fornøyd med, der er det ikke alle som innfrir. Mange er sparsomme med å mene noe, og sloss for en sak. I tillegg kan jeg ikke huske at vi noen gang har hatt en tausere finansminister. Forgjengeren var jo i media støtt.

I månedsskiftet mai-juni holdes LO-kongressen. Ledelsen i fagforeningene har sett hvilke endringer som allerede har blitt gjennomført, men ikke alle velgerne, mener Yngve Hågensen.

– Det som overrasker meg mest, er at folk ikke har fulgt med i timen. Hvilke endringer som har blitt gjort. Se for eksempel på hva som har skjedd innen barnehage, pensjon fra første krone, deltid- og heltidsproblematikken, midlertidige ansettelser og en rekke andre fanesaker for fagbevegelsen som nå er vedtatt. Nå snakker ingen om disse sakene, det synes jeg er litt rart.

[ Yngve tar kraftig oppgjør med Gro ]

Rettferdighet på barnehjemmet

Tillitsmannskarrieren festet tidlig grepet om Yngve Hågensen, kan hende tidligere enn man skulle tro. Tolv år på barnehjem setter naturlig nok spor i et barnesinn, men ikke negative, mener han.

– Jeg lærte tidlig å stå på egne bein. Gode ting jeg har tatt med meg er forholdet til andre mennesker. Rettferdighet var viktig på barnehjemmet. Lære å ta hensyn til andre. I den grad jeg opplevde problemer, må det ha vært under krigen – men det gjaldt jo alle, uansett om de bodde hjemme eller borte.

Som barn ble Yngve og broren Reidar plassert på barnehjem i Vardø. Under evakueringen i 1944 flyktet barn og ansatte over fjellet før tyskerne kom. Brødrene havnet på et barnehjem i Gudbrandsdalen til krigen var over.

– Jo, man hører historier om barnehjemsbarn som har hatt det helt forferdelig, men det er selvfølgelig begge deler. Jeg tror det har litt å si hvor man kommer fra. Og hvorfor du blir plassert på barnehjem. Jeg visste at det ikke var jævelskap som gjorde at jeg måtte på barnehjem – mora mi var fysisk og psykisk syk.

Yngve blir stille en periode, før han forteller om første gangen han så mora si.

– På slutten av krigen bodde vi på en bondegård i bygda Fåberg i Gudbrandsdalen. 25 unger totalt. En natt fikk jeg og min tre år eldre bror beskjed om å kle på oss. Vi skulle bli med ned til jernbanestasjonen. Nattoget fra Trondheim kjørte denne linja, men stoppet vanligvis ikke på Fåberg stasjon. Denne natta skulle lokføreren gjøre et unntak.

– To små gutter på perrongen. Toget bremset opp for en kort stans uten å åpne dørene. I et av vinduene sto det en dame og vinket. Det var mora vår.

Mors hemmeligheter

Flere barnehjem ble livet for en ung Yngve og broren i årene som fulgte – til Oslo og Asker. 15 år gammel reiste Yngves bror til sjøs og han ble sendt til Wøyen guttehjem i Bærum.

– Etter endt folkeskole på Skui, kunne jeg flytte etter mamma som hadde bosatt seg i Halden. Hun hadde blitt frisk, og en ny epoke i livene våre startet.

Det skulle likevel gå noen år før alle brikkene om morens liv falt på plass.

– Faren min visste jeg ikke så mye om. På den tiden var jeg aktiv med i Halden-fotballen. Konfirmasjon sto for døra og siden alle kameratene mine sognet til Halden ønsket jeg å flytte min konfirmasjon fra Idd kirke. Det ble oppmøte hos sognepresten med pass og dåpsattesten jeg hadde fått av mamma. «Det er noe som ikke stemmer», sa presten. «Det står Hågensen, men på dåpsattesten står det Johan Vinje Rasmussen som far.» Det vet jeg ikke noe om, svarte jeg. Du får spørre mora mi.

– Det var første gangen jeg fikk greie på hvem faren min var. Jeg så ham aldri, noe som selvfølgelig har preget oppveksten min. 26 år gammel fikk jeg en regning fra Vardø kommune på begravelsens hans. Sosialsjefen i Idd ryddet opp i dette, og det kom en beklagelse.

Yngves brødre oppdaget at moren ofte tok bussen til Ørje. På spørsmål om hva hun gjorde der oppe, svarte hun at det var for å besøke venner fra Finnmark som hadde flyttet sørover.

– Etter hvert kom det fram at vi hadde enda en bror. Søskenflokken ble Sigvald, Reidar, meg og Harald – fire gutter med tre forskjellige fedre. Harald ble jeg kjent med først da jeg var 31 år, vi hadde mye og god kontakt i tiden etterpå.

Solidaritetsalternativet og AFP

Yngve Hågensen jobbet som papirarbeider på Saugbrugs i Halden fra 1955 til 1969. Her ble han raskt tillitsmann, fikk verv i forbundsstyret i papirarbeiderforbundet, leder i fagforeningen og det som den gangen het Samorganisasjonen. I 1969 ringte daværende LO-leder Tor Aspengren og lurte på om han ville bli distriktssekretær i Møre og Romsdal. Det ble fire år før han tiltrådte lignende stilling i Oslo og Akershus. Etter 12 år som LO-sekretær ble han valgt til LO-leder. Men før klubba ble løftet fikk han en motkandidat.

– Var det noen som fryktet at Yngve kunne bli for frittalende?

– He he, ja det var nok det serru. Ledelsen i Arbeiderpartiet var sikkert i tvil, som LO-leder ville jeg også komme inn i sentralstyret. Men jeg vant klart. Forskjellen på meg og min motkandidat Nils Totland, som for øvrig er en god venn, var at han kom fra staten, som leder av Statstjenestemannskartellet. Mesteparten skjedde jo i privat sektor. Men bakgrunn for å stille en motkandidat? Ja, det hadde nok noe si at jeg også den gangen hadde meninger, og brukte dem. Var jeg ikke enig med Gro Harlem Brundtland, sa jeg fra. Sikkert ikke alltid like populært, men vi ble aldri uvenner. Det samme gjelder folka fra arbeidsgiversiden. Jeg har alltid hatt et klart skille mellom å være uenig og være uvenner.

«Solidaritetsalternativet» og avtalefestet pensjon er tett knyttet til Hågensens arbeid som LO-leder.

– Tariffoppgjøret jeg husker best er «Solidaritetsalternativet» – det jobba vi med lenge. I overgangen 80/90-tallet var det 200.000 arbeidsledige i Norge, og renta på 16–17 prosent. Nå har det vært null rente lenge. Verdt å tenke på når man sammenligner utviklingen. Den gangen visste vi at «arbeid for alle» og «rettferdig fordeling» var nøkkelordene. Vi måtte finne ut hva som var status, utfordringene og vår rolle – sammen med arbeidsgiverforeningene. Etter å ha landet dette, tok jeg med hele gjengen til Gro Harlem Brundtland og fortalte hva vi var innstilt på å forhandle om. For å lykkes måtte vi ha med regjeringen i et trepartssamarbeid. Gro var imponert over hva vi hadde fått til. Resultatet ble en offentlig utredning med Per Kleppe som leder.

– Vi gikk til forhandlingsbordet med mål om en kombinasjon av moderate lønnstillegg, tiltak for økt sysselsetting, enklere offentlig regelverk og opplæringstiltak. Det viktigste og mest bevisste tariffoppgjøret jeg har vært med på.

Hågensen humrer i skjegget.

– Når det gjelder AFP-ordningen var det en stor jobb å få gjennomført. Spesielt det siste trinnet. Ned til 62 år. Beskjeden fra Gro Harlem Brundtland var klar: «Stortinget kommer ikke til å vedta dette.» Jeg jobbet litt, og uka etter kunne jeg gi beskjed til henne om at Stortinget kom til å vedta.

Enkemann og hjerneslag

Etter 17 år i Halden, og fire år i Molde, flyttet Yngve Hågensen og kona Astrid inn i hennes barndomshjem i Ski. Det ble 33 år i samme bolig. I februar 2000 mottok de et trusselbrev som advarte dem om at huset kunne bli brent ned. Noen måneder senere skulle livet ta en dramatisk vending – og Astrids forhold til huset faren hadde reist var endret for alltid.

– Astrid var med meg på en kongress i Sør-Afrika, arrangert av Frie faglige internasjonale (FFI). På vei ned fra talerstolen fikk jeg beskjed om at huset vårt sto i brann. Det ble totalskadd innvendig. Mannen som tente på, ble idømt fem års sikring. Astrid likte aldri huset etter oppbyggingen, og vi flyttet inn i en terrasseleilighet i Spydeberg. Nærmere barna våre Kari og Harry, og barnebarna.

Rett før jul i 2011 fant Yngve Hågensen sin kjære Astrid død hjemme i stua. 42 års ekteskap fikk en brå og uventet slutt. Med Indre Østfold som base fortsatte han å farte land og strand rundt på fagforeningskonferanser. Helt til en opplevelse på fly fra Bodø til Gardermoen igjen endret tilværelsen, fire år etter konas død.

– Jeg satt og leste en avis som jeg synes så helt merkelig ut. Ikke på grunn av teksten til journalisten, men hele avisa fremsto for meg opp ned. Etter et par dager hjemme var jeg innom minibanken, her hadde jeg surra flere ganger med koden og «mistet» bankkortet. Dattera mi tok umiddelbart affære, det endte med blålys til sykehuset. Diagnose: hjerneslag.

– Sertifikatet ble inndratt for en periode, derfor flyttet jeg for tre år siden til denne sentrumsleiligheten i Askim. Men dagen jeg flyttet inn, fikk jeg sertifikatet tilbake. Hadde du spurt meg for ti år siden om jeg hadde trodd at jeg kom til å bli nærmere 84 år, hadde jeg sagt nei.

Hågensen reiser seg fra stolen og henter et brev på spisebordet.

– Se her, og les. I midten av mai er jeg innkalt til Rikshospitalet for å operere en hjerteklaff. Hjertelegen sa at jeg godt kunne vente et år, men det har ikke jeg tid til. Det skal bli godt å få det overstått.

[ La LO-lederen sitte - LO må henge med i tiden ]

Yngves liv blir teater

Det er tydelig at fagforeningskjempen Hågensen mener intervjuet bør nærme seg en avslutning. Det løser seg når journalisten etter en høflig anmodning åpner verandadøra, og Yngve får tent en røyk. Avslutningsvis må vi komme innom teaterstykket; «Yngve – fra barnehjemmet til LO toppen», som etter flere utsettelser på grunn av koronapandemien nå har fått premieredato i midten av september.

– Jeg har ikke fortjent et teaterstykke om mitt liv, jeg var ikke noe for det. Men på det tredje møtet med produsentene ga jeg meg.

– Hvordan blir det å se film- og seriekjendis Dennis Storhøi fra Fredrikstad ikle seg din skikkelse på scenen?

Han henter et nytt ark på spisebordet. En liten plakat om teaterstykket.

– He he, se på bildet. Han ligner, ikke sant? Jeg tror det blir bra, Dennis er en fin kar – i tillegg røyker vi begge to.

Yngve Hågensen slipper ikke helt motforestillingene om at det skal settes opp et teaterstykke om hans liv, og trekker fram forestillingen for fire år siden om Oscar Torp som et mer naturlig valg.

– Oscar Torp, «Fra barnearbeider til statsminister», ble en veldig fin forestilling. En viktig historie. Han hadde en helt annen posisjon i samfunnet enn jeg noen gang har hatt.

– LO-leder i 12 år, en sterk og uredd røst, solidaritetsalternativet som på 90-tallet brakte norsk økonomi på rett kjøl og massearbeidsløsheten bekjempet. Fullføring av avtalefestet pensjon. Jeg tror det er få i Norge som ikke vet hva Yngve Hågensen har fått gjennomført?

– Jo jo, jeg ser for så vidt den. Fortsatt blir jeg stoppet av folk på gata, være seg om det er her eller i Syden, som takker for det jeg har gjort. Døm sier: «Vi hadde ikke vært der vi er, Yngve – hvis ikke du hadde ordnet AFP for oss.»

---

Yngve Hågensen

• Født 13. juli 1938 i Vardø
• Papirarbeider og tillitsvalgt på Saugbruksforeningen i Halden, 1955–1969
• Distriktssekretær for LO i Møre og Romsdal, 1969–1973
• Distriktssekretær for Oslo og Akershus, 1973–1977
• LO-sekretær, 1977–1989
• LO-leder, 1989–2001

---