Nyheter

Ærlig, rå og ikke så veldig glossy

Lisa Aisato innrømmer gjerne at hun blir lei seg av dårlig kritikk og at den sosiale angsten kan snike seg på, men vet at også det er en del av det å være voksen – bak voksenfasaden.

Hvem: Lisa Aisato (39)
Hva: Illustratør og forfatter
Hvorfor: Aktuell med bøkene «Solvokteren» i samarbeid med Maja Lunde og «Til de voksne» sammen med Linn Skåber. Gjester Litteraturhuset Fredrikstad/Viken 22. oktober

Les også: Da Merete Lie overtok ledelsen av Deichman Hovedbibliotek var stormen over. Trodde hun (+)

Heisann! Nok en gang aktuell med to bøker på én gang; er det hektisk om dagen?
– Nei, egentlig ikke. Det er mest hektisk når jeg lager dem, så det store arbeidet er gjort. Det var veldig intenst fra januar til august, men nå er det roligere dager med bare et og annet intervju og litt sånt.

Du gjør reprise på samarbeid med både Linn Skåber og Maja Lunde. Hvordan skiller de seg fra hverandre som samarbeidspartnere?
​– Det er flere fellesnevnere enn ulikheter egentlig. Med både Linn og Maja bestemte vi oss ganske fort for å lage flere bøker sammen. Det var noe vi var enige om før bøkene ble gitt ut, så det er ikke sånn at vi bare skal «smi mens jernet er varmt» og pumpe ut flere bøker sammen på grunn av suksessen med de forrige. Maja og jeg visste at vi gjerne ville lage en bok til hver årstid sammen, og da Linn Skåber lagde «Til ungdommen», lå det litt i korta at det kunne bli en oppfølger. Både Maja og Linn er veldig fine å jobbe sammen med, så det har i grunn vært veldig lite humper i veien.

###

Allerede før de ga ut «Snøsøsteren», visste Lisa Aisato og Maja Lunde at de ville jobbe mer sammen. «Solvokteren» er bok nummer to i en serie på fire. Omslag: Kagge Forlag

Klarer du selv å velge deg en favoritt blant de to bøkene?
​– Nei, det er vanskelig. Den ene er jo for voksne og den andre kan både barn og voksne ha glede av.

Nettopp! La oss holde oss til de voksne; neste uke møtes du og Linn Skåber på Litteraturhuset for å snakke om boka deres. Hva mener du er det viktigste budskapet til oss voksne?
​– Oj! Det er vel egentlig spørsmålet; blir man noen gang voksen? Voksenlivet er liksom noe vi går og venter på, så er vi brått gamle uten helt å ha fått det med oss. Da jeg ble det som kalles voksen, ble jeg overrasket over hvor barnslige voksne er. Men, altså, vi har ikke tenkt at «nå lager vi en bok med et budskapet». Det er monologer som beskriver norske liv, sånne som de fleste av oss kjenner igjen. Den tar for seg ting som er vemodig og trist og ting som er vanskelig, men også det lyse og fine og morsomme. Den får med alle disse fasettene av livet og setter fokus på hverdagsmennesker. Vi ville at den skulle være ærlig, rå og ikke så veldig glossy. Mer enn et budskap så stiller den heller et spørsmålstegn ved hva det er å være voksen.

Ja, hva er det for deg?
​– Det er ansvar, men også frihet. Frihet kan være vanskelig, for da er du til en viss grad din egen lykkes smed og kan ikke skylde så mye på andre, men jeg er glad for å være voksen. Jeg lengter ikke tilbake.

Les også: Ida Fjeldbraatens første bok får voksne menn til å ville pusse tenna

Jeg hørte på en podcast i Fredriksstad Blad at du blir veldig lei deg når folk ikke liker det du lager, og det syns jeg var så deilig ærlig. Tar vi voksne på oss den litt nonchalante maska for ofte og later som at alt preller av?
​– Ja, jeg skrev om dette i Snokeboka. Om alt det rare vi skjuler bak vår fasade. Det er jo bra at vi holder litt tilbake, ellers ville veldig mye blitt veldig nært. Men om jeg har jobbet lenge med noe, blir jeg selvfølgelig lei meg hvis det ikke treffer. Samtidig vet jeg at jeg ikke kan treffe alle. Får jeg dårlig kritikk, blir jeg lei meg først, men så tenker jeg at «nå blir det lettere neste gang, nå er ikke lista så veldig høy og forventningene så store». Heldigvis er det mange som syns jeg lager er ålreit.

Ja, mer enn ålreit vel? Bøkene dine er hyllet av kritikere og elsket av leserne. Går det til hodet på deg, eller gir det prestasjonsangst?
​– Absolutt mest av det siste! Jeg tar meg selv i å lete etter de negative kommentarene, etter noe som ikke er bra. Det er noe jeg må slutte med. Vi mennesker har lett for å huske mye bedre det som er dårlig enn bra. En annen grunn til at det ikke går så veldig til hodet på meg, er at jeg er mer opptatt av skaperprosessen enn mottakelsen. Det er stas å se boka ferdig, men enda mer stas å lage den.

###

​– Hvis du syns du er rar, er du mer normal enn du tror, smiler Aisato om det å være voksen. Selv ble hun overrasket over hvor barnslige voksne faktisk er. Omslag: Pitch Forlag

Men om du går til bokhylla, er det bøker der du gjerne skulle laget litt annerledes eller som oppleves «gammeldagse» når du ser på dem nå?
​– Jeg har lært meg at om jeg aldri hadde kjent på akkurat det du beskriver der, så hadde jeg ikke hatt en utvikling. Jeg tenker ikke at noe av det jeg har laget er helt rævva, men det er jo noe som ville blitt annerledes om jeg hadde laget det nå. Det handler om å fornye seg, finne nye måter å se ting på og ikke stå fast i samme mal og mønster.

På forsommeren åpnet du et større galleri på Skjærhalden, og så eksploderte det at av norske koronaturister på Hvaler. Hvordan har trafikken på galleriet vært?
​– Jeg jobber ikke i galleriet selv, men jeg har tre fantastiske ansatte som kasta seg rundt, fant ut av hvordan vi skulle overholde smittevern og samtidig ta imot masse folk. Egentlig var vi litt usikre på om noen ville finne oss der vi ligger, men det har ikke vært noe problem. Det har vært en fin sommer for oss og for næringslivet på Skjærhalden. Før vi åpna der nede, hadde vi galleri på tomta vår, og akkurat det kjenner jeg at kunne vært litt intenst i år – å ha hagen full av folk hele tiden. Nå tar vi en pust i bakken, men åpner for fullt igjen i november og desember.

Les også: Friluftshuset på Storesand åpnet: – Et unikt signalbygg (+)

Jeg har hørt på et av dine foredrag at moren din leste mye for deg. Er den en bok som gjorde spesielt stort inntrykk?
​– Som barn var det mange, og jeg var spesielt glad i Roald Dahl, Tolkien og Astrid Lindgren. Men en bok som hadde stor betydning for meg var «Ofelias skyggeteater» av Michael Ende. Det er en bok full av bilder som gjorde at jeg tenkte at dette er det jeg vil gjøre som voksen.

Det å bli lest for er kanskje grunnen til at du er så glad i å lytte? Du har jo omtalt deg seg selv som podcast-nerd.
​– Ja, podcaster og lydbøker – elsker det. Jeg lærte meg tidlig opp til å tegne og lytte, enten jeg ble lest for eller hørte på kasett. Mamma var en veldig engasjert høytleser som lagde stemmer og levde seg inn i det. Det gjorde veldig mye for meg og har nok trigga fantasien min. Bak meg har jeg enormt mange timer på gulvet lyttende til fortellinger.

Ser du i det hele tatt på tv uten å tegne?
​– Ja, faktisk. Nå har jeg fått problemer med høyrearmen, og det er jo litt krise for en illustratør. Det er en sånn arbeidsskade som har kommet nå som jeg nærmer meg 40, og som vel forteller meg at jeg må prøve å ta pauser innimellom. Normalt er jeg en sånn som tegner hele tiden og gjerne spiser mens jeg holder på, men nå må jeg også stoppe helt opp innimellom og bare gjøre noe annet.

Hvilken superkraft skulle du ønske du hadde?
​– Stoppe tiden. Døgnet har ikke nok timer, og jeg skulle gjerne hatt tid til å tegne mer, for så å ha enda bedre tid til å være sammen med barna mine.

Hvem var din barndomshelt?
​– Jeg har aldri hatt noen stor helt, og har i grunn aldri vært noen heltedyrker heller, så kommer ikke på noen i farta.

Hva er du villig til å demonstrere for?
​– Jeg brenner for mye, men for meg personlig har jeg mer tror på å gjøre noe gjennom arbeidet mitt enn å rope høyt. Gjennom det jeg skaper viser jeg hva jeg står for og hva jeg tenker.

Helt til slutt: hvilke tre personer ville du invitert til middag?
​– Hvis jeg skulle spist middag med store, kjente personligheter ville nok sosialangsten blomstret opp og jeg hadde bare blitt stille og nervøs. Nei, da ville jeg heller valgt å være navlebeskuende og invitert min døde bestemor, oldemor og tippoldemor til en åpen og ærlig samtale om hvordan livet var for dem. Jeg er nysgjerrig på forfedrene mine både i Gambia og i arbeiderfamilien fra Oslos fattigste østkant. Kanskje det de fortalte hadde sagt noe om hvem jeg er… Mer enn en middag med Jesus, Hitler og Martin Luther King.

Følg Demokraten på Facebook og Instagram!

Mer fra Dagsavisen