Nyheter

Moderskipets trygge kaptein

Da Merete Lie overtok ledelsen av Deichman Hovedbibliotek var stormen over. Trodde hun.

Bilde 1 av 3

Tekst: Merete Glorvigen 

Vannlekkasjer, budsjettsprekk, forsinkelser, og et bygg det virket som det var umulig for folk å like. Da Merete Lie (52) takket ja til jobben som avdelingsleder for Deichman Hovedbibliotek for to år siden visste hun hva hun gikk til.  Den over ti år lange flytteprosessen av Norges eldste kulturinstitusjon nærmet seg slutten. Det var ikke flere overraskelser.

Nå vandrer hun fram og tilbake i foajeen i nye Deichman en måned etter åpningen, sommerutgaven av en biblioteksjef – med ankelbukser, sorte skinnslippers og håret samlet i en strikk, mens hun snakker blidt i mobilen. Det er mandag morgen, koronavaktene i døra sørger for at folk holder avstand i køen som allerede har begynt å ta form. Oslos nye fellesrom, biblioteket i Bjørvika, har blitt et utfluktsmål, ikke minst på regnværsdager, som i dag.

De skulle ha åpnet den 28. mars. Programmet var storslagent og detaljrikt, huset skulle fylles. Slik ble det ikke, avskjedsfesten i gamle Deichman på Hammersborg skulle bli større enn åpningsfesten av det nye i Bjørvika. Men bibliotekets leder beholdt fatningen.

Les også: Brølet etter Bøhler

– Jeg blir veldig rolig i kriser. Lar meg ikke stresse av at det skjer uventede ting. Jeg får egentlig energi av det, legger hun til, i en tone lavere. For er det egentlig lov å si det?

Topplederen har vært ute en vinternatt før. Før hun fikk drømmejobben på Deichman, var hun leder for Litteraturhuset Fredrikstad.

– En fredag gikk Litteraturhusets restaurant konkurs, og påfølgende mandag startet en stor brann, sier hun lakonisk.

– Jeg måtte holde hodet kaldt. Jeg tenkte «Om et år vi tilbake i normal drift, nå må vi planlegge hvordan vi kommer dit.  Dette ordner seg.»

Merete Lie fra Deichman Bjørvika. Juli 2020.

Merete Lie lugne smil er overbevisende. Det skal mer enn et litteraturhus i brann til før nesevingene begynner å vibrere. Hun står med et lånt nøkkelkort i hånden, sjefens eget kort virket plutselig ikke, og lurer på om hun har full tilgang. Det er mye hun har lyst til å vise fram.

Opp rulletrappene på Deichmans hovedbibliotek denne mandag morgenen filmer de nyankomne biblioteksgjestene fra venstre til høyre med mobilene sine.

– Det er veldig  hyggelig at folk kommer for å se, ta bilder og besøke oss, nikker hun.

Bjørvikas nye turistattraksjon har hatt skyhøye besøkstall de siste månedene, tross koronarestriksjoner. Det før hårete målet om to millioner besøkende i 2021 er det få som setter spørsmålstegn ved lenger. Kritikken av fasaden stilnet også da folk fikk oppleve det omdiskuterte bygget, fra innsiden. Men det er ikke denne triumfen som gjør henne mest stolt.

– Det jeg er mest fornøyd med er at vi låner ut veldig mange bøker. Og at vi har etterspørsel etter bøker på så mange språk. Også er jeg kjempeglad for at vi har fått tusenvis av nye lånere i systemet!

Deichman er Norges eldste kulturinstitusjon, etablert i 1780. Det ligger en ærefrykt i det.

– Vi driver fortsatt bibliotek, understreker hun.

Biblioteket har vært Merete Lies andre hjem så lenge hun kan huske. Straks hun hadde lagt fra seg en bok, dro hun rett på Eiksmarka bibliotek hjemme på Jar for å hente seg en ny. Alt hun leste kom derfra, hvis det ikke kom som julegaver. Første juledag konkurrerte hun med sine to eldre brødre, det var om å gjøre å lese flest sider i de nye bøkene de hadde fått.

– Første juledag var en dag det ikke var lov til å snakke med noen. Det var forbudt  å ringe, men det var fritt fram å drikke sa mange julebrus vi ville. – Og lese, forteller hun.

Det er slik hun husker familiens ferier og høytider. Stillheten på hytta i påskeferiene, der alle satt bøyd over hver sin bok, hvis de ikke var på skitur, - eller spiste vafler. Vafler og bøker utgjorde også hverdagens høydepunkter.

– Vi leste alltid.

Slik oppsummerer hun barndommen.

– Mamma blir 90 i september, hun er mange ganger i uken på biblioteket og leser enormt mye fortsatt. Pappa hadde nok lest like mye om han fremdeles levde, legger hun til. Når hun snakker om foreldrene er det også med utilslørt stolthet.

Moren jobbet med regnskap, faren i Norske Avisers Landsforbund.  Hun oppvokst i et frikirke-samfunn på Helgelandskysten, han misjonsbarn, som levde sine første ti år i Kina. Da andre verdenskrig brøt ut reiste Meretes farmor og de fire barna hjem,- faren, de to brødrene og lillesøsteren hans, med den transsibirske jernbanen. På togturen ble lillesøsteren syk, og da de kom til Omsk i Sibir måtte familien gå av, for å finne et sykehus. Noen dager etter døde søsteren av tyfus.

Les også: Christine (28) kjører t-bane: – Merker at folk kan være ganske fordomsfulle

– Ungene satt på togstasjonen i Sibir, mens farmor fartet fram og tilbake til sykehuset. Hun forrettet som prest selv, - det hadde jo ingen penger til gravferd.

Da de omsider kom hjem til Norge, sendte farmoren et telegram til sin ektemann i Kina.

– Det var kort. Telegram var dyrt på den tiden, hver bokstav kostet. Det stod «I, the boys arrived». Underforstått at det fantes ingen pike lenger. Det var et hardt liv.

Hennes egen families historie, kraftfull, som mange av romanene hun har lest, som ofte har et underliggende tema, som hun tenker på nesten daglig – livets forgjengelighet.

Selv fant hun aldri troen på noe større, eller det hinsidige. Hjemme på Jar fantes Bibelen på norsk, kinesisk og som tegneserie. Men det var bokserier som Frøken detektiv, Hardy- guttene og Fem-serien det gikk i.

– Var du en boknerd?

– Jeg tror ikke noen oppfattet meg som nerd, men jeg leste nok fort et par bøker i uka. Det gjør jeg ikke nå lenger. Det har jeg ikke tid til, sier avdelingsdirektøren.

Hun sukker. Før gikk hun aldri noe sted uten en bok i veska, et hvert tomrom fylte hun med litteratur, selv når hun stod og ventet på bussen var det med bøyd nakke over en bok.

– På et eller annet tidspunkt tror jeg den ble byttet ut med en telefon. Nå sjekker jeg e-post og andre ting.  Hun legger til, liksom til seg selv:

– Det er jo veldig dumt.

– Er lesehesten en utdøende rase?

Merete Lie har selv tre tenåringsbarn, på 14,16 og 18. TikTok, PlayStation og Snapchat trumfer det meste. Men det er grunn til optimisme, mener hun, og trekker samtalen tilbake til biblioteket, eller det nye fellesrommet, der bøker nærmest er lagt ut som snubletråder blant spillrom, filmstasjoner, lydstudioer, musikkinstrumenter og shuffleboard.

– Vi har jo dette! Vi har laget en etasje som treffer ganske ungdom godt. Der bøker, tegneserier og tidsskrifter for ungdom flettes inn, – slik at veien fra en spillkonsoll til en bok ikke blir så lang.

Hjemme avtaler hun lesetimer med barna.

– Vi setter iblant av en klokketime, fra fire til fem, og så leser vi, forklarer hun, som om hun har funnet en helt opplagt løsning.

– Og så koker jeg kakao. Eller lager vafler. He he. Hun rødmer av sin egen påtrengende nostalgi. Vafler er ikke like populært som det var på 70-tallet.

Les også: – Det blir spennende å se hvor seriøst Deichman tar dette denne gangen

– Men det er kjempehyggelig!

Synes tenåringsbarna også det?

Ja, påstår hun.

– Når vi får en struktur og regi på det.

Familiens bilturer har hun også regi på. Da går det i lydbøker, som lyttes til i fellesskap.

– Det funker, men man må bruke litt tid på å finne noe som når målgruppen 14-18 år, samt to godt voksne.

På vei til Vestlandet i sommer endte de på Animal Farm.

– Barna elsket den! Forteller hun begeistret.

De siste ukene har hun dukket inn og ut av familieferien som en brystsvømmer, tillatt seg korte intervaller med venner, vestlandsfjell, svaberg og salt sjø. Dette er ikke sommeren hun kan ta ut fire uker sammenhengene ferie. Det har blitt mange arbeidstimer de siste månedene. Hun ser ut i luften og prøver å regne på det.

– Det er mange som har jobbet mye i innspurten, det har vært noen 70 timers uker på det travleste. Eller 60… justerer hun, før hun innser at hun ikke overdriver:

– 70.

###

Allerede en dag etter åpningen, vandret hun også rundt i det enorme bygget, som kapteinen på et skip, for å observere resultatet, og en boblende glede fylte henne:  det var allerede blitt det stedet hun hadde sett for seg: Leseplassene var i bruk, folk hadde slått seg ned, trukket lapptoppen ut av sekken, plukket bøker ned av hylla.

– Biblioteket var tatt i bruk med en stor selvsagthet. Sjefen for hovedbiblioteket smiler tilfreds.

På Blindern studerte hun statsvitenskap og skrev hovedoppgave om Nationaltheatrets kulturelle identitets betydning under teaterkrisen på 1980-tallet. Drømmen var å jobbe med kultur og kulturpolitikk. Nyutdannet, målrettet og uten relevant erfaring siktet hun rett mot Kulturdepartementet.

– Jeg syntes det var en naturlig førsteplass, ler hun.

– Fra før hadde jeg arbeidserfaring som ekstrahjelp i butikk og fra SATS.

Les også: Nana nominerte sin mentor Reza til Tippenprisen: – Han gir ungdommen en sjanse

I stedet dukket det opp en spennende jobb i Telenor, som prosjektleder for organisasjonens internetsatsning. Senere skulle hun bli banksjef i DNB, med ansvar for bankens digitalisering av tjenesteprodukter.

– Det hadde jo ingenting med kultur å gjøre. Men det var morsomt. Jeg har alltid vært begeistret for bruk av teknologi, og var tidlig ute med de store mobiltelefonene. Da jeg gikk på hovedfag i -95, kjøpte jeg meg en bærbar PC og skaffet meg et modem for å følge med på en internettsåpeopera på et nettsted som het spot – lenge før internett ble allemannseie.

Det skulle ta ti år som banksjef, før hun snudde seg tilbake. Det var på tide å bytte bransje, og følge den gamle drømmen. Da Litteraturhuset i Fredrikstad, som den gangen bare var på tegnebordet, basert på en våt drøm om å løfte kulturen i Østfold, trengte en daglig leder, var hun ikke i tvil. Å være med å bygge opp et Litteraturhus! Jobben var som skapt for henne.

– Men det var det tydeligvis ingen andre som syntes, for jeg kom ikke en gang på intervju.

Hun ga seg ikke. Ringte. Prøvde å overtale headhunterne til å ta en prat med henne. Fikk det inn med teskje at hun på ingen måte var en aktuell kandidat. Men til slutt ble hun likevel innkalt.

– Jeg var skrekkelig godt forberedt. Jeg fikk spørsmålene i forkant og samlet en gruppe kloke mennesker rundt meg, som et testpanel.

Da hun møtte opp til intervju, var det med et lite kompendium om hvordan hun ville drive litteraturhuset – fra arrangementer til økonomistyring.

– Jeg la mye arbeid i å få den jobben.

– Er du en som ikke gir deg når det er noe du vil ha eller oppnå?

– Jeg kjemper for ting. Jeg tenker at det er veldig mye man kan få til, hvis man bare ikke gir seg. Det følger meg både privat og på jobb, svarer hun, men understreker også at hun kan ta nei for et nei.

– Var det dette ekstra giret som gjorde at du fikk selveste John Irving til Fredrikstad?

– Ja. Det var jo litt utenkelig for mange, men ikke for meg. Jeg visste vi ville fylle salen, at mediene ville skrive om det, og at det kom til å bli stas. Ingen kommer hvis de ikke blir invitert, var mottoet mitt.

Hun tror mange forfattere setter pris på å møte publikum på mindre steder. Som Litteraturhussjef trakk hun også forfattere som Jonathan Safran Foer, John Dickie, Helle Helle, Carsten Jensen og Jo Nesbø til plankebyen.

Å være kompromissløs og kvalitetsbevisst er egenskaper som har kommet godt med som leder. Men hun har ikke alltid vært en ledertype.

– Jeg var ikke elevrådsrepresentant eller en som tok ansvar i klassen. Jeg var nok litt forsiktig.

På videregående fikk hun alltid en venninne til å ringe rundt for å sjekke hva som foregikk.

– Hvis ikke jeg gjorde det, kom jeg meg ikke noen steder, forklarer hun.

– Nå er jeg heldigvis mer selvgående.

Okay. Nå kommer det. Det uunngåelige spørsmålet: En krevende lederstilling og med tre barn hjemme – har det vært vanskelig å kombinere?

Et godt spørsmål, som menn også burde få litt oftere, mener hun.

Når Merete Lie fikk tilbudet om jobben i Fredrikstad, valgte hun å ta med seg familien til Plankebyen. Å pendle var uaktuelt, hun ville være i nærheten av familien. Hun får klump i halsen fremdeles av å tenke på det. Hele livet hadde hun bodd i Oslo. Hun og mannen Ivar hadde etablert seg i Husebygrenda, «verdens beste nabolag».  Hun husker familiens første 17. mai i Fredrikstad, i en by hun ikke hadde noen røtter i. Hun stod i sentrum og ante ikke om 17.-maitoget gikk til høyre eller venstre.

– Det var ingen å smile og vinke til. Det var andre rop og sanger, det var helt elendig.

Vi gir det et år, hadde de sagt, mens de leide ut huset hjemme i Oslo. De endte opp med å stortrives. Og med å kjøpe drømmehuset i bydelen Cicignon, en stor, gammel sveitservilla fra 1867 med utsikt mot Gamlebyen.

– Og nå pendler du istedet motsatt vei?

– Ja, og det er uaktuelt å flytte tilbake. Nå har vi flyttet, og det har vært veldig vellykket. Det er noen helt egne kvaliteter ved å bo i en litt mindre by. Dessuten jobber jeg godt på toget, to timer med møtefri er veldig deilig. Logistikken fordrer fremdeles at en av oss er fleksible. Av og til er det meg. Stort sett er det Ivar.

Merete har slått seg ned på en av de ledige bordene i toppetasjen, i den utskjelte «utkragingen». Skjønnheten kommer innenfra. Utsikten mot Operaen og Oslofjorden er upåklagelig. Over gulvet spinner en baby som har oppdaget friheten i å krabbe. Et yngre par spiller Dam. En mann med caps lener seg tilbake på stolen, og myser mot horisonten der ute, som en passasjer på et cruiseskip.

Biblioteket er ikke det det en gang var. På Deichmans nye folkeverksted kan besøkende bruke 3D-skriver, symaskin, storformatskriver og loddebolt. Eller låne verktøy som drill, stikksag, vinkelsliper og pussemaskin.

– Vi prøver å ikke snakke om lavterskel, men et terskelfritt tilbud, presiserer Merete.

– Du kan legge opp buksa di, printe ut dokumenter, eller spille inn en podkast, helt gratis. Jeg sydde hyttegardiner her i går, jeg har aldri sydd før, forteller hun.

– Til soverommet, legger hun for ordens skyld til.

– Så de trenger ikke se pene ut.

Men når Merete Lie skal vise fram etasjen hun liker best, tar hun rulletrappen ned i underetasjen. I det gamle biblioteket på Hammersborg lå de eldste bøkene i et lukket magasin. Nå står tusenvis av bøker og tidsskrifter som ikke har vært tilgjengelig for publikum fordi det var ikke plass, her nede, i bokhyller høye som furustammer. Her ligger bibliotekets sjel. Og viktigste verdi, mener Lie:

– Biblioteket er noe ganske bestandig. Oppdraget vårt likner det som ble gitt oss i 1785: Å spre kunnskap og klokskap. Og troen på at hvis vi kan mer, og vet mer, klarer vi å skape et mer optimistisk samfunn, for å si det med litt store ord.

Hun tror også biblioteket er et sted som kan motvirke ensomhet:

– Du kan sitte her i flere timer uten å måtte gjøre rede for deg. Er man ensom og alene er dette et sted du kan være med på ting uten at du har noen å gjøre det med,  før du kommer. Det er ingen som setter spørsmålstegn om hvorfor du er alene.  Og det er et sted som ikke forplikter og koster, som andre arenaer. Slik kan biblioteket virke utjevnende, mener Lie.

Hun gleder seg til at det lettes på koronatiltakene slik at de også kan åpne for større arrangementer og debatter.

– I en digital tid er det viktig å satse på sosiale møteplasser. Når man snakker med venner eller deltar i diskusjoner på nett, styres du mot de du er enig med. Men ved å møtes ansikt til ansikt under vanskelige temaer, der du må sitte og høre på motstanders motargument helt ut, der du må presentere deg med fullt navn før du mener noe, der folk må lytte til hverandre, vil man merke at noen meninger står man fast med, mens andre får man utfordret – og kanskje får man justert synet sitt på noe. Jeg tror slike møter er enormt verdifulle, understreker hun.

Under åpningen av biblioteket holdt en av hennes favorittforfattere Lars Saabye Christensen prolog. Hun får gåsehud når hun snakker om det. Hun fisker opp mobilen fra veska, skroller etter videoen fra åpningen på bibliotekets Facebooksider. Der.

«Biblioteket er tid. Biblioteket er en vei. Biblioteket er deg. Biblioteket er deg. Det er du som åpner i dag.»

Det er fristende å legge til: Biblioteket er Merete Lie.

Merete Lie, avdelingsleder Deichman Bjørvika

■ Født: 15.03.1968
■ Vokste opp på Jar i Bærum, med mor og far og to eldre brødre.
■ Utdannet statsviter/cand.polit. fra Universitetet i Oslo.
■  Tidligere banksjef i DNB, og daglig leder for Litteraturhuset i Fredrikstad.
■  Samboer med sivilingeniør Ivar Søvold. Sammen har de tre barn på 14,16 og 18 år.
■ Bor i bydelen Cicignon, i Fredrikstad.

Fem favoritter: 

Mat: Ivars hjemmelagde pizza, lages omtrent hver lørdag
Bok: Vanskelig, men en av de beste jeg har lest i sommer er «Kartet og terrenget» av Michel Houllebecq. Skarp, uforutsigbar og morsom.
Film: En favoritt jeg har sett mange ganger da barna var mindre er «Min nabo Totoro» fra Studio Ghibli. Japansk animasjon på sitt beste.
Musikk: Hører på mye av det jeg hørte på som ung, med litt mer jazz og klassisk på spillelistene nå. Ellers er julen en fest når jeg kan spille julesanger med Elvis og høre på John Rutters julealbum, gjerne fra tidlig i desember til godt ut i januar.
Sted: Svabergene på Tjeldholmen på Kråkerøy. Her har skjærgårdtjenesten en badetrapp ute for meg hele året, og det er alltid fint å komme ut på holmene.

Mer fra Dagsavisen