Dagsavisen Ung

Telefonen har overtaket

Det er ikke lenger monstre som holder meg våken om natten.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Hans Julian kom på 2.plass i Dagsavisen Ung sin skrivekonkurranse, «Hva holder deg våken om natten?» Dette er hans bidrag!

Jeg husker da jeg var liten, jeg hadde ikke fylt ti engang.

Jeg så alltid under senga før jeg la meg, men alt jeg så var mørket som smilte ondskapsfullt til meg. Jeg trodde det lå monstre under senga, monstre som kanskje skulle krype ut av mørket og ta meg.

Det gjorde meg redd og holdt meg våken langt ut på natt, noen ganger til og med hele natta.

I dag bruker jeg telefon daglig, den hjelper meg med mye. Telefonen hjelper meg med å være sosial. Det føles bra å kunne snakke med venner som er langt unna. Men jeg føler at jeg må være tilgjengelig hele tiden. Alle meldingene jeg må svare på. Alle anropene jeg må ringe opp igjen.

Telefonen har overtaket.

Det er ikke lenger monstre som holder meg våken om natten, det er ikke mørket under senga.

Det er lyset!

Alle varslingene som kommer opp når jeg prøver å sove. Det er som om telefonen ikke vil at jeg skal sove, nesten som alt den vil er at jeg skal bruke den.

Uansett hvor mange ganger jeg legger den bort så klarer jeg det ikke. Jeg føler at noen kommer til å bli sur på meg hvis jeg ikke svarer de, det har skjedd før. Jeg vil ikke være den kjipe vennen som aldri svarer, og det er nok derfor jeg ikke klarer å legge den vekk.

Jeg kjenner jeg blir irritert på alle lyder den lille maskinen kan lage.

Det blir seint, og jeg legger meg ikke når jeg skal. Jeg blir bare trøttere for hvert minutt telefonen min tar. Jeg bestemmer meg for å legge den vekk og sove. Etter lang tid begynner jeg å bli så trøtt at jeg nesten ikke klarer å holde meg våken. Jeg ser telefonen skru seg av og på, det er varslinger. Plutselig klarer jeg ikke mer, og griper den.

Alt jeg vil er å sove, men den lar meg ikke gjøre det.

Uansett om jeg skrur av varslingene så blir henda mine trukket til. Alt skulle bare vært som før, da ingen hadde telefoner og måtte sende brev. Den tida der du måtte sykle til venner for å snakke. Telefonen spiser søvn, og det er ikke noe jeg kan gjøre for å stoppe det.

Kanskje jeg kan legge den på et annet rom, men da får jeg i hvert fall ikke sove.

Les flere bidrag her: