Dette er vinnerbidraget i Dagsavisen Ung sin skrivekonkurranse, «Hva holder deg våken om natten?»
Jeg er en 16 år gammel norsk jente fra Oslo, like norsk som deg.
Hver natt tenker jeg på hvordan de ser på meg, hva de tenker om meg og det de sier til meg. Dette er den stille rasismen i Norge. For den finnes. Blikkene jeg og så mange andre opplever i butikker, på kjøpesenteret, på offentlig transport – de er fylt med unødvendig frykt, hat, nysgjerrighet og uvitenhet.
Tingene som blir sagt gjør ikke annet enn vondt. De små kommentarene som gjentatte ganger blir ropt ut. Og alt dette kun på grunn av utseende.
[ Ditt forvridde syn setter oss i fare ]
Husker du leken «Min mor er kineser, min far er japaner, stakkar meg, sånn er jeg?» Eller hva med «Ching chong kinamann?».
Du tenkte nok ikke over det da du lekte det som liten.
Men om du tenker over det nå, er det ganske tydelig at det å trekke ytterkanten av øynene sine og si disse reglene, er å gjøre narr av asiater.
Det er uendelig med eksempler på stille rasisme: Å trekke seg ekstra langt unna når en spesifikk rase er i nærheten, fordi «de alle har korona og er årsaken til at den finnes», eller å si ting som «æsj, det lukter araber» til noe som lukter vondt.
Å holde ekstra godt på vesken når en person med farge går på bussen. Når butikkansatte eller Securitas følger ekstra godt med på grunn av din hudfarge. Å ikke bli innkalt på intervju, fordi du ikke har et typisk etnisk norsk navn.
Eller å kalle noen terrorist fordi de bruker et spesifikt religiøst hodeplagg.
[ Ylva Olaisen: – For meg handler det om å tørre å være seg selv ]
Uvitenhet er mangel på kunnskap og informasjon. Vi mennesker har en tendens til å være redd for eller holde oss unna det vi ikke vet så mye om. I denne settingen er det en god del etnisk norske som styrer unna, fordi de ikke vet nok om ikke-etnisk norske, til å forstå.
Det er her ordet uvitenhet kommer inn. Dette handler om det å sette alle de forskjellige gruppene i en bås, med bare en representant. Mennesker har forestillingen om at menneskeheten kan kategoriseres i ulike raser som hver tillegges et sett egenskaper og som rangeres etter verdi.
Dette skjer i hele verden, men det er bare Norge selv som kan forandre Norges egen rasisme.
Samfunnet vårt går i hvite nordmenns favør.
[ – Det slo meg aldri at jeg kunne bli forfatter, sa hun. Nå blir Sumaya Jirde Ali redaktør ]
Hver natt tenker jeg på hvordan de ser meg (uintelligent, lat, overtroisk, voldelig, kriminell, naiv og uærlig), hva de tenker om meg (jævla utlending) og det de sier til meg (ape, dra tilbake til Afrika, neger).
Jeg er halvt nigeriansk, men mine røtter er her i Norge. Jeg elsker brunost og syltetøy på grovbrød, å feire 17. mai og å gå på ski på hytta med bestefar. Men det er visst ikke nok for alle.
Ordene som blir sagt til meg, og tingene som blir gjort mot meg fordi jeg ser annerledes ut; Det er den stille rasismen i Norge.
Les flere av vinnerbidragene:
[ 2.plass: Det er ikke lenger monstre som holder meg våken om natten ]
[ 3.plass: Kjære foreldre, ta praten med barnet ditt! ]