Skulle Taliban tatt rutefly til Oslo?

I desember 2021 publiserte FN en artikkel om at den humanitære krisen i Afghanistan truer menneskerettighetene. 4,2 millioner afghanere går ikke lenger på skole, hvorav 60 prosent av disse er jenter. Det er et problem verdenssamfunnet må ta på alvor.

Nettopp derfor er det viktig og helt riktig av Norge å invitere Taliban til et besøk til Norge. Alternativet kunne vært katastrofalt. Ikke bare med tanke på situasjonen i befolkningen i Afghanistan generelt, men også spørsmålet om hvem som skulle vært vertsland.

At Norge, som et tradisjonelt nøytralt land, påtok seg denne rollen, fremfor for eksempel USA, var helt riktig avgjørelse. Å mene at stormakten USA, eller Frankrike for den saks skyld, skulle ta rollen, ville kunne sende feil signaler til terrororganisasjonen. Dette er to land som på mange måter er ikke-nøytrale, særlig i forhold til Taliban opp gjennom historien. Å starte forhandlinger med en bismak i munnen, hadde nok ikke gitt det klokeste utfallet.

Det er ingen tvil om at det vekker følelser når man leser overskrifter om prislappen på besøket, og ikke minst at Norge betaler for det hele. I grunnen er det viktig å huske at dette er småpenger for statskassen. Å investere sju millioner nå, er en investering for fremtiden i Afghanistan og verden for øvrig.

Vi sparer store summer om vi får noe igjen for forhandlingene som nå foregår.

Skulle man kanskje krevd at Taliban tok rutefly til Oslo, flytoget ned til Oslo S, og deretter T-banen opp til Holmenkollen – og på den måten bidratt til statskassen? I tillegg til å måtte forsvare seg med egne livvakter med private våpen? Nei – det er nok ingen god idé. De aller fleste offisielle besøk koster staten noe.

Politikere fra ulike partier har også entret banen med sine reaksjoner – både positive og negative. Leder i Frp Sylvi Listhaug har tidligere hevdet at det er bedre å hjelpe der det er behov og ikke nødvendigvis bidra til en farlig og risikofylt reise.

Der er vi helt enige. Likevel ser ikke Listhaug at hennes egen politikk er nettopp den som blir trumfet gjennom av regjeringen. Får man et godt utfall i forhandlingene, vil man nettopp kunne hjelpe der det trengs – i nærområdene. Det er nemlig Taliban som bestemmer hvilke organisasjoner som får komme inn i landet, når, hvor og hvor mye de får bidratt med.

Nylig har Listhaug i en kommentar i Dagsavisen argumentert for at det er mer hensiktsmessig å ha disse forhandlingene i nærliggende områder. I så fall lurer jeg på om Listhaug har glemt hvem som også deltar i disse forhandlingene – i tillegg til Taliban? Det er snakk om kvinneaktivister og andre som frykter for egen sikkerhet. Å bruke et friområde – som Norge kan tolkes som, ser jeg derfor ikke på som et problem, særlig med tanke på rettsfølelsen til deltakerne.

Det er nemlig noe fredfullt og forsonende med å bruke det tradisjonelt nøytrale landet Norge, som vertsland. Derfor er det underlig at ikke Listhaug forstår at det er noe positivt i at Norge, som et tredjeland, har klart å samle terrororganisasjonen, sammen med diplomater, aktivister og andre fredsforkjempere, med et håp om å få til reelle tiltak.

Det viktigste for Frp later til å være hvordan Taliban bruker forhandlingene på et internasjonalt plan. Det er ingen tvil om at besøket brukes i PR-sammenheng. Allikevel må fokuset være forhandlingene i seg selv, for det er der kjernen i besøket ligger.

Det er det vi får til i forhandlingene, som er det viktigste – ikke Talibans uttalelser om internasjonal anerkjennelse. Og selv om forhandlingene ikke skulle lykkes – skal man ikke i alle fall forsøke?

For det er en liten pris å betale om det betyr at kvinner og jenter får deltatt i samfunnet, gått på skole og deltatt i arbeidslivet.

Når vi på en annen side erkjenner at det er Taliban som har tatt styringen over landet, er det viktig å sammen, gjennom forhandlinger og dialog, bidra til å løse de humanitære utfordringene sivilbefolkningen sliter med. Det er Taliban som sitter ved roret – enten man vil det eller ikke.

Det å erkjenne, er heller ikke det samme som å anerkjenne Taliban som landsoverhode. Å finne løsninger er også gjensidig viktig for Taliban, som for verdenssamfunnet. Det handler om at også de har et behov for å bli sett, forstått og møtt med respekt fra andre stormakter.

Jeg mener de kommer til å gå langt for å oppnå tillit fra samfunnet for øvrig.

FN mener at hele 97 prosent av befolkningen vil kunne havne i fattigdom innen midten av 2022. Er ikke det et poeng i seg selv til å starte dialog?