Kommentar
Demokrati oppnås ikke gjennom bomberegn
Nei, Mahmoud Farahmand (H), vi kan ikke bombe Iran til demokrati.
Annonse
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
I en kommentar i Nettavisen fredag 13. juni skriver stortingsrepresentant for Høyre, Mahmoud Farahmand, positivt om Israels angrep på Iran, og kritiserer dem som «anser dialog og diplomati som de mest bærekraftige måtene å løse internasjonale konflikter på».
I tillegg til å levere en ganske kunnskapsløs analyse, viser Farahmand en skremmende holdning til internasjonalt diplomati. Farahmands tro på demokratisering gjennom bomberegn er både historieløs og naiv, og vil verken hjelpe Iran, Midtøsten, eller oss i Europa.
Å sette diplomati og dialog til side i dagens usikre verden, er utrolig farlig.
La meg starte der vi er enige. Regimet i Iran er grusomt. De undertrykker sin egen befolkning, og ikke minst gjelder dette kvinnene i landet som har kjempet en lang kamp for rettigheter de ennå ikke har fått. Men: Vi kan ikke uten videre forsvare et militært angrep mot et land hvis regime vi sterkt misliker.
Annonse
For å forstå de komplekse konfliktene i Midtøsten, trenger vi en kunnskapsbasert debatt. Det bidrar ikke Farahmands innlegg med.
Regimet i Teheran ønsker intet mindre enn «å tilintetgjøre Israel og USA» skriver Farahmand. Her går han enda lenger enn Israel når han tegner trusselbildet fra Iran. Videre påstår han at diplomati og dialog ikke vil fungere hvis ikke «begge parter» ønsker å finne felles løsninger. Underforstått: Israel ønsker dialog, mens Iran ikke gjør det.
Om man leser historien, ser man fort at dette er beviselig feil. Iran har inngått en atomavtale før. Den ble fremforhandlet under Obama-administrasjonen og kom på plass i 2016. Donald Trump trakk seg ut av denne i 2018, til stor fordømmelse fra de europeiske partene i avtalen. Likevel har Trump nå jobbet for å få på plass en ny atomavtale.
Frem til Israels angrep på Iran forrige fredag, var også Iran i aktive forhandlinger med USA om nettopp dette. Det er Israel som står helt alene i sin mistro til den diplomatiske linjen. Israels statsminister Netanyahu har vært svært kritisk til den opprinnelige atomavtalen, og har nå også torpedert forhandlingene om en ny avtale mellom USA og Iran.
Annonse
Man bidrar ikke til en kunnskapsbasert debatt ved å utelate det faktum at Netanyahu lenge har ønsket å bombe Iran i stedet for å gå inn i forhandlinger. I 2012 møtte Netanyahu opp på talerstolen i FN sin generalforsamling og hevdet at Iran var måneder unna å utvikle atomvåpen. Hans foreslåtte løsning? Bombe Iran. Da Obama forhandlet om en atomavtale med Iran i 2015, møtte Netanyahu opp i kongressen i USA og frarådet dialog med Iran. Hans foreslåtte løsning? Bombe Iran.
Og nå mens Trump var i dialog med Iran om atomspørsmålet, har Netanyahu vært imot også dette. Hans foreslåtte løsning setter nå fyr på Midtøsten og setter utallige sivile liv i fare.
Farahmand står nokså alene i sin mistro til diplomati som svar på konfliktene i Midtøsten. Når statsledere i EU, Norge, Tyrkia og – til og med – Trumps USA samler seg om diplomati som veien videre, plasserer Farahmand seg i praksis i selskap med krigshaukene i Israel som ser militær makt som eneste løsning. For hva er egentlig sluttpunktet i en slik militær konfrontasjon?
Farahmand mangler også grep om historien når han insinuerer at Israels bomber vil skape demokrati i Iran. Å tro det er naivt. USA prøvde seg på regimeskifte i både Irak og Libya gjennom militær makt. USA invaderte Irak for å hindre landet i å få masseødeleggelsesvåpen, noe blant annet Netanyahu hevdet at Irak utviklet.
Annonse
Invasjonen avslørte at premisset for krigen var feil. Krigen førte til hundretusener drepte. I tillegg destabiliserte den hele Midtøsten, la grunnlaget for IS og deres terror mot europeiske byer, i tillegg til en flyktningkrise som førte til en enorm flyktningstrøm til Europa og store mengder menneskelig lidelse.
Om krigen mot Iran eskalerer, kan det samme skje på nytt. Dette peker blant annet John Sawers, tidligere leder av den anerkjente britiske etterretningstjenesten MI6, på.
Derfor er det skremmende hvis Farahmands meninger er representative for Høyres tenkning i utenrikspolitikken. Å sette diplomati og dialog til side i dagens usikre verden, er utrolig farlig, også for vår egen sikkerhet her i Norge.
