Det er sommer og ferie i Oslo. Sumaya Jirde Ali (24) har gitt slipp på alltid å være årvåken, har sluppet tankekjøret og alt arbeidet, frigjort seg. Nå er hun bare seg selv. Det er verken kaldt eller varmt ute, en av de evige sommernettene. Vindstille. Sumaya er sammen med bestekompisen sin, de skal innom leiligheten hans og hente mer øl før de skal møte en vennegjeng i Sofienbergparken. Det er de som skaper vinden, han på sykkel og hun på sparkesykkel. De ler og snakker høyt langs veien. Det er øyeblikk som dette Sumaya tenker på når hun tenker på det å være lykkelig. Men Sumayas lykkeøyeblikk brytes brått opp. De hører apelyder.
– I de periodene jeg tar meg i å frigjøre meg selv fra alt hatet, føler jeg at jeg blir straffa for det. Når jeg gir slipp og forsøker å leve, sier verden at jeg ikke får lov til det, fordi jeg er svart, muslim og ung kvinne.
Sumaya ble knust. Det perfekte øyeblikket var borte, ødelagt. Det var en mann som hadde ropt lyder etter henne. Idet hun stoppet opp for å konfrontere ham, som var med en stor gjeng, løp han. Men gjengen ble.
– Han var feig. Gjengen hans skammet seg og unnskyldte seg på hans vegne. Noen av dem var på gråten over at vennen deres hadde oppført seg sånn.
Sumaya og bestekompisen møtte vennegjengen sin i Sofienbergparken den kvelden. De drakk øl, holdt hender og gråt.
– Vi var sinte og i dyp sorg. Lei. Det er så få i norsk offentlighet som forstår dette.
Universets fargerike lappeteppe
Sumaya Jirde Ali er poet, forfatter, samfunnsdebattant, kritiker og redaktør for det feministiske tidsskriftet Fett. «En av de viktigste stemmene i sin generasjon», kalte Forfatterforeningen henne da de ga henne sin ytringsfrihetspris i 2019. For sin innsats i litteraturen og det offentlige ordskiftet har hun også fått blant annet Osloprisen, Zola-prisen og Ord i grenseland-prisen.
Rosende omtaler og priser er ikke den eneste responsen hun har fått for å være en tydelig stemme. Hun har blitt hetset til taushet. Gått med voldsalarm. Lever på hemmelig adresse. Tidligere statsminister Erna Solberg har sagt at måten Sumaya Jirde Ali møtes på, er forkastelig og helt uakseptabelt. Det var i forbindelse med at Sumaya trakk seg fra 8. mars-markeringen i Bergen etter å ha mottatt voldsomme mengder alvorlig hets.
– Jeg blir mektig provosert når høyresiden og andre kverulanter sier at jeg, og «sånne som meg», bare er opptatt av hudfarge, etnisitet, at vi ser rasisme i alt og kun bryr oss om islam.
Hun stopper opp og strammer blikket.
– Vet du hva? Det er verden som krever at jeg skal bry meg om det. For jeg får ikke fred.
Hun opplever at mange ikke tillater seg å være radikale i sitt samfunnsengasjement. At det har blitt vanlig å bukke og takke for småtteri. Det orker ikke Sumaya. Hun vil ikke ha smuler, hun vil ha hele kaka.
– Målet er universets fargerike lappeteppe. Det er ikke nok med smuler, og det blir det aldri, sier hun.
[ Sumaya Jirde Ali: – Jeg har tålt altfor mye ]
Det første kultursjokket
Sumaya Jirde Ali kom til Bodø fra Somalia i april 2005 sammen med sin mor og sine fire søsken gjennom familiegjenforening.
– Det er bare pappa som har flykta. Han er den eneste i familien med asylsøkerstatus.
Norge var merkelig, kaldt. På flyplassen ble de møtt av en høy, blond mann som tok dem imot med et jublende «velkommen!». Det var litt «Welcome to America»-aktig stemning over det. Faren hennes hadde fått hjelp av noen somaliske venner til å lage en fest. Der var det somalisk mat, somaliere og masse ballonger. Kjøreturen hjem til der de skulle bo husker hun godt. Det var trangt i huset. Alle fem barna delte rom, og foreldrene sov i stua.
Jeg var den eneste mørke, den eneste muslimen, og etter hvert også den eneste med hijab.
— Sumaya Jirde Ali
Da de sto opp dagen etter, til at faren hadde dekket bordet, oppdaget Sumaya noe merkelig.
– Det sto noe gult og rart på bordet.
Det var ost. Og smør. Og melken smakte ikke som den søte pulvermelken hun var vant til.
– Det var det første kultursjokket.
Hun begynte i førsteklasse den høsten, på Østbyen skole i Bodø. En skole som fokuserte på likheter og ikke forskjeller, som hadde halaltilbud og som spurte moren til Sumaya om hun visste hvor hun kunne få tak i ullklær til barna. De tok ansvar der de kunne ta det, og ikke bare der de måtte. Sumaya hadde en kompis i klassen som også var fra Somalia. I ettertid har han sagt til henne at det var han som lærte henne norsk.
– Han gjorde ikke det, han prøver bare å ta kudosen for det. Sykt typisk mann, sier hun før hun ler av det.
Det var friminutt og Sumaya satt ved et av de store vinduene i klasserommet i første etasje. Noe hvitt daler ned fra himmelen. Hun ser bare hvitt.
– Jeg hadde ingen referanser. Jeg hadde aldri sett det før eller hørt noen snakke om det.
– Det er snø! sier kompisen fornøyd.
– Han skulle være med på alle mine «first»-øyeblikk. Ah, han var så irriterende. Men det var mange sånne øyeblikk, sier Sumaya smilende.
Hvor fri er du egentlig?
Det var en slags begivenhet for Sumaya Jirde Ali hver gang hun så en med samme hudfarge som henne i Bodø. Fra hun begynte i tredjeklasse på barneskolen på Rønnvik skole, var hun i sju år den eneste mørke i klassen. I 2006 kom lillebroren hennes til verden, minstemann i familien og nummer seks i søskenflokken. Han ble født med norsk pass, som norsk statsborger. Sumaya fikk ikke norsk pass før i 2010. Jo eldre hun ble, jo mer synlig hennes annerledeshet ble, jo flere reaksjoner og negativ respons fikk hun. På barneskolen ble hun mobba, også fysisk.
– Jeg var den eneste mørke, den eneste muslimen, og etter hvert også den eneste med hijab.
Hun har ikke på seg hijab her vi sitter i stua hennes. Vi møtes tidlig på morgenen. Hun har nesten ikke sovet i natt fordi hun ble sittende og se en serie hele natta, etter å ha blitt oppslukt i den nyeste sesongen av «Sex og singleliv». Hun innrømmer raskt at hun har planer om å gå og legge seg igjen etter intervjuet.
– Jeg tok valget om å bruke hijab selv, men det ble jo uunngåelig fordi de fleste kvinner rundt meg hadde på seg hijab, så da kan man jo spørre om det er et frivillig valg, sier hun.
Hadde jeg tatt av meg hijaben, hadde jeg først og fremst vært svart kvinne. Da hadde jeg opplevd det mine nære venninner opplever, at folk tar på krøllene deres, at håret blir politisert.
Sumaya elsker filosofi. Hun har en bachelorgrad i antropologi og har planer om å ta både master- og doktorgrad i det samme. Hun vil forske og undervise.
– Jeg er veldig opptatt av valg, valgfrihet og muligheter. Hvor fri er du egentlig? Vi tror jo at vi er veldig frie, men hvor mye går vi på akkord med oss selv for å passe inn? Vi er flokkdyr, vi vil passe inn, vi vil bli likt. Ingen vil være på utsida, sier hun.
[ Portrett med Gunhild Stordalen: – Det gjør noe med en. Å få en utløpsdato (+) ]
Det var i 2016 at hun begynte å ta del i samfunnsdebatten. Hun hadde vært i England og lagt merke til at både reklameplakater og filmer representerte et mangfold på en helt annen måte enn hun opplevde i Norge. Det skrev hun et innlegg om, som hun fikk på trykk i Aftenposten Si:D. Da hadde hun vært opptatt av poesi lenge, mer spesifikt instagrampoesi. Etter å ha blitt overtalt av kusinen sin, lagde hun sin egen konto. Der skrev hun klisjéfylte kjærlighetsdikt fylt med linjeskift.
– Det var kjempedårlig det jeg skrev, men jeg var veldig stolt av det. Og jeg fikk respons, det ble lest.
Alt hun skrev, handlet om kjærlighet. Ingenting om politikk. Vi kommer tilbake til noe av det Sumaya er aller mest opptatt av: valgfrihet. Det hun gjør fordi hun vil og det hun gjør fordi hun er nødt til det. Det ble slutt på de sukkersøte kjærlighetsdiktene. Hun begynte å skrive politisk. Hun skrev innlegg med poesispråk. Innlegg som ble lest. I 2017 ga hun ut diktsamlingen «Kvinner som hater menn».
Knagger å henge hatet på
Helt siden Sumaya Jirde Ali begynte å engasjere seg for feminisme, har hun fått kommentarer på at hun bruker hijab. En del av henne forstår det, men hun mener problemet er at det mangler kunnskap om hvorfor muslimske kvinner velger å bruke hijab og hvor lite homogene muslimske kvinner er.
– Det finnes et hav av ulike grunner til at kvinner bruker hijab. Det handler ikke bare om religion, men om etnisitet, kultur, identifikasjon, hva slags signaler man vil sende ut. For mange er det ikke frivillig, mens andre velger å gå med det fordi de ikke vil gi de som ber dem om å ta den av seg, rett.
– Det er et press, det er sosial kontroll, det også. Jeg har kjent på det selv.
Det handler også om historien, forklarer hun. At muslimske kvinner har blitt definert som «de andre», som noe annerledes, som har gjort at de tviholder på det som har definert dem som en folkegruppe: språk, klær og religion.
– Og da blir man enda mer religiøs i sin praksis.
– Hadde det ikke vært lettere å bare ta den av?
– Absolutt. Jeg har tenkt på det mange ganger, fordi jeg har blitt presset dit.
Hun har blitt fysisk forfulgt, fått spørsmål om hvorfor hun ikke drar hjem til Somalia, fått slengt apelyder og «jævla terrorist» etter seg. Fordi hun er en synlig minoritet når hun har hijaben på. Hun har gått forbi en mann på gata som så på henne, banket seg på brystet, lagde korstegn med fingrene og brølte at den eneste religionen det er plass til i Norge, er kristendommen. Dette skjedde da Sumaya var på vei til Post Nord med en venninne, for å hente en pakke hun hadde bestilt fra nettet.
– Jeg hadde forsøplet jorda som alle andre, men så kommer han og forteller meg at jeg ikke er som alle andre. Jeg blir frarøvet muligheten til bare å være menneske.
– Men jeg er mange minoriteter i en og samme kropp. Hadde jeg tatt av meg hijaben, hadde jeg først og fremst vært svart kvinne. Da hadde jeg opplevd det mine nære venninner opplever, at folk tar på krøllene deres, at håret blir politisert.
Problemene forsvinner ikke av at Sumaya tar av seg hijaben, konstaterer hun. Det vil bare gjøre henne én synlig minoritet mindre, og haterne får andre knagger å henge hatet sitt på.
Årenes gave
I 2019 trakk hun seg tilbake. Hun skulle være ung og dum, leve studentlivet. Nylig fylte hun 24 år.
– Jeg føler meg som en 84 år gammel dame som revurderer livet sitt. Jeg er 24 år, hvorfor diskuterer jeg med min redaktør på Twitter hvor skremmende det er at vi i Norge har så enormt høy tillit til myndighetene? Istedenfor bare å være ung og drikke meg full?
18. mai 2021 hadde hun sin første arbeidsdag som redaktør for det feministiske tidsskriftet Fett. Det tok lang tid før hun bestemte seg for å søke på stillingen som redaktør. Hun hadde tenkt på det lenge, rådført seg med tidligere redaktører av tidsskriftet og andre venner. Alle ba henne søke, men hun kviet seg.
– Årenes gave er usikkerhet.
Sumaya Jirde Ali har blitt mer usikker og selvbevisst med årene. For å gå inn i en stilling i et feministisk tidsskrift, trengte hun en landsby av kvinner som heiet og tok henne på alvor. Men hun kom i mål.
– Det var så gøy! Jeg trodde jeg bare hadde babla hele intervjuet, men jeg ble oppringt dagen etter. Det var helt sinnssykt, sier hun. Gleden hun får av å se tilbake på det øyeblikket skinner gjennom.
Lesehesten
Sumaya Jirde Ali leste seg gjennom barndommen. Hvis valget sto mellom en bok og en venn, falt det alltid på boka. Litteraturen var en trøst, en verden som åpna seg.
– Du vet når du kommer over en lukt du ikke har lukta før, og så plutselig lukter du den overalt. Sånn var litteraturen for meg, jeg klarte ikke legge den fra meg.
«Ever – for alltid» av Alyson Noël var den første boka hun leste. Hun glemmer den aldri. Alle i klassen skulle lese den, men fordi familien hennes ikke hadde råd til å kjøpe den, satte hun seg på en venteliste. Så fikk hun boka i hendene og ble helt oppslukt. Hun oppdaget etter hvert biblioteket og dro dit for å lese. Og lese. Og lese.
– Det var så overveldende. De ulike sjangrene ga meg noe.
Etter hvert oppdaget hun krim, først gjennom Jo Nesbøs Harry Hole.
– Sist jeg så Jo Nesbø, sa jeg at han må lese Stefan Ahnhem og at «han har klart noe du ikke har klart». Han ba forleggeren sin om å sende ham bøkene. Uff, jeg var frekk. Det var gøy.
[ De beste filmene på Netflix ]
Å leve heftig
Sumaya Jirde Ali har aldri jobbet så mye, møtt så mange mennesker og fått så mange muligheter som i 2021.
2022 blir ikke mindre travelt. Hun skal starte på master, gi ut sin fjerde diktsamling, fullføre sitt andre år som Fett-redaktør. Ja, og så debuterer hun som dramatiker. Men noen detaljer om det kan hun ikke gi.
– Jeg kommer alltid til å leve heftig. Jeg kommer til å dø en tidlig død fordi jeg har jobba meg i hjel. Det er fordi jeg har et prosjekt. Det er å utvide alle rom jeg er i.
Intervjuet gjennomføres noen uker før portrettet skal på trykk, med forbehold om å holde kontakten hvis noe stort skulle skje i livet hennes innen publiseringen.
– Vi får bare håpe at jeg A: ikke dør, eller B: ikke får meg kjæreste.
– Hvorfor håper vi at du ikke får deg kjæreste?
– Fordi det er også en død, sier hun og forsøker å holde igjen latteren.
– Kjærlighet er en ydmykelse. Hilsen en som nettopp har kommet ut av en kjærlighetssorg.
---
Fem favoritter
- Bok: «Om bare» av Vigdis Hjort (2001).
- Film: American Beauty (1999).
- Musikk: «Hope is a heartache» av Leon.
- Mat: Somalisk mat.
- Sted: I mammas armer.
---
Kjærlighetssorgen
Du blir ikke forelsket i noen, mener Sumaya. Du blir forelsket i den du blir rundt noen, de sidene du ikke visste fantes som plutselig blir så åpenbare. Det var klokt av ekskjæresten hennes å slå opp, synes hun.
– Men det var helt for jævlig. Fy, fuckings faen. Det ødela meg nesten.
– Hvordan er du når du har kjærlighetssorg?
– Det første jeg lærte, var at alle sangene jeg hører på, handler om kjærlighet. Æsj. Det andre var at jeg hatet, var allergisk mot og så stygt på alle som kysset og hadde det bra. Jeg følte meg angrepet av andres kjærlighet og fikk lyst til å rope «get a room!». Man ser jo aldri så mange par i gatene som når man nettopp har blitt forlatt. Universet er skapt for å gi oss et langt og evig vedvarende fuck you.
Hun avlyste bursdagsfeiringen sin. Googlet seg i hjel. Leste om andres kjærlighetssorg, som var både befriende og fengslende. Hun skulle bli den beste versjonen av seg selv: trente, lagde masse mat. Og så gråt hun hele tiden. Hadde et evig tankekjør. Jobbet konstant.
– Jeg prøvde å forklare depresjon til søsteren min en gang hun hadde det tøft. Det er som om kroppen er et stort hus med masse rom. Hvis lyset går av i det ene rommet, føles det som om det ikke finnes noe lys i hele huset.
Men Sumaya fant lysbryteren igjen. Benyttet seg av vennene sine. Snakket om det hun ikke ville snakke om.
[ Lise (31) ble smitta i jobben som kontaktlærer: – Én etter en måtte hjem ]
Bodø og barndom
Intervjuet er ved veis ende. Sumaya skal sove. Så skal hun hjem til familien sin. Hun har ferie.
– Oh my god. Jeg skal ha sårt trengt familietid. Jeg skal ikke være sosial med noen andre enn dem.
Det blir fint å være hjemme med familien igjen. I barndommen hata hun alltid hvordan de valgte å innrede huset. Nå elsker hun det. Alle minnene dukker opp. Lillebroren som springer opp trappa, faren som ber, moren som underholder hele den somaliske befolkningen i Bodø i stua, storebroren som prøver å overbevise foreldrene om at han har slutta å snuse, samtidig som Sumaya tømmer boksen hans i søpla. Hun ser biblioteket. Alle nettene hun ikke fikk sove før faren var hjemme fra nattskiftet som taxisjåfør. Alle arbeidsoppgavene hun hadde hjemme gjennom årene. Første dagen hun klarte å sykle, da hun så søsteren sin suse skrikende forbi henne i full fart på en sykkel uten bremser. Og hun ser lillebroren sin, som mesteparten av barndommen var redd for katter og blomster. Katter fordi han hadde dratt i halen på en gang og fått tydelig tale fra katten om at det ikke var greit. Blomster fordi han pleide å fikle med dem i stua og hadde fått tydelig tale fra familien om at det ikke var greit. Hun ser catwalkene de hadde på mosképultene i pausene på koranskolen, da de latet som om de var med i «Top Model». Hun ser krangler, fester, et levd liv.
– Bodø og barndom er to ting som går hånd i hånd for meg. Søskenflokken var som en egen, liten barnehage. Vi hadde allianser. Vi løy for hverandre når vi snek oss ut om natta. Det har bare blitt verre, vi er enda galere nå.
---
Sumaya Jirde Ali
- Født i Somalia 9. desember 1997. Kom til Bodø gjennom familiegjenforening i 2005.
- Poet, forfatter, samfunnsdebattant, kritiker for litteraturtidsskriftet Vinduet og redaktør for det feministiske tidsskriftet Fett.
- Har gitt ut diktsamlingene «Kvinner som hater menn» (2017), «Melanin hvitere enn blekemiddel» (2018) og «Når jeg ser havet, slokner lyset» (2021). Hennes fjerde diktsamling kommer i 2022.
- Har også gitt ut sakprosaboka «Ikkje ver redd sånne som meg» (2018), og debuterer som dramatiker i 2022.
- Ble Årets bodøværing i 2017, fikk Zola-prisen, Den norske Forfatterforeningens Ytringsfrihetspris, Ord i Grenseland-prisen og Osloprisen i 2018, og Amalie Skram-prisen i 2021.
---