Justisminister Jøran Kallmyr advarer mot å redde båtflyktninger, melder NRK. Statsråden sier at han er «bekymret for at de private redningsaksjonene i Middelhavet gjør at flere flyktninger tør å krysse fra kysten av Afrika til Europa». Kallmyrs uttalelser kommer i kjølvannet av at den tyske båtkapteinen Carola Rackete ble arrestert av italiensk politi fordi hun i strid med deres ordre hadde lagt til land ved øya Lampedusa med et skip fullt av reddede flyktninger. Justisministeren uttaler at han «frykter at man gir et inntrykk av man kan komme om bord i skipet til en frivillig organisasjon, blir man tatt til land i Europa», og hevder at dette vil «lede til at flere vil reise».
Det er flere alvorlige problemer med Kallmyrs argumentasjon. For det første og viktigste begår justisministeren et fullstendig moralsk havari. FNs høykommisær for flyktninger fastslo senest i fjor at det å redde skipbrudne ikke er noe man kan velge å gjøre eller ei. Å hjelpe medmennesker i havsnød er en grunnleggende humanitær plikt, og har vært det så lenge folk har seilt på havet. At Norges justiminister mener at denne plikten kan renonseres på av «innvandringsregulerende hensyn», er intet annet enn hårreisende.
For det andre er det lite som tyder på at Kallmyrs analyse er korrekt. Retorikken hans er bortimot rent plagiat av Italias høyrepopulistiske innenriksminister Matteo Salvini, som har anklaget livreddende mannskaper for å være en «taxitjeneste» som står i ledtog med menneskesmuglere, og hevdet at de utgjør en såkalt «pull factor» som oppmuntrer flere til å dra. Men forskere som har studert situasjonen i Middelhavet, har ikke funnet noe som støtter denne påstanden. Flyktningene som forsøker den livsfarlige kryssingen, gjør det ikke i håp om å havarere og bli plukket opp av et europeisk skip, men fordi de er desperate. Når Kallmyr tyr til uansvarlig, populistisk vranglære i håp om å score et billig politisk poeng, er det ytterst pinlig, både for ham selv og regjeringen.