Kommentar

Snevert ytringsrom

Hvis man bare vil høre egne meninger og la dem få stå uimotsagt, snevrer man i praksis inn rommet for en åpen, offentlig samtale, uansett hvor gode eller riktige meninger man mener å stå for.

De siste ukene har Dagsavisen reist rundt i landet og tatt temperaturen på arbeidere og Arbeiderpartiets grunnfjell.

Hvis målet med reportasjeserien var å bekrefte det vi allerede har skrevet fra vår redaksjon i Oslo, ville det vel knapt vært interessant å søke ut av hovedstaden på reportasjetur. Vi har jaktet på ny kunnskap og flere perspektiver. Det samme var motivasjonen bak en kommentar fra en av våre kommentatorer, Jo Moen Bredeveien, med tittelen «Kanskje vi trenger Trond Giske?».

Nesten før den var publisert kom den første mailen fra en ganske sentral Ap-politiker: «Jeg lurer på om du som sjefredaktør står inne for denne kommentaren? Jeg forventer at dere på lederplass tar et tydelig standpunkt – på ofrenes side».

Deretter startet samme type diskusjon i sosiale medier. Dessverre er reaksjonen ganske typisk for den tida vi lever i, og da må man vende tilbake til selve hovedprinsippene, som jeg hadde håpet at i alle fall politikere vil forsvare.

For å ta det enkleste først: Dagsavisen har over lang tid vært veldig tydelig både på leder- og kommentarplass om hvor viktig metoobevegelsen er og at varslerne fortjener vern og støtte.

Dette standpunktet er akkurat like sterkt nå som før.

For tidligere kommentarer og meninger har vi måttet tåle beskyldninger om å ha tatt side i en partikonflikt, og at vi opptrer aksjonistisk og ikke journalistisk.

I mine øyne stemmer slike påstander like lite som en påstand om at vi nå skal ha byttet standpunkt fordi en av våre kommentatorer, i likhet med deler av Arbeiderpartiet og mange velgere, åpner opp for at Giske kanskje likevel ikke er ferdig som politiker, stiller åpne spørsmål og reflekterer rundt hvorfor dette kan skje.

Jeg leser ingen steder i teksten at vår kommentator unnskylder eller bagatelliserer årsakene til Giskes politiske fall, eller at han bagatelliserer varslernes opplevelser, men at han gjør et ærlig forsøk på en analyse av hva som likevel gjør at Giske ikke er uten støtte eller muligheter for å komme tilbake.

At dette er så vanskelig for enkelte at de nesten går til angrep på en fri og uavhengig avis’ rett til å drive nettopp fri og uavhengig meningsbrytning, forteller mye om hvor polariserende nettopp Giske-saken har vært for Arbeiderpartiet og den norske offentligheten.

Det er knapt mulig å diskutere problemstillingene med innestemme, slik vår kommentator forsøkte seg på.

For meg er det selvsagt at en Oslo-basert avis som Dagsavisen må søke ut av hovedstaden og forstå mer av det som skjer andre steder i landet. I denne kommentaren ville vi sette oss inn i den popularitet politikeren Trond Giske fortsatt har andre steder i landet, ifølge Adresseavisen tidligere i uka, men som er vanskeligere å forstå med blikk fra Oslo. Skulle vi latt som om det ikke er tilfelle? Tiet det ihjel?

Det er i så fall dypt problematisk rent prinsipielt, mener jeg. At det skulle være forbudt å analysere hvorfor mange fortsatt støtter en politiker som Dagsavisen gjentatte ganger har vært sterkt kritisk til, er i mine øyne et problematisk standpunkt.

Noen vil kanskje hevde at hvis det var opp til Dagsavisens lederskribenter, hadde saken vært avgjort allerede, men det er ikke Dagsavisen som bestemmer om Trond Giske har ei framtid som ledende Ap-politiker. Det er derimot vår jobb å finne ut hvorfor det fortsatt kan skje.

På samme måte forsøker vi å finne ut hva som gjør at Senterpartiets oppslutning er historisk høy og Arbeiderpartiets historisk lav på målinger. At svarene på slike spørsmål er ulike alt etter som hvem man spør eller hvor i landet man stiller spørsmålet, gjør det enda mer interessant å stille flere spørsmål for oss som vil ha svar.

Noen ønsker Giske tilbake, andre mener han nærmest bør ha yrkesforbud som politiker, og begge sider virker å være like lite interessert i å se diskusjonen fra den andres ståsted.

Slik tolkes og forstås alle ut fra ens eget utgangspunkt. I dette kan ikke Dagsavisen være en part, men en avis som tror sterkt på åpenhet og at både Arbeiderpartiet og samfunnet for øvrig blir bedre av meningsbrytning. Derfor mener jeg at det er en styrke for oss at vi har ulike kommentatorer, og en svært dyktig avistegner, som klarer å se og formidle ulike perspektiv, og at vi gjennom det også bekrefter at vi ikke er en part, men en uavhengig formidler.

Klokere mennesker enn meg har uttalt at man skal ha rett til sin egen mening, men ikke egne fakta. Klarer vi å respektere og forstå hva det innebærer, tror jeg vi får en bedre offentlig samtale.

Mer fra Dagsavisen