Kommentar

Kanskje vi trenger Trond Giske?

Han som har klådd på damene kan være den politikeren vi trenger.

Tegning: Siri Dokken

Jeg har gruet meg til denne teksten. Virkelig, forsvare Trond Giske? Men det er vanskelig å unngå, fordi ropene ute i landet er høylytte. Han kommer tilbake nå.

Mens partiet ligger nede med brukket rygg, har Giske bygd seg sterk på hjemmebane i Trøndelag.

Og kanskje er han den politikeren Arbeiderpartiet trenger. For hva er et politisk parti? Skal det vinne politiske seire, eller skal det opptre plettfritt og uten lyter, og heller tåle at den politiske hovedkonflikten av og til havner i andre rekke?

Mer direkte: Hvor tungt veier Trond Giskes overtramp om vi setter dem opp mot hva han kan utrette som et verktøy i arbeiderbevegelsens tjeneste?

Politikk er en todelt øvelse. Man skal vinne velgernes gunst, folkets tillit.

Så skal man bruke den oppslutningen denne gunsten gir til å vinne fram med sin egen politikk. For de ansattes rettigheter mot arbeidsgiver, for miljøhensyn mot oljeinteressene. For arbeid, mot kapitalen.

Les også: «Det er knapt mulig å diskutere problemstillingene med innestemme»

Eller omvendt, selvsagt. Som i Norge. Det er høyresiden som styrer landet. Kapitalinteressene.

De styrer på sjuende året nå, og endrer, nesten umerkelig bak alle interne krangler i regjeringen, landet vårt. Skritt for skritt. Norge blir stadig mindre likt glansbildet av oss ute i verden, av et land som har valgt en annen vei, og som på det grunnlaget har bygd et av verdens beste samfunn.

Alt dette for å si at det står store ting på spill i landet vårt. At vi har en regjering som fører en politikk som driver oss bort fra arbeiderpartisamfunnet.

I en slik situasjon skulle man tro at opposisjonen trenger alle sine sterkeste politiske kort. At partiet som har bygd dette samfunnet satte alt inn på å vinne så mye terreng som mulig i interessekampen.

I stedet sitter Arbeiderpartiet stille og ser at samfunnet de har bygd endres, mens de selv mangler kraft og retning til å forhindre utviklingen.

Bakgrunnshistorien kjenner alle.

For to år siden begynte ryktene å bli til medieoppslag, og Giske trakk seg fra ledervervet i Ap. Trond Giske aksepterer å ha gått over streken, men nekter for seksuell trakassering.

Dette kom i etterkant av et elendig valg for Ap i 2017.

Siden, og kanskje uten sammenheng, har Ap sunket til 20 prosent i meningsmålingene. Partiet beholdt de største byene i valget i høst – fordi andre partier på venstresida gjorde gode valg. Ap klarte ikke å surfe på venstrebølgen som skyller inn over landet.

I mellomtiden har Trond Giske reist seg.

Han har tråkket i Martin Tranmæls fotspor i Trøndelag, raddisen fra fagopposisjonen som ble valgt inn i sentralstyret i Ap for hundre år siden (og senere ble redaktør i denne avisen). Trond Giske har bygd seg opp i det landskapet Senterpartiet vokser i. Som et Ap-medlem i Trøndelag sa til meg våren 2018: «Han skjønner at her ligger det dynamitt. Om ledelsen ikke ser det ...»

Meningsmålingene viser at folk vil ha Giske. 74 prosent av Ap-velgere i Trøndelag har tillit til ham.

18 prosent av Ap-politikerne i kommunene vil ha ham som neste leder. Sju prosent av velgerne til Ap sier denne uka til Dagsavisen at de vil ha Giske som leder. Et lavt tall, kanskje – men like høyt som nestleder Hadia Tajik.

Mens 20 prosent vil ha Ap.

Kanskje er ropet på Giske mest et uttrykk for ønsket om en retning, om en mektig figur som sier fra om at ting er i ferd med å rakne nå. Og Giske framstår som en annen nå enn da han forsvant. Borte er lilla-Trond, han hvis mest radikale tanke var motstand mot EU i 1994. Teflon-Trond, han alt prellet av. Og, får vi anta, klåfinger-Trond.

Fram skrider grasrotas mann. Trond Giske i oppdatert utgave, kunne man si. En «Trond Giske».

«Inn i varmen, milevis unna den urbane Metoo-eliten». Slik introduserte Dagsrevyen et innslag om Trond Giskes besøk i Surnadal i 2018. Reaksjonene var voldsomme, NRK la seg flate.

Men jeg har en ekkel følelse av at NRK hadde litt rett.

Ikke så at det ikke finnes seksualisert maktbruk utenfor Oslo, eller at det helt nødvendige opprøret mot dette ikke finner sted også på bygda.

Men ønsket om å holde Giske unna sentrale posisjoner virker å være mer presserende inne i den hovedstadsbobla mediefolk og politikere lever i, enn utenfor.

Det finnes ikke meningsmålinger om tilliten til kommentatorer i Oslo-pressen.

Men det er grunn til å anta at det demokratiske mandatet til aviskommentatorer som kaller Trond Giske «en kødd» på trykk, er svakere enn Giskes.

Metoo er også interessekamp, selvsagt (nei, det står ikke maktkamp), og det er ikke meningen å lage et skille mellom «identitetspolitikk» og «ekte» politikk.

Giske ble Metoos mest profilerte ansikt i Norge. Det har betydning for bevegelsen å slippe han løs, og det vil være en belastning for varslerne.

Men er Metoo viktigere enn alle andre politiske kamper? Enn at Ap forvitrer?

Da Adresseavisen i Trondheim denne uka meldte at Giske er aktuell som leder av fylkespartiet i Trøndelag, Aps største, kom reaksjonen straks. Jonas Gahr Støre fikk kjeft fordi han ikke vil stå i veien for Giske.

«Vi må ikke glemme at vi jobber for noe som er større enn oss selv», skrev Kristin Bergesen, tidligere statssekretær og leder av Aps homonettverk som en reaksjon på Facebook.

Nei, det må dere ikke glemme.

Som trønder har jeg personlig aldri vært Giske-fan. Metoo var også for meg slutten på reisen for maktmannen og nettverkeren.

Men den versjonen, denne «Trond Giske», som reiser rundt på grasrota i Trøndelag og snakker rødt og fagbevegelse, kan fort være mannen et Ap i krise har behov for. Og landet vårt.

Kanskje finnes det ting som er større enn oss alle, selv også Metoo?

Mer fra Dagsavisen