Kommentar

Overopphetet debatt

Det finnes flere typer klimafornektere.

Bilde 1 av 2

Denne våren skal regjeringen ta stilling til et viktig klimapolitisk spørsmål: Hvor skal iskanten gå? Bør den trekkes sørover eller presses nordover? Svaret kommer til å ha stor betydning for hvor grensen går for norsk petroleumsvirksomhet framover.

Og dermed for hvilken side av streken vår økonomi skal befinne seg.

Norsk økonomi er på vei inn i en omstilling. Og omstillinger er vanskelige: Man kan oppleve sorg over det bekymringsløse livet som har vært, over en livsfase som er over og aldri kommer igjen.

Engstelse for hva som venter.

Men bak der, på den andre siden, muligens også en forventning om at det kan ende godt. At det er mer å glede seg til enn å deppe over, tross alt.

Mens det store grosset av norske politikere og beslutningstakere stadig insisterer på at det slett ikke er nødvendig å snakke om en sluttdato for oljeleting og heller vil insistere på at vi skal bore olje og gass i flere tiår til, gjerne der oppe ved verdens ende på iskanten, er virkeligheten rundt oss i rask endring.

Finansmarkedene er i ferd med å miste interessen for fossile aksjer.

Pensjonsfond tror stadig mindre på fortellingen om at oljeaksjer har en lang og lys framtid. EU ønsker å fase ut fossile brensler raskere og mer omfattende enn de først la opp til, og kan komme til å klare sin omstilling fra kull uten all den gassen Norge hadde planlagt å selge dem.

Les også: Den ensomme oljekjempen

Begreper som «karbonboblen» og «stranded assets» dukker stadig oftere opp. Karbonboblen beskriver en finansiell boble der olje- og gasselskaper er overpriset fordi markedsverdien baserer seg på ressurser og funn som aldri kan selges dersom verden skal nå Paris-avtalens mål om maksimalt 1,5 graders oppvarming. «Stranded assets» kan oversettes til «havarerte verdier».

Norge har mange slike «verdier».

Kanskje verre: Vi har ledende politikere som faktisk ønsker at vi skal samle oss enda mer av slikt ubrukelig gods og gull. Og enda verre enn det igjen: Det er fellesskapet som bærer den økonomiske risikoen for, og også tapene på, de ulønnsomme oljeeventyrene.

I dag har Dagsavisen en god og leseverdig reportasje fra Hammerfest og plattformen Goliat.

Det er ikke vanskelig å forstå at mange i Hammerfest er glade for aktiviteten og inntektene plattformen gir. Eller at oljeselskapet er tilfreds med inntjeningen. Men samlet sett er prosjektet en stor fiasko. Med en sprekk på 18 milliarder og en totalkostnad på 50 milliarder er det tvilsomt om Goliat noen gang blir lønnsomt for A/S Norge. Vi har spandert 40 milliarder via skatteordinger.

Likevel ønsker mange å fortsette med nye risikoprosjekter, og bore seg langsomt mot nord.

Hvordan vi skal rigge norsk økonomi, arbeidsliv og energiforsyning for et fornybart samfunn med små eller aller helst ingen klimagassutslipp, er en vanskelig og komplisert debatt.

Det eneste vi vet, er at hvis vi ikke får det til, kommer det ikke til å gå bra. Dette handler ikke bare om hvor viktige eller uviktige norske bidrag er i kampen for å redde jordens klima. Det handler også om hvorvidt vår økonomi kommer til å være sunn og levedyktig i en fornybar framtid. Hvis den fortsetter å basere seg på gårsdagens løsninger, kommer den ikke til å trives i morgendagens virkelighet.

Midt oppi dette alvoret har et gammelt spøkelse blitt vekket til live igjen. De fleste hadde kanskje regnet med at tiden der man inviterte klimafornektere til bordet for å få en balansert debatt, var over.

Vi hadde begynt å ta for gitt at man baserer seg på fakta, og samtaler på grunnlag av anerkjent kunnskap og vitenskap. Også når det gjelder klima.

Det er jo tross alt sånn at vi ikke opererer med falsk balanse på andre områder.

NRKs Politisk Kvarter inviterer ikke inn en pensjonert bergenser som mener at penger egentlig ikke finnes til en diskusjon om statsbudsjettet med Finansministeren.

Vi har ikke med en alternativ synser som mener at kreft kan kureres med selleri i helsedebatten. Og når vi diskuterer forsvarspolitikk pleier vi ikke å bruke tid på en frekk motstemme som mener at vi like gjerne kan grave oss ned i hagen som å bruke masse penger på militære styrker når en fremmed makt truer.

Like fullt valgte NRK, og flere ander medier, å gi taletid og oppmerksomhet til den pensjonerte bergenseren Knut Amundsen som har startet en Facebokkgruppe som påstås å være et folkeopprør mot det såkalte klimahysteriet. Gruppa har tross alt mer enn 100.000 medlemmer.

Det var nok til at klimaminister Sveinung Rotevatn måtte bruke 15 minutter han aldri får igjen på å diskutere om menneskeskapte klimaendringer faktisk finnes.

Brown University slipper snart en rapport som viser at så mye som en fjerdedel av all relevant twitteraktivitet etter Donald Trumps kunngjøring om at USA trekker seg fra Paris-avtalen, kom fra roboter.

Disse kunstige profilene spredte for det meste støtte til Trumps avgjørelse og fremmet diverse klimafornektende standpunkter.

Men på tiden da det skjedde, lå denne informasjonen i mørke. Flere av forskerne som har bidratt til rapporten sier til The Guardian at robotenes aktivitet sannsynligvis endret både opinionen og politikere. De har ikke lyktes i å finne ut hvem som sto bak robotene.

Men debattklimaet er menneskeskapt. Akkurat som klimaendringene.

Mer fra Dagsavisen