Om å «ta ansvar» til man blir blå

Det kan selvsagt være lett å glemme der man driver og «tar ansvar», men Ap får ikke tilbake makten uten å samarbeide med sine venner.

Så snudde Arbeiderpartiet i Viken, og sørger for at det blir ny E18 vest for Oslo. SV og MDG svarte med å trekke seg fra fylkesrådet i rasende protest mot storesøster i samarbeidet i landets mest folkerike fylke.

Det er grunn til å føle en viss uro rundt det rødgrønne samarbeidet sånn rundt regnet 55 uker før stortingsvalget.

Og det er vanskelig å ikke peke på Aps ansvar for deler av uroen.

«Ansvarlig». Det er et ord Ap liker, også når de nå snur om E18, og sammen med Senterpartiet samarbeider med de borgerlige partiene om å sikre finansiering av motorveien vest for Oslo.

Les også: MDG truer rødgrønne ekspartnere: Vil ikke garantere for nedleggelse av Viken

Som fylkesrådsleder Tonje Brenna sier i en pressemelding: «Viken har ansvar for best mulig løsninger for folk i Viken. Det ansvaret tar vi».

Det hører med til historien at det ikke er Ap som har skapt situasjonen rundt E18. Fylkespolitikerne i Viken ble regelrett presset av samferdselsminister Knut Arild Hareide.

For å være med på å bygge en miljøvennlig T-banelinje til Fornebu, krevde den tidligere miljøministeren å få bygge en motorvei på kjøpet. Selv om det var et valgløfte fra samtlige borgerlige partiledere i 2013 at Fornebubanen skulle bygges.

Det er sant som Brenna sier, at Fornebubanen igjen var havnet i skvis, for n-te gang siden den ble planlagt for over 20 år siden.

Men snuoperasjonen og vrakingen av politiske allierte smaker likevel ikke helt godt fra et parti som etter det fæle valget i 2017 og et enda dårligere valgresultat i 2019, synes å være på desperat jakt etter en slags kjerne.

Enda verre for Arbeiderpartiet, og for samarbeidet på rødgrønn side, er det at snuoperasjonen i Viken er en del av et mønster. Det kan synes som om Arbeiderpartiet er så villig til å «ta ansvar» at partiet har mistet av syne at det ikke har hatt makten nasjonalt på snart sju år, og at partiet for å vinne den tilbake faktisk er helt avhengig av andre partier og andre gode venner som de altfor ofte velger å skyve fra seg.

Les også: «Raymond Johansen er sviktet av sine egne»

Før sommeren fikk MDG, Rødt, SV og Sp med seg Fremskrittspartiet på et prinsippvedtak om at Stortinget ønsker å bygge Nord-Norgebanen. Det var bare for Arbeiderpartiet å slå seg sammen med de andre partiene utenfor regjering og sørge for at dette symbolske vedtaket ble banket gjennom.

Men Ap sa nei.

Prinsippvedtaket sa ikke at banen skulle bygges i morgen, eller til neste år. Det handlet om politisk vilje til å si klart og tydelig at Nord-Norgebanen skal bygges – en gang i framtida. Det var en mulighet for Ap til å blidgjøre befolkningen i Nord-Norge, som i stor grad har vist sitt tidligere parti ryggen og gått over til Senterpartiet de siste årene.

Et billig poeng uten politisk innhold? Kanskje.

Desto større grunn til å si ja, dette vil vi være med på. Til tydelig å vise at Ap ønsker å knytte Nord-Norge sammen med resten av landet gjennom den mest miljøvennlige infrastrukturen vi har.

Arbeiderpartiet lot formalistiske argumenter komme i veien for denne muligheten. Det kan jo ikke være slik at store nasjonale samferdselsprosjekter ikke skal innom Nasjonal transportplan før de vedtas i Stortinget. Sa Ap, og lot muligheten fare. 

Det får være som det vil med det som har vært Ap-bastionen i nord, det viktigste er å «være ansvarlig».

Det var i mai. Også april byr på spennende krumspring fra Ap for den som leter. Det har lenge vært politisk strid om NorthConnect-kabelen mellom Hardanger og Skottland.

Motstanden mot strømkabelen har vært stor i industrien og fagbevegelsen, som frykter at ytterligere strømeksport fra Norge vil føre til økte strømpriser, og dermed svekke vår kraftkrevende industri. Også denne gangen sto Frp, som alltid flinke til å se hvilken vei vinden blåser, sammen med opposisjonen på Stortinget (minus MDG).

Les også: «Aller helst skulle et så stort tillitsbrudd, bety nettopp et brudd, men han har bitt seg fast»

Det var flertall for å si nei til kabelen og begrave den for godt, i tråd med ønsket til fagbevegelsen og sentrale Ap-tillitsvalgte i industrikommuner.

Men Ap ville det annerledes. Partiet insisterte på å følge et eget opplegg med midlertidig utsettelse av kabelen, kombinert med krav om at Statnett skal eie framtidige utenlandskabler.

Og sånn ble det: Kabelen er utsatt, men ikke tatt av bordet.

«Arbeiderpartiet er helten i fortellingen om NorthConnect. Vi har alene stoppet det omsøkte prosjektet for godt», skrev Ap-nestleder Bjørnar Skjæran i et avisinnlegg i etterkant av vedtaket. Her sammenligner han Sp, SV og Rødt med «dørselgeren som med innøvde fraser prøver å dekke over at produktet ikke holder mål», og anklager dem for å ha drevet valgkamp og tomme fraser der Ap har drevet politikk.

Om vi ser bort fra retorikken, er det noen poenger i innlegget til Skjæran. Han går tilbake til 2018, da Acer-debatten herjet, for å forklare hvordan Ap fikk til en avtale med regjeringen som inneholdt «formuleringer som bandt regjeringen og hindret konsesjon».

Les også: «Kan vi stemme Ap eller noko som helst anna parti?»

Det er korrekt. Men alle som ikke følger politikken like tett som Skjæran, ser bare et Ap som stemmer mot sine venner i Stortinget, og mot fagbevegelsens ønsker.

Da skal det mer til enn store ord om egen fortreffelige evne til å «ta ansvar» for å få folket med seg.

Skjæran glemmer dessuten å nevne at Arbeiderpartiet sørget for at regjeringen, den gangen uten KrF, fikk flertall for tilslutning til Acer i mars 2018. Igjen stemte Ap mot sine naturlige venner – og mot en rekke av sine egne ordførere, og fagbevegelsen.

Visst er politikk å få resultater, men det handler også om å få folk med seg.

Og der sliter Ap.

Kanskje nettopp fordi de kjører over sine naturlige allierte så snart sjansen byr seg? Kanskje har vakingen rundt 25 prosent velgeroppslutning noe å gjøre med behovet for å «ta ansvar» og den manglende viljen til å inngå forpliktende allianser med politiske venner i sak etter sak?