Kommentar

Midtøsten i drift mellom stormaktene

USA har brent seg på sine kriger og mistet innflytelse. Russland har overtatt det diplomatiske lederskapet og Kina etablerer seg økonomisk.

For en måned siden ble to saudiske oljeanlegg angrepet. Houthiene i Jemen sa de hadde gjort det, mens den amerikanske utenriksministeren pekte på Iran. USAs president Donald Trump sa han ville undersøke saken nærmere sammen med Saudi-Arabia før han foretok seg noe, men det kom ingen militær reaksjon.

Kanskje fordi houthiene hadde rett, kanskje fordi Trump ikke ville trappe opp konflikten. Da et iransk tankskip ble skutt i brann i Rødehavet for noen dager siden, sa lederen for det iranske nasjonale sikkerhetsrådet at det ville komme en reaksjon, men foreløpig har den uteblitt, den også.

Trumps restriktive holdning til bruk av militær makt kan ha dempet Saudi- Arabias tro på militære løsninger og gjort Iran interessert i å undersøke det politiske mulighetsrommet. Pakistan, som er på god fot med Saudi-Arabia, må ha sett det samme. Statsminister Imran Khan har tilbudt seg å megle, og Iran har ikke avvist det.

I andre sammenhenger er Trumps restriktive holdning til militær innsats tydeligere. Helt siden valgkampen i 2016 har han snakket om å trekke tilbake amerikanske soldater fra «den endeløse krigen» i Afghanistan, og han har lenge forhandlet med Taliban for å få det til. Nå trekker han seg ut av Syria.

I første omgang blir 200–300 soldater stående i Al-Tanf i sør, mens 700 flyttes over grensa til Irak. Med mindre ekstremistgruppa IS blomstrer opp igjen, er dette begynnelsen på slutten for det amerikanske nærværet i Syria, til stormende protest langt inn i Trumps eget republikanske parti. Kurderne trakk det korte strå og kjenner seg sveket, derfor spør kritikerne: Kan man stole på USA etter dette? Spørsmålet er av gammel dato og svaret er det samme: Bare inntil omstendighetene tilsier noe annet. Selvforståelsen i Washington er påfallende mangelfull.

Tilbaketrekkingen er del av et større bilde. Valgkampen er i gang og Trump har lovet å minske det amerikanske militæret fotavtrykket ikke bare i Midtøsten, men i verden generelt.

Han har lovet ikke å dra USA inn i nye kriger og å ta amerikanske soldater hjem igjen fra eksisterende slagmarker. I Midtøsten har krigene vært katastrofale – Irak-krigen i 2003 ble mange bestialske konflikters mor. Krigen i Afghanistan har vart i 18 år og Taliban er sterkere enn på lenge. I Jemen støtter USA fortsatt den saudiske krigføringen, som har gjort landet til den største humanitære katastrofen i verden. Og i Syria er lite eller ingenting oppnådd. Heller ikke forgjenger Barack Obama så noen amerikanske nasjonale interesser der.

Likevel protesterer store deler av det amerikanske militære og politiske etablissementet, for de er vant med å projisere militær makt og søke militære løsninger. Hadde Hillary Clinton vunnet valget i 2016 ville denne politikken høyst sannsynlig blitt videreført. I Syria er Trump likevel å klandre for framgangsmåten, for han har vært klossete, som så ofte ellers.

Én sak er den reduserte militære profilen i regionen, en annen at Trump-administrasjonen ikke greier å føre noe effektivt diplomati.

Det er Russlands president Vladimir Putin som fører an på det området. Etter å ha vunnet krigen i Syria sammen med Bashar al-Assad og Iran, søker Putin politiske løsninger på problemene der. I øyeblikket er han med Assads styrker nordover for å bistå kurderne litt og dempe konflikten med Tyrkia.

Dette er dagsordenpunkt nummer én på toppmøtet med Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan i Sotsji i dag. Han har åpne linjer til Riyadh og skal snart dit for å gjøre forretninger. Det er ikke første gangen. Forholdet til Iran er godt og til Egypt likedan. Hvor bærekraftig diplomatiet hans er på lang sikt kan det imidlertid stilles spørsmål ved, for Russland bokser ikke i samme vektklasse som USA og Kina.

Kineserne er på full fart inn i Midtøsten med investeringer fra Iran i øst til frihandelssonen ved Suez-kanalen i vest. 60 prosent av vareeksporten til Europa og Afrika går via Emiratene, som kan tilby moderne havner og oppegående banker å bygge videre på. FN-paktens bestemmelser om ikke å blande seg inn i indre anliggender, og ikke å bruke militær makt annet enn i selvforsvar eller med mandat fra Sikkerhetsrådet, passer kineserne som fot i hose.

Den første gir dem en fordel i forhold til europeerne, som i regelen stiller krav til godt styresett. Den andre kan brukes til å hindre vestlige militære framstøt ved å nedlegge veto i FNs sikkerhetsråd. Mesteparten av oljen går som kjent østover, og Kina importerer mest. Det bygger seg derfor opp en gjensidig avhengighet som forplanter seg fra økonomi til politikk.

President Xi Jinping har tatt høyde for det. Det er mange år siden han sa at gjenfødelse (av den kinesiske storhetstiden) dreier seg om mer enn økonomisk vekst. Kina må også vinne venner, og oppskriften på det er vinn-vinn. Alle parter må tjene på samarbeidet.

Det som sies må imidlertid holdes opp mot det som faktisk gjøres, og det er ikke alltid samme sak. Historisk sett har Kina holdt seg i Øst-Asia, så det gigantiske Silkevei-prosjektet (Belt and Road Initiative) er i høy grad upløyd mark for dem. Initiativet skal etter planen binde Kina sammen med Sørøst-Asia og Sentral-Asia, Midtøsten, Afrika og Europa med et nettverk av veier, havner og jernbaner.

Oppsummert drar russerne fordel av geografisk nærhet til regionen og de har spilt sine kort godt. Tyrkia står i det geopolitiske vippepunktet mellom USA og Russland, men samarbeider bedre med Russland enn med NATO-partneren USA. Hele regionen trekkes mer og mer inn i det kinesiske økonomiske dragsuget og etter hvert også i det politiske. Den sterkeste militærmakten – USA – har brent seg på sine kriger og mistet innflytelse i regionen. Det spørs bare hvor lenge svien varer.

Mer fra Dagsavisen