Melodi Grand Prix var bedre i 1963

Det ble ingen Eurovisjons-finale i år. Selv om NRK sender en reserveløsning anbefaler vi å se en ordentlig finale – fra 1963.

Finalen i Eurovision Song Contest er som alle andre store arrangementer avlyst. NRK sender riktignok en videokavalkade med noen av deltakerne fredag, med lokal avstemning, men for dem som er opptatt av dette blir det neppe det samme.

Hvorfor ikke Eurovisjonen kunne lage en internasjonal lockdown-avstemning er en gåte. Det er en konkurranse som hadde passet perfekt for de rådende forholdene.

Men sånn er det. Vi har uansett bedre ting å ta oss til.

Da det ikke ble noe av Spellemannprisen i slutten av mars satte jeg med i stedet ned og så den første tilgjengelige utdelingen i NRK-arkivet, fra 1973 (for plater fra 1972).

Her var det også en langt mer formell stil enn i dag, vinnerne var underrettet på forhånd og fikk framføre sine glansnummer – her var Benny Borg med «Morgan Kane», Lillebjørn Nilsen med «Gategutt», «I mitt liv» med Inger Lise Rypdal og Bjørn Sand som Stutum.

For godt voksne er det fremragende underholdning fortsatt. Vi kan forsøke å gjøre det samme med Melodi Grand Prix.

Bergensmusikeren HP Gundersens gruppe The Last Hurra! lagde i moderne tid en fin låt som het «Melodi Grand Prix 1963». Jeg omtalte denne som «en fantasi over eksotiske europeiske stemninger fra en tid da popmusikken fortsatt var pur ung og uskyldig, uten behov for å bortforklare kombinasjonen sang og glede med tidsriktig ironi.»

Den gangen var det stil og klasse over evenementet. I dag er MGP først og fremst noe å le av og kommentere sarkastisk.

La oss derfor heller se om igjen den internasjonale finalen i Melodi Grand Prix 1963. Bare ikke forsøk å få barn eller ungdom med på moroa.

Les også: Quiz: Hva kan du om Eurovision?

Finalen gikk av stabelen i London 23. mars 1963. Der hadde The Beatles nettopp gått til topps på singellista med «Please Please Me», men den nye poplyden var det ingen tegn til i denne konkurransen.

Her var det viser og store ballader på rekke og rad, så sånn sett hadde konkurransen allerede satt seg helt utenfor det daglige popbildet. Men det er stil og klasse over det som framføres.

Og hvilke deltakere det er som kommer inn på rekke og rad til å begynne med: Monica Zetterlund fra Sverige. Nana Mouskouri fra Hellas. Francoise Hardy fra – Monaco! En parade av fordums europeisk storhet.

Norge er representert ved Anita Thallaug og «Vintersolhverv», skrevet av Dag Kristoffersen.

Bare eurovisjonshymnen til å begynne med maner fram minner om skihopp og skøyteløp i svart hvitt, Toralf Engan og Fred Anton Maier. Programmet blir formelt introdusert på engelsk som «Eurovision Song Contest Grand Prix of 1963». Pauseunderholdningen var et sirkusnummer på sykler.

Til slutt snakket BBC-sjefen Stuart Hood høytidelig til Europa, om dette fantastiske programmet «med musikk og bilder som har krysset sjøer, fjell og skog, og latt oss nyte gleden av moderne vitenskap uten den kjølige fornemmelsen av frykt som kommer med så mange av dagens teknologiske mirakler».

Det vil være en overdrivelse å si at det i dag er Melodi Grand Prix i seg selv som bringer fram en «kjølig fornemmelse av frykt» hos musikkinteresserte, men det er retorisk sett fristende.

Jeg skal ikke gi meg inn i politiske betraktninger om endringene i Europa i årene som har gått. Men jeg har mye godt å si om konkurransen som omfattet 16 land, et program som varte i 90 minutter, ikke tre dager, og en avstemning som bare tok et kvarter.

Et kvarter og litt til, forresten. For Norge rotet litt i rekkefølgen på landene vi ga poeng til, og måtte repetere stemmegivningen helt til slutt, da resultatet virket klart. Men da var poengene våre omfordelt, slik at Danmark plutselig vant på bekostning av Sveits. Selvfølgelig en skandale konkurransemessig, men det må sies at danskens jazzige «Dansevise» med Grethe og Jørgen Ingman er en av de beste vinnerne av denne konkurransen noensinne.

NRK har norske finaler fra 1965 og framover i nettarkivet. Internasjonale finaler fra 1957 og videre finnes på YouTube.