Hvorfor skal jeg være engasjert når spillerne knapt gidder å juble?

Fotball er en helt overlegen TV-idrett. Lesere av denne spalte vet hva jeg mener om akkurat det. Fotball på TV altså. Men er det ikke begynt å bli litt tamt? Det er et snev av pliktløp i noen av matchene. Er det ikke litt lite luft i ballongen? Er det ikke noe avmålt over feiringene nå? Spillerne går ikke amok lenger. Kanskje ikke så rart, det er ingen på tribunen å gå amok sammen med.

Les kommentar: Da vet vi i hvert fall hvem som betaler for lønnen til Timo Werner. Det er oss det

Litt sånn er det i TV-stuen også der jeg slanger meg på sofaen til tippekampen. På skjermen spilles det toppkamp. Mye står på spill. Sesongen kan gå i vasken med tap her. Tenningen bør være på topp. Så skjer det noe. Alene opp på vingen, forbi mannen sin, ned til dødlinjen. Innlegg, opp i været, heading. I mål! Jeg er raskt på bena og velter i samme slengen skålen med potetskruer. Jeg bryr meg ikke der jeg brøler ut et rungende; jaaaaaaaaa!

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Men det er noe galt. Noe som skurrer. Spillerne jubler knapt. En arm så vidt over hodet og medspillere som jogger rolig ned for å gratulere målscoreren er ingen Premier League-feiring verdig. Ingen kamerasveip over en stadion med jublende fans. Ingen tjukkaser i bar overs som går bananas i noen bitte små varmegrader. Ingen hånende synging fra supporterne. Nei, dette er ikke fotball som vi er vant med. Dette minner mer om en treningskamp i starten av august.

Se noe på TV?: De beste seriene på Netflix

Den derre stadionlyden på boks gjør ikke det hele noe bedre. Av og til kan vi velge den bort, men ikke altid. Jubelen øker når noen fosser framover. Et åååhhhhh, når et skuddet stryker tverrliggeren. Litt piping når dommeren peker mot øret og venter på VAR. Men alt dette er lureri, fullstendig fabrikkert. Mer fake news enn dette blir det ikke.

En fotballkamp i koronaens tid minner om en westernby med bare fasader. Litt som latter på boks i «Friends». Et show for å tekkes dem som egentlig ikke kan så mye om spillet fotball. Et trekk fra sponsorer som frykter at publikum skal bli lei før koronaen er borte. Det største problemet med lyd på boks er at det hele blir sterilt. Så forutsigbart. Det er ingen spontanitet. Ingen plutselige reaksjoner i bortesvingen. Og dette smitter over til spillerne. Og når spillerne tar det litt mer med ro i feiringen, da står jeg plutselig jublende i stuen og lurer på hvorfor. Hvorfor kal jeg gå bananas når spillerne selv tar det helt piano? Hvor lenge gidder jeg det her?

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.