Fra vondt til verre eierskap

Selv om Mike Ashley har vært den mest forhatte personen i Newcastle i lang tid, er det faktisk en langt verre mann som nå ser ut til å overta klubben. Er eventuelt sportslig suksess da verdt det?

Måten Mike Ashley har drevet Newcastle på siden oppkjøpet i 2007 har gjort at han nå trolig er den mest forhatte eieren i Premier League. Der har det etter hvert blitt ganske sterk konkurranse, men to nedrykk, en bråte med brutte løfter og bruken av klubben som sin egen melkeku gjør nok at Ashley går av med seieren.

Likevel ser Newcastle ut til å klare det kunststykket det er å bytte Ashley ut med en mann som faktisk er langt mer forhatt. Mohammed Bin Salman har angivelig beordret drapet på en journalist, innskrenket pressefriheten, startet kriger med nabolandene og begår brudd på menneskerettighetene nærmest daglig skal vi tro Human Rights Watch.

Selv om det er Amanda Staveley som kommer til å styre klubben og som er oppkjøpets ansikt utad, er det ingen tvil om at det er Saudi-Arabias kronprins Mohammed Bin Salman som trekker i trådene her. Gjennom landets oljefond (PIF) som Bin Salman styrer vil han sitte igjen med 80 prosent av aksjene, mens Staveley står for ti prosent og den lokale duoen Simon og David Reuben står for de resterende ti prosentene.

LES OGSÅ: Stor quiz om alle Premier League-lagene (+)

Staveley hjalp Sheik Mansour da kongefamilien i de forente arabiske Emirater gikk inn i Manchester City, og Bin Salman har i lengre tid ønsket at hans styrende familie i Saudi-Arabia skal gjøre det samme. I flere år har kronprinsen forsøkt å kjøpe byrival Manchester United, men etter gjentatte avslag ser det ut til at han setter kursen lenger nord.

Kronprinsen selv skal være god for 100 millarder kroner, mens familien som styrer Saudi-Arabia visstnok skal ha 10 000 millarder kroner på bok. Altså mer enn nok for å gjøre det samme med Newcastle som Sheik Mansour har gjort i City. Det er ingen tvil om at grunnlaget for sportslig suksess er stort i Newcastle, og at fansen fortjener langt bedre enn de har fått de siste ti årene, men hvilken pris ønsker man å gi for den suksessen en nå kan få.

Er det verdt det å hjelpe Saudi-Arabia og Salman å «sportsvaske» sitt eget rykte, der en autoritær stat gjennom idretten prøver å glatte over bruddene på menneskerettighetene? Svaret er selvsagt nei, men likevel skjer det stadig oftere og eksemplene er mange. Bin Salman selv har arrangert boksekamper med Anthony Joshua og investert i nasjonale fotballklubber, men gjør nå det samme som de styrende familiene i Abu Dhabi og Qatar som allerede eier Manchester City og PSG.

LES OGSÅ: «Et mesterskap i Putins glansbilde»

Qatar har som kjent også kjøpt seg det kommende verdensmesterskapet i fotball i 2022, og har allerede arrangert VM i blant annet sykkel og håndball. I sistnevnte mesterskapet tok vertsnasjonen sågar medalje, etter å ha importert spillere fra hele verden for å kun delta i mesterskapet på hjemmebane etter å ha blitt qatarske innbyggere over natta.

VM i Russland, fjorårets finale i Europa League i Aserbajdsjan, Formel 1-stevner både i Bahrain og Abu Dhabi i tillegg til at City Football Group som er eid av Sheik Mansour nå består av åtte fotballklubber over hele verden er andre eksempler der autoritære ledere bruker penger for å lokke til seg idrettsarrangement for å underholde og distrahere.

Få tilhengerskarer er så lojale og så vokale som det geordiene er oppe i nord. Selv om Newcastle ikke har vunnet noe siden 1960-tallet ligger alt til rette for at klubben nå med tid og investeringer kan bli en stormakt slik Manchester City har blitt. Så lenge laget oppnår sportslig suksess er det lett å glemme, men selvsagt er det ikke greit å gå fra vondt til verre på eiersiden.

LES OGSÅ: «Kunsten å nullstille. Idrett er solidaritet»