Den knebla makta

Når en stor gruppe mennesker blir såret og sinte, så kan det jo bety at vi mangler kunnskapen og innsikten til å forstå hvorfor. Men det virker ikke som noen orker å forholde seg til det.

Forfatteren bak den verdensberømte Harry Potter-serien, J.K. Rowling, har møtt et veldig sinne etter flere utsagn om transpersoner.

«Folk som menstruerer, jeg var sikker på at det fantes et ord for dem», skrev hun, og Twitter eksploderte.

Les også: Så tøff du er som tar bussen, sier han. Tankene farer gjennom hodet mitt

Rowling har også gitt sin støtte til Maya Forstater, en britisk forsker som mistet jobben sin fordi hun blant annet skrev at hun var overrasket over at «smarte folk slår knute på seg selv for å unngå å si sannheten om at menn ikke kan bli kvinner».

Sosiolog Kjetil Rolness kastet seg på debatten, blant annet rasende over det han mener er en overdrevent politisk korrekt, progressiv generasjon. Anki Gerhardsen, journalist og kritiker, skriver i Aftenposten at «i møte med kompromissløse grupper som har offerstatusen på sin side, blir journalistikken desorientert».

Dagbladet-kommentator Inger Merete Hobbelstad møtte på Dagsnytt 18 og sa hun ikke forsto hva det var Rowling sa som var så sårende.

Nettopp. Mange forstår ikke sinnet. Men vi forsøker ikke heller.

Jeg snakker med en debattant og transperson i telefonen, og spør hvorfor ikke han har skrevet noe svar til noen av disse. Hvorfor ingen, egentlig, har gjort det. «Det koster meg for mye å gå inn i en sånn debatt», svarer han. Grov sjikane er prisen.

De siste årene har mange uttrykt bekymring for såkalt kneble-kultur, altså at folk trekker seg unna og slutter å støtte, eller like, en offentlig person eller et fenomen. Man har også vært opptatt av «krenkelseshysteriet», og bekymra seg for at dette skal true ytringsfriheten vår.

Men gjør den egentlig det?

Når store navn i presse-Norge går ut og er bekymra for at det ikke er lov å si noe lenger, så kaprer de også en sårt trengt samtale om transpersoner, og får den til å handle om at J.K Rowling har blitt kalt stygge ting på Twitter. Nå står demokratiet for fall!

Man etterlyser flere nyanser, men legger opp til en debatt i meta-land, uten engang å snakke ordentlig med dem det gjelder.

Les også: «Meiner han at rasismen bør få friare spelerom?»

I et åpent brev i «The Guardian», undertegnet av 150 akademikere, uttrykkes det bekymring rundt at «nye politiske og moralske verdier truer den åpne debatten». De mener det er blitt umulig å si noe kontroversielt, uten å definere hva denne såkalte kneble-kulturen egentlig innebærer.

I senere tid trakk to av underskriverne seg, fordi J.K Rowling også sto på lista. Det er jo mildt sagt et spennende paradoks.

Ja, Rowling har skapt et enormt sinne. Flere twitter-brukere har skrevet stygge, usaklige ting om henne. Problemet med denne debatten, er at alle transpersoner blir stilt til ansvar for en liten gruppes hatytringer, som vi dessverre vet at eksisterer i de fleste offentlige samtaler.

Det finnes saklige stemmer i denne debatten, som virkelig ønsker en seriøs samtale om være trans. Likevel er mange mest opptatt av å «bekymre seg for det voldsomme sinnet».

Skal vi aldri forholde oss til de som blir såret, utover «jeg vet dette er et sensitivt tema»?

Ikke engang når de er snakk om en marginalisert gruppe som transpersoner, som opplever så mye stigma i samfunnet vårt? J.K Rowling antyder ting om kjønn, og hvem som virkelig er eller ikke er kvinner. Grunnen til at det setter sinnene i kok, er fordi du snakker til en gruppe som hele tida møter på slike stigmatiserende holdninger.

Holdninger som begrenser livene deres. Holdninger som de menneskene som virkelig hater dem og ønsker at de ikke burde eksistert, også har.

Les også: «Da jeg var liten så jeg aldri en på film eller TV som representere meg»

Når yndlingsforfatteren din fra barndommen plutselig antyder at du ikke er en ekte kvinne, er det så rart man reagerer?

Lytt nå for all del til de i samfunnet vårt som føler seg tråkket på. Det er en grunn til at de er sinte. Sårede. Redde. Det knebler ingen, det er starten på en samtale vi alle kan lære av.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.