Grytidlig tirsdag morgen var SAS-streiken over. Reisende kan puste lettet ut, og de kabinansatte i konflikt kan feire det Fellesforbundets Jørn Eggum har kalt en «historisk seier».
Mer penger og flere frihelger. Det har vært kjernen i kravet. Det kan lyde kravstort, men de siste dagenes store oppmerksomhet rundt arbeidshverdagen til de kabinansatte, har vært en øyeåpner for det brede publikum.
Vi vil ikke like det som kommer etter SAS.
Lønn- og arbeidsvilkårene som må aksepteres av dem på jobb i lufta, er rett og slett sjokkerende. Magien med jobb i luftfart er definitivt borte. Ei startlønn på 27.500 i måneden er faktisk knapt til å leve av i Norge. Én frihelg i måneden? Ikke kompensasjon hvis arbeidsdagen blir lenger enn avtalt? Matpause sittende i de reisendes dokø?
For ellers godt vante norske arbeidstakere, må innblikket de siste dagene i denne bransjen ha vært overraskende. Virkeligheten i lufta ville vært uakseptabel for de fleste av oss. Men vi skal vite at det er de kabinansatte som har betalt prisen for våre billige flybilletter. Når NHO Luftfart-sjef Erik Lahnstein forklarer at lønna og vilkårene SAS tilbyr «følger etablerte bransjestandarder», sier det alt. Det er en nedslående sannhet i jaget mot bunnen.
Les også: Vi spiser til vi sprekker – og så setter vi et skudd mot fedmen, skriver Jo Moen Bredeveien
Det som er for dårlig til å leve av, for uverdig til å akseptere, er altså normalen vi har latt utvikle seg. Konkurransen i luftfarten de siste 20 årene har presset ned lønninger og økt kravene til de nederst i hierarkiene. Flyindustrien er et dramatisk eksempel på hvordan grenseløs, fri konkurranse rammer. På hvem som betaler prisen. Med selvsagt unntak for direktørene. Sjefen for det hele, Anko van der Werff, tjente 17,7 millioner kroner i fjor. 340.000 i uka. Det er det samme som ei årslønn for de som begynner på arbeidslivet i kabinen.
SAS er i krise. Det taper penger, og har vært under konkursbeskyttelse mens det jobbes for å restrukturere selskapet. Det er garantert hold i at økte personalkostnader gjør redningsaksjonen vanskeligere. Men hvis selskapet ikke har råd til å betale sine ansatte, er det da liv laga for det tradisjonsrike selskapet? I prinsippet ikke. Men SAS er mer enn et flyselskap.
Det siste selskapet trengte var helt åpenbart en streik som rammer de reisende, videre undergraver selskapets markedsposisjon og gjør allerede nølende investorer mer skeptiske. Den raske meglingsløsningen som ga de ansatte fullt gjennomslag for sine krav, tyder på at SAS-ledelsen er på defensiven. De hadde knapt annet valg enn å gi etter.
Les også: Kamala Harris eier nå den amerikanske sjåvinismen. Heller hun enn Trump, skriver Lars West Johnsen
Dessverre er ikke dette bare en dragkamp mellom ansatte og eiere, mellom arbeid eller kapital, om rettmessig del av kaka. Saken ville vært enkel. Men SAS-kassa er tom, gjelden enorm, og selskapet er i reell fare for å bli borte. Konsekvensene av det vil bli dramatiske for skandinavisk og norsk luftfart, for vår særpregede infrastruktur. For rutetilbud inn og ut av landet der SAS’ rolle som nettverksselskap er unik, og ikke minst vil en SAS-konkurs ramme vår samlede luftfartskompetanse. Det vil få uoversiktlige konsekvenser for det skandinaviske samarbeidet og for vår sikkerhetspolitikk.
Europeiske lavprisselskaper kan fritt etablere seg her, med enda dårligere lønns- og arbeidsvilkår og ingen forpliktelse overfor Skandinavia som hjemmemarked. Vi vil ikke like det som kommer etter SAS.
Les også: Før eller senere må det gå galt med kongehuset (+)
Les også: Siktelsen mot Marius Høiby er en skandale. Håndteringen gjør vondt verre (+)
Les flere kommentarer av Lars West Johnsen
Kommentar: Giske er tilbake – Stakkars Støre (+)
