Natt til fredag var det teppefall for Demokratenes landsmøte. The greatest show on earth. En tour de force, en maktdemonstrasjon av politisk og kulturell supermakt. Michelle og Barack Obama i kombo med verdens beste popmusikk.
Vips så var Demokratene kule igjen. Med president Joe Bidens åpenbare geriatri ute av den politiske ligninga ser 1964-modellene Kamala Harris og makker Tim Walz ut som 25-åringer på vei til festival. Og håpet som kom og forsvant under Obamas åtte år, er for fullt tilbake.
Så voldsomme har disse fire dagene med politisk sirkus vært − ordene så store, faktene så heftige og nasjonalsjåvinismen så skrikende – at det er langt over grensa til det vulgære. Skamløs persondyrkelse foran 50.000 mennesker på randen av ekstase? Politikk forkledd som religiøs vekkelse der Donald Trump er satan sjøl. Og presidentkandidat Harris er Messias. Det er noe åpenbart usunt med en slik politisk kultur. Men målet helliger middelet. Med ondt skal ondt fordrives.
Ingenting er for lavt til å brukes i valgkampen som nå følger
Der USA! USA! USA! brølt ut av sinte, tilbakeskuende trumpister er skremmende, gir den samme rå, populistiske patriotismen fra det andre holdet tro på at Amerika igjen kan bli det forjettede land og vise vei. Demokratene har nappa the star spangled banner ut av republikanernes knyttede never, og eier nå den amerikanske sjåvinismen. Heller dem enn Trump.
Partiet var tilbake i Chicago, der de i 1968 arrangerte et av tidenes mest beryktede landsmøter, som endte i valgtap. Vietnamkrigens kontroverser førte til kaos og opptøyer i gatene. President Lyndon B. Johnson glimret med sitt fravær etter at han noen måneder tidligere hadde sjokkert USA med ikke å ta gjenvalg. Møtet i 2024 ble alt annet enn kontroversielt. Kandidatene var klare på forhånd. Partiet er samlet som kanskje aldri før, og venstredronningen Alexandria Ocasio-Cortez danset i perfekt takt sammen med resten av partiet fra talerstolen. Selv ikke anti-Israel-demonstrantene som mobiliserte i gatene utenfor og drømte om et nytt 1968, klarte å skape reell uro.
Den ytre fienden har heller aldri vært tydeligere. Da Hillary Clinton var kandidat i 2016, var det mye kamp internt. Visepresident Biden fikk sitt kandidatur drept av Obama, som støttet Clinton. Hun ble igjen kraftfullt utfordret av raddisen Bernie Sanders og ble framstilt − og var absolutt – partielitens valg. En høyre-sentrum kandidat, som viste seg ikke valgbar. Nå omfavnes Harris og Walz av hele bredden − grasrot og elite, høyre og venstre − i partiet. Clinton og Ocasio-Cortez på samme scene, pekende på den samme presidentkandidaten.
Les også: John Bolton om Trump: – Han likte å være den store fyren i rommet (+)
Demokratene skal gjøre Amerika great again. På sin måte. 56 år etter at president Lyndon B. Johnson ble takket av som partiets leder i Chicago, er hans the great society-politikk tilbake − den demokratiske drømmen fra 1960-tallet om å bygge et bedre, mer rettferdig og likestilt USA. Fattigdom og rasisme skulle utryddes. Med statens muskler, gjennom lovgivning og penger.
Det er ekko fra denne politikken å høre når visepresidentkandidat Tim Walz − fagbevegelsens favoritt, den folkelige pappaen, læreren og fotballtreneren fra Minnesota − de siste ukene har holdt sine taler. Og han gjentok det igjen fra podiet i Chicago: Han snakker ustoppelig om the common good − politikk som er til fellesskapets beste. Det er antitesen til Trump.
Allerede etter tapet i 2016 kom det krav om venstredreining av politikken. I 2020 handlet alt om Trump, om hvilken personlighet som hadde best forutsetninger for å slå tilbake. Partiets viste handlekraft, ryddet vei og plasserte Biden i front. I sommer tok partiets seniorer, mest trolig Obama og Nancy Pelosi, grep igjen. President Biden ble tvunget til å trekke sitt kandidatur. Det var brutalt. Det måtte gjøres. Onde tunger sammenlignet partitoppenes tilstedeværelse i Chicago med mafiasjefer som møter opp i offerets begravelse. Men Bidens kandidatur måtte dø. Og nå spruter det livskraft av Demokratene. Og av demokratiet.
Les også: Han er soleklar favoritt til å ta over etter Støre (+)
I 2024 handler det fortsatt mye om Trump, selvsagt. Utfallene mot og karakteristikkene av ekspresidenten fra talerstolen i Chicago, er ikke en forlengelse av Michelle Obamas slogan om «when they go low, we go high». Lavt møtes med lavt. De håner han på alle mulige vis, forståelig nok. Det er likevel ubehagelig, og en påminnelse om hvor sjuk amerikansk politisk kultur er nå.
Tall fra New York Times tyder på at retorikken er effektiv. Harris tiltrekker seg nå skarer av unge, fargede og kvinnelige velgere. Situasjonen på målingene i de viktige vippestatene er lovende. Størst er bevegelsen blant de som var moderate tilhengere av Trump. Demokratene lykkes i sitt Trump-budskap for å trekke dem til seg, men taper samtidig hos de mest konservative – hvite, godt voksne menn – som ikke liker partiets venstrekurs.
Landsmøtet har ikke handlet om konkret politikk, men om kraft og mobilisering. Om følelser og ånd. Om tre personer. Harris, Walz og Trump. Og om USA. Men valget av Walz som Harris’ nummer to, er en klar melding om retning, om et Demokratisk parti som våger mer og drømmer større om a great society, om the common good, etter at republikanerne og Trump har bevist hvor galt det kan gå med politikk som øker forskjellene, dyrker motsetningene og undergraver demokratiet.
Les også: Trumps eksrådgiver til Dagsavisen: Han har en lang «fiende-liste» (+)
Demokratene er nå sin egen verste fiende. De kan bli for seierssikre, for arrogante, for trygge. Det er tre måneder igjen til valget. Det som virket for kort tid da Biden klamret seg til makta, virker nå skummelt lenge i en svært omskiftelig verden. Harris vil utfordres og avkreves svar fra alle kanter på hva hun vil gjøre som president, og da kan det ikke svares med hurrarop. Ingenting er heller for lavt til å brukes i valgkampen som nå følger, og ingenting provoserer og mobiliserer mer enn selvtilfredshet hos motparten.
«America is ready for a new chapter. America’s ready for a better story», sa Barack Obama. Det er ikke lenger bare lov å håpe at USA igjen skal vise verden vei. Men tro.
