Kongehuset har vært preget av skandaler i sommer. Debatten har gått heftig. Bør Märtha fratas prinsessetittelen? Bør kongen komme i bryllupet? Burde Marius skrevet brevet til media? Var det riktig av Mette-Marit å kontakte offeret?
Som vanlig har diskusjonene gått uten at de fleste hovedpersonene har kunnet uttale seg. Med unntak av noen velvalgte ord godkjent av slottets kommunikasjonsavdeling.
Noe som også har vært ganske fraværende er debatten om hvorvidt vi fortsatt skal beholde monarkiet.
Et halvhjertet forsøk ble riktignok gjort i partilederdebatten i Arendalsuka. Der Marie Sneve Martinussen (R) og Dag Inge Ulstein (KrF) duellerte mot hverandre i en improvisert debatt.
Martinussen startet med at kongen er en flott mann. Og preket da samtidig til koret av monarkister, inkludert Ulfstein – som forutsigbart snakket om hvor fantastisk kongefamilien er. Vi forventer at Martinussen debatterer bedre i fremtiden, og at hun ikke innleder med en slik «disclaimer», som hun selv kalte det. Og da kan hun like godt begynne innad i sitt eget parti.
Som med partifelle Mimir Kristjansson (R), som etter en slottsmiddag i fjor la ut på Facebook: «Prinsipielt er jeg republikaner. Men reelt er jeg monarkist», og videre: «Det er utrolig vanskelig å være mot kongehuset i Norge slik det står nå. Så da tenker jeg vi får vente til vi får en dårlig konge med å ta opp det».
Det er ingen grunn til å vente med å ta debatten, eller for politikere til å revurdere den tynne argumentasjonen de hittil har kommet med.
Men hvordan står det til med kongehuset i dag, Kristjansson? Tåler det flere skandaler? Og hva er egentlig en dårlig konge? Regner med at det ikke inkluderer en som gifter seg med en selverklært reptil og sjaman. Men om en konge ellers ikke tilfredsstiller vår standard som «god» – skal dette også debatteres i spaltemetere etter spaltemetere samtidig som kongen selv har liten mulighet til å ytre seg? Er ikke det litt for sent?
Vi har også Jonas Gahr Støre (Ap) som i 2016 måtte forsvare at to tredjedeler av Arbeiderpartiets representanter på Stortinget støttet et republikkforslag. Han sa blant annet: «Debatten om styringsform handler så absolutt om folks tillit til mennesker i viktige offentlige posisjoner. Også demokratier trenger noe som er samlende, som vekker gode følelser hos folk».
Den tilliten rakner nok nå kraftig i sømmene, Støre. Og om tilliten blir dårlig nok, kan heller ingen sparkes – i motsetning til dine egne ministre. Følelsene er nok ikke så gode lenger, heller. Det er bare å oppsøke et av de utallige kommentarfeltene og se hvor mange som nå er både vantro, skuffet, sinte og triste.
Eller da Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum i 2021 refset de stortingsrepresentantene som hadde stemt for et republikkforslag. Han kalte det for «historieløst». Og fortsatte med: «Det er mye lettere å være republikaner på et slags idéseminar på en eller annen tenketank i Oslo, enn om du er ute blant folk».
Det handler om Norges identitet og omdømme. Det dreier seg om at vi gir en familie med helt vanlige mennesker makt på livstid – og før eller senere må det gå galt.
Nei, det er ikke så lett å være republikaner, Vedum. Men det er adskillig lettere enn før. Og du trenger nok ikke lenger oppsøke intellektuelle fra hovedstaden for å finne stadig flere av oss. Tar du deg en ny tur ut blant folk flest, kan du bli overrasket over hvor mange som ikke lenger synes monarkiet hører hjemme i 2024. Men derimot er modent for historiens skraphaug.
Til slutt har vi Mathilde Tybring Gjedde (H) som på Ingrid Alexandras myndighetsdag i 2022 skrev at monarkiet er en styrke for Norge. Hun skriver blant annet: «Til tross for at rekordmange stortingsrepresentanter stemte for å fjerne monarkiet i fjor, ser det fortsatt lyst ut for Ingrid Alexandras sjanse til å bli monark».
Vi oppfordrer Tybring-Gjedde til nå å tenke over hvor lys fremtid prinsessen egentlig ser for seg. Er det å bli dronning av Norge noe en 20-åring drømmer om? Eller kan det hende hun bekymrer seg for å måtte stå i samme situasjon som hennes bestefar og far er i nå? Der hun må håndtere familiære konflikter og tragedier og samtidig opptre som et samlende symbol?
Nei, det er ingen grunn til å vente med å ta debatten, eller for politikere til å revurdere den tynne argumentasjonen de hittil har kommet med.
Det handler om Norges identitet og omdømme. Det dreier seg om at vi gir en familie med helt vanlige mennesker makt på livstid – og før eller senere må det gå galt. Men det handler ikke minst om medmenneskelighet og enkeltpersoners valgfrihet.
Det er på tide å avskaffe monarkiet, og det kommer også til å skje før eller siden. Vi regner nå med at det blir før.
