Venstresida «sliter med å peke ut en retning og en visjon som folk tror på». Ordene er ikke mine, det var Mímir Kristjánsson som sa dette til Dagsavisen da han ble intervjuet i vår serie «Veien videre for venstresida».
Det er kanskje en nedslående konklusjon, men det er vanskelig å si seg veldig uenig med Kristjánsson etter at vi i Dagsavisen har intervjuet politikere, fagforeningsfolk, aktivister og ideologer på venstre side av norsk politikk for å forsøke å finne ut hvordan venstresida kan komme seg på offensiven – i Norge som i verden i stort.
Det må fortsatt bygges bruer på venstresida.
Det betyr ikke at vi ikke har fått gode svar, det er kanskje snarere tvert om. Hver for seg svarer Palestina-komiteens leder Line Khateeb, AUF-sjef Astrid Hoem, Senterpartiets nestleder Anne Beathe Tvinnerheim, trans-aktivist Luca Dalen Espseth, for å nevne noen av alle dem vi har snakket med, godt og visjonært om hva som bør være det store prosjektet på venstresida.
«Problemet» er at det er nokså stor sprik i visjonene og ønskene.
Det er heller ikke fritt for litt sekterisk skittkasting aktørene imellom. «For meg har Arbeiderpartiet slutta å være venstresida», sier Luca Dalen Espseth, og tydeliggjør med det at det fortsatt må bygges bruer på venstresida.
[ Jo Moen Bredeveien: 110 millioner ting som er galt med strømprisene ]
Vi får vel sette det på kontoen for litt vennskapelig kjekling mellom politiske venner og allierte.
Så kan man selvsagt diskutere om det faktisk er et problem at det finnes sprikende og ulike drømmer om framtidas samfunn på venstre side. Kan ikke dette heller være en styrke?
En venstreside som er demokratisk på ekte må dyrke mangfoldet og la alle mulige stemmer slippe til. Bredden kan være venstresidas største fortrinn – om den evner å kanalisere denne flerstemtheten i konkrete prosjekter og ta den i bruk.
Det er derfor vi spør alle vi snakker med i denne serien: «Hva bør være venstresidas neste store prosjekt?», og det er derfor vi kommer til å fortsette å stille det samme spørsmålet til alle vi snakker med.
[ Kjell Werner: Ringnes jakt på kortsiktig profitt gir bare matvaregigantene enda mer makt ]
For det er ikke til å komme unna at der partiene og menneskene på venstresida ikke klarer å bli enige seg imellom, har den andre fløyen lettere for å samle seg under noen felles kampsaker. Spriket er enormt mellom Kristelig Folkeparti og Venstre i mange verdispørsmål, og avgrunnen mellom dem og Fremskrittspartiet burde være nesten umulig å krysse.
Likevel klarte Erna Solberg å samle alle de fire borgerlige partiene. I sterk kontrast til dagens regjering, hvor SV – og Rødt og MDG – blir stående på utsida, tidvis i kraftfull opposisjon til regjeringen til Jonas Gahr Støre.
Litt teit kunne hevde at høyresida samlet seg under prosjektet «statsminister Erna Solberg», med noen underordnede punkter som lavere skatt, en myk privatiseringslinje og egen taxi til alle borgere.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Etter noen uker har vi ennå ikke klart å finne en slik paraply for venstresida. Enten fordi spriket er for stort, eller fordi vi ennå ikke har lett godt nok.
Samtidig er det fristende å gjøre SV-leder Kirsti Bergstøs ord til mine egne, når hun sier til vår journalist at regjeringsplattformen til den rødgrønne regjeringen i 2005 ikke ble en av de mest radikale i Europa av seg selv. Den ble til i et samarbeid mellom ulike aktører på den brede venstresida, både i og utenfor partiene, påpeker Bergstø helt korrekt.
Vår serie skal få rulle videre før det er på tide å konkludere. Men det er vel lov å slå fast allerede nå at det aldri er galt å forsøke å lære av historien.
Les flere kommentarer av Jo Moen Bredeveien
Les også: Hva skjedde med Gerhardsen og Tranmæls en gang så stolte bevegelse?
Les også: På viddene med Stein Lier-Hansen
Les også: Ingen blir friskere av å lure på hvordan de skal betale husleia
Les mer: Veien videre for venstresida