For noen uker siden spurte jeg en av landets statsråder om vedkommende ville bli den første til å innrømme åpent at Norge ikke kommer i mål med utslippsmålene på dennes ansvarsområde innen 2030. Statsråden dro litt på svaret og sa til slutt at utslippskutt ikke telles sektorvis på den måten.
Svaret var politikersk, forståelig nok. En sittende statsråd kan ikke innrømme at offisiell politikk er uoppnåelig og urealistisk. Til det trenger vi ferdig skandaliserte statsråder, som ikke lenger representerer makta.
Slike feilgrep fører åpenbart til konsekvenser for det grønne skiftet. Og for tilliten til politikerne
Ola Borten Moe, for eksempel. I helga ropte han ut i Dagbladet om nettopp dette. Borten Moe «tar klima på alvor», understreker han. Men, sier han: «du kan ikke vedta mål som det ikke fins teknologiske, økonomiske eller naturgitte forutsetninger for».
Vi kan like det eller ikke, og det er mulig å gå i lås fordi utspillet kommer fra Borten Moe, som er kjent for harde spark og dessuten tungt inne i oljesektoren når han ikke sitter på Stortinget, men det han sier er en viktig realitetssjekk.
Det er mange der ute som roper ut om at det grønne skiftet bare er tull, juks og fanteri. Jeg er ikke der. Jeg tilhører – selvsagt – dem som mener at vi må kutte i utslippene. Likevel merker jeg at jeg blir oppgitt, en matthet, over måten vi snakker om utslippskutt og det grønne skiftet på.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Det mangler ikke på planer. Vi skal kutte 55 prosent av utslippene fra referanseåret 1990 innen 2030! Vi skal bygge 40 TWh strøm – rundt 30 prosent av dagens totale strømproduksjon – innen 2030! Nei, enda mer! Mer av alt raskere, fortere, fortere, kom igjen!
Penger er ingen hindring. Og knapt fysiske realiteter. Vi setter oss hårete mål, må vite.
Personlig er jeg, som Borten Moe, livredd for at alle disse store ordene bare bidrar til at folk mister troen på den grønne omstillingen – og enda verre: Til politikere og politikken.
For vi er ikke godt i gang, og vi kommer ikke i mål.
Ola Borten Moe måtte forlate regjeringen i vanære i sommer. Men før det hadde han sagt fra internt, sier han til Dagbladet, om de «totalt urealistiske» planene – løftene – om utslippskutt.
[ Kjell Werner: Vi blir lurt i matbutikkene ]
Når han nå deler den samme bekymringen med offentligheten, er det vanskelig å ikke si seg enig.
Borten Moe legger ikke fingrene imellom. Om vi skal nå klimamålene, må vi «slutte å produsere ting, ta ned forbruket og sette hele økonomien i resesjon», sier han.
Det er nemlig en del forutsetninger som gjør det vanskelig – og dyrt – for Norge å kutte like mye som våre naboland. For eksempel denne: Norge er allerede så godt som fullelektrifisert. Våre hus varmes av ren, grønn strøm og vi lager mat med samme energikilde, mens man nedover kontinentet gjerne bruker gass.
Det er derfor norske husholdninger rammes ekstra hardt av dyr strøm. Og derfor det er vanskeligere å kutte her enn mange andre steder.
[ Nå er det på tide å gi full gass mot fornybarsamfunnet ]
Og vanskelig er det, tydeligvis. Som Borten Moe sier: Vi har kuttet rundt fire prosent utslipp på de 34 årene som har gått siden 1990. Det er mindre enn våre naboland. Hvem kan da tro på at vi skal kutte 50 prosent på de drøye fem årene som gjenstår før 2030?
Et slik syn vil bli avfeiet som populistisk og pessimistisk av mange av dem som alltid avfeier denne typen utspill som populistiske og pessimistiske. Og ja, det er kanskje dårlig gjort å skite i reiret man har forlatt på denne måten, men hva er egentlig alternativet?
At vi teller opp i 2030 og ser at vi er langt unna, og så setter vi oss nye, uoppnåelige mål for en litt fjern fremtid?
For det er dit vi er på vei. Med mindre vi gjør grep som monner. Men da snakker vi trolig om innføring av flykvoter, pålagt energisparing, kutt i industriproduksjon og full elektrifisering av sokkelen – på bekostning av tilgang til strøm på land.
[ Helge Simonnes: Abortsaken kan nok en gang bli en vinnersak for Kristelig Folkeparti ]
Om vi skal bli helt karbonnøytrale er det rundt 150 TWh fossil energi som må erstattes i Norge.
Hvor skal den kraften komme fra, og til hvilken pris for natur og økonomien? Tidligere i år varslet Statkraft at energigiganten skal investere opp mot 67 milliarder kroner på vann- og vindkraft de neste ti årene. Det vil gi rundt 2,8 TWh ny kraft.
Ola Borten Moe ber om en ny og mer realistisk samtale. Også der har han rett. Vi må unngå at vi igjen havnet i en situasjon der «Europa og Norge årelater seg selv», som Borten Moe sier, fordi vi har lagt ned atomkraft og gjort oss avhengig av gass fra Russland – som plutselig stanset opp.
Slike feilgrep fører åpenbart til konsekvenser for det grønne skiftet. Og for tilliten til politikerne.
Slik åpner vi døren for politiske krefter vi ikke liker. Magnus Marsdal, leder i Manifest media, skrev for noen år siden i boka «Listhaugs metode» om hvordan han frykter at Frp skal ta ballen og løpe med antiklimahysteripopulisme.
[ Kari Kristensen: Apokalypsen kommer til å bli en kommersiell suksess ]
Det er en skrekkvisjon som er langt lystigere enn det som venter om vi fortsetter som nå. Borten Moe viser til Tyskland, der høyreekstreme Alternativ for Tyskland nå er nest største parti med 24 prosent på målingene.
Det er ikke veldig søkt å koble den veksten til energipolitikk og et foreløpig mislykket grønt skifte.
Politikerne står ovenfor en vanskelig oppgave. Ingen sier noe annet enn at det er veldig vanskelig å gjennomføre en totalomlegging av energisystemet vårt, og kutte i karbonutslipp.
Men en ting er helt sikkert: Det blir ikke lettere av at vi snakker bare halvveis sant om temaet. Da står vi der plutselig i 2030 og må finne gode svar på fryktelig vanskelige spørsmål fra vanlige folk – og en god del mer ekstreme varianter av arten.
Les også: Hva skjedde med Gerhardsens stolte bevegelse?
Les også: Vi blir lurt i matbutikkene
Les også: Eurovision må ut, Gauteshow må inn