NRKs humorsatsing «Gauteshow» blir diskutert og dissekert hvor enn du går i disse dager. Et kort, lite rufsete talkshow på 12 minutters episoder, som får folk til igjen å løfte blikket fra smarttelefonen og snakke sammen under lunsjen. Ja, vi må ha mer av det smale og rare.

For noen er det drøy, dum og uintelligent humor. For andre er det smart, et oppgjør med woke-generasjonen, og et framskritt for den drøye humoren. At Marie Simonsen i Dagbladet synes programmet er «omtrent like sjarmerende som et årsmøte blant incels. Bare mindre intelligent», som hun skrev på Facebook-siden sin, bør være en ære å ha på trykk for programskaperne, og incels for den saks skyld. Hun har for noen måneder siden hyllet «Nytt på nytt» som sitt «nye» yndlingshumorprogram, som en må kunne kalle «omtrent like sjokkerende som at Sindre Finnes kjøper aksjer neste uke også».
At «Gauteshow» engasjerer, er deilig for alle
«Gauteshow» er befriende for alle som har følt at humoren i disse dager bør være så politisk korrekt eller smart som mulig. Her serveres enkel humor, krenkende foran dem som krenkes skal og de er med på premisset. Slik Otto Jespersen og Charlo Halvorsen gjorde i sitt «Revolvermagasin» på nittitallet, er dette rufsete og nøttete humor, ikke for alle. Perfekt for statskanalen som tidligere hadde valgspråket «Noe for alle − alltid». «Gauteshow» er laget for at ikke alle skal like det.
Et TV-konsept som selvfølgelig er lagd i USA først og derfor vet programskaperne at de kan stå i det de lager. Fordi det ikke er nybrottsarbeid, men noe som finnes der ute allerede og som har provosert andre før de fikk lov til å komme og lage halloi på statskanalen. De har tross alt holdt på med dette på YouTube en stund først. Kanalen som egentlig er der alt det gøye skjer.
Fra et kjønnsperspektiv, og for meg som kvinnelig komiker, er det interessant å se disse to, for å bruke deres egen sjargong, «usexy, halvstygge og tjukke» mennene sitte og sleive ut drøy humor foran kortvokste, funksjonsnedsatte og melaninrike mennesker, og lure på hvordan programmet ville blitt tatt imot hvis det var Martha Leivestad og Nora Svenningsen som satt i programlederstolene?
Jeg tror først og fremst ikke at alle de mannlige kollegaene deres da hadde gått så hardt ut og applaudert programmet på sine sosiale medier. Jeg tror heller ikke programmet hadde fått så mye oppmerksomhet. Jeg tror folk hadde syntes det hadde vært eklere å se på. Jeg tror NRK hadde gitt programmet toppen én sesong og tenkt «nok en gang fikk vi bevist at kvinner har mindre seere enn menn på TV».
Sånn sett er jeg sjalu på Gaute og Snorre, som mest sannsynlig får fortsette sin humorkamp. Det at de også har uttalt i et intervju i D2 at de foretrekker å ha kvinnelige gjester, sier sitt. Kvinner er mer med, og ler mer. Kvinner tar ikke seg selv så høytidelig. Hvorfor det? Kanskje fordi vi kvinner ikke trenger å måle penis med gutta i «Gauteshow». Derfor vinner også Fetisha, Jenny Skavlan og juksemaker pipelort Sandra Borch på å sitte i den lille sofaen og bli krenka.
At «Gauteshow» engasjerer, er deilig for alle. Det blir pause i all lidelse du leser om barnedrap og her hjemme; partnerdrap. Norge har et problem med vold i nære relasjoner. Det at særlig kvinner er blitt utsatt for partnerdrap den siste tida, er nesten blitt en vane å lese om i avisa. Du glemmer lidelsene og årene med livsfarlig kamp for å overleve fordi drapet blir bare nok et tall i statistikken.
NRK Brennpunkt har i det siste hatt en serie på fem episoder som handler om æresdrap.
Ekteskapsbrudd, skilsmisse og barnefordeling er årsakene, sier Kripos i en rapport. Det minner mye om partnerdrap, gjør det ikke? Etnisk norske menn har de siste ukene også begått noen slags «æresdrap», før det ender i selvdrap. Selv om ære ikke står sterkt i Norge, har det likevel en sammenheng for kvinnene som blir drept av partneren sin. Vi kaller det sjalusidrap eller partnerdrap, men det har som regel med skilsmisse, brudd eller barnefordeling å gjøre. Det er dette vi skal synes er drøyt.
Sammen med alt det andre sjuke som skjer i verden. At Israel fremdeles ikke er kastet ut av Eurovision, for eksempel. Som Ravi sa i en pro-Palestina-video: Det er rett og slett umusikalsk. Vi burde latt oss sjokkere av Trump, Putin og Netanyahu sine uttalelser som virkelig er de drøye gutta der ute, men som vi dessverre er blitt vant til.
I alt dette alvorlige dukker det derfor opp motstemmer i humor. Vi komikere prøver å finne måter å gjøre narr av samfunnet på, også de alvorlige temaene som nevnt over. At en voksengenerasjon, og kommentatorveteraner og andre ikke skjønner hvorfor folk ler av dette, er kanskje fordi de allerede har ledd på nittitallet av noe lignende ræl som de har glemt hvorfor de syns var så vanvittig morsomt?
Humor skal ikke tåle tidens tann, etter min mening. Det er ferskvare. Det er på tide at de som har vokst opp med antimobbekampanjer tredd nedover øra, vært åpne i kjønnsdebatten og stått midt i woke-wokens panne, får lov til å prøve seg på dristige vitser for å dempe verdens drøye forfatning. Ære være det løye drøye!
Les flere kommentarer av Sigrid Bonde Tusvik
Les også: Derfor fikk jeg aldri lov til å låse meg inn på rommet
Les også: Ikke engang Erna Solberg tar det på alvor. Og det er alvorlig
Les også: Hva skjedde med Einar Gerhardsens stolte bevegelse?