«Greed is good» het det på 1980-tallet, i filmen «Wall Street». Grådighet er bra. Det er den, et av våre mest basale og kjipe instinkter, som flytter verden, som skaper gull av gråstein og arbeidsplasser av tynn luft.
I dag burde uttrykket kanskje oppdateres til «Green is good», i alle fall om vi lar de høye herrer bak batteriselskapet Freyr føre ordet. Nå er det den grønne grådigheten som skal flytte verden framover.
Lista begynner å bli lang over grønne prosjekter som er i fare, stanset eller utsatt
Eller kanskje ikke. Kanskje handler ikke batterieventyret i Mo i Rana om noe annet enn simpel grådighet. Om at noen er veldig gode til å kare til seg ressurser, og blir rike mens de etterlater et lokalsamfunn med en vanskelig framtid og en grønn omstilling i krise.
Dette har skjedd: Selskapet Freyr skulle være en av flere små bekker som skulle renne sammen til en stor, grønn elv i Norge. Selskapet har fått noen hundre millioner av staten og låne- og eksportgarantier for flere milliarder.
Her skulle Norge bli verdensledende på batteriproduksjon. Næringsminister Jan Christian Vestre (Ap) var så gira at han like gjerne la fram regjeringens ti punkter lange batteristrategi på Freyrs anlegg i Mo i Rana i fjor sommer.
Nå har det hele stanset opp.
Det som skulle bli et regionendrende prosjekt som ville få ringvirkninger i hele Nord-Norge, har nå kulminert i et børsfall på 90 prosent og varslet utflagging. Det som skulle bli 1500 arbeidsplasser ble til rundt tidelen, og nå varsles det oppsigelser.
Freyr ser ikke ut til å bli et batterieventyr. Det ser mest ut som et eventyr, som rent oppspinn.
Selskapet hadde aldri en egen og ny teknologi å slå i bordet med, som er vanlig når man lover å forandre verden. Batteriteknologien ble leid inn fra annet hold. Men selskapet fikk tilgang til svære tomter i Mo, og satte i gang. Tross stor avstand til markedene i Asia og Amerika (og Europa, for den saks skyld), dyr arbeidskraft og innleid teknologi, skulle det bli grønt og vakkert, det hele, lovte gründerne.
De kom aldri lenger enn til å bygge ut et testanlegg. Fabrikken «Giga Artic» som skulle sysselsette 1500 kvinner og menn i Mo, er utsatt på ubestemt tid, som det heter. Nå flytter Freyr produksjonen til USA.
[ Kari Kristensen: Alt som produseres i sør, kan utnyttes og selges til Vesten. Selv barn ]
For der har president Joe Biden satt i gang tidenes omstillingspakke, den såkalte IRA, Inflation Reduction Act. Her kan Freyr få langt bedre subsidier enn i Norge, og da er de borte før Vestre rekker å si «omstilling».
Tilbake sitter gründerne med millioner i gevinst. De har ikke solgt et eneste batteri, men de har tjent penger – til seg selv. Nåværende styreleder Tom Einar Jensen, for eksempel, broren til tidligere finansminister og Frp-leder Siv Jensen, har gått fra null til 99 millioner i formue på Freyr-eventyret.
Penger har gått til slektninger i form av kjøpte tjenester og godt betalte stillinger. Det er brødre og koner og svigerdøtre. To gründere har solgt seg ned – den ene dagen før aksjen kollapset for noen uker siden, og den andre har selvsagt tatt med seg pengene sine til Sveits.
Forsøk fra Freyr-ledelsen på å få den norske stat til å bidra med mer penger, småfrekke ni milliarder kroner, for å hindre utflagging til USA fikk heldigvis ikke gjennomslag. Staten sier klokelig nei. Og Freyr drar sin vei.
Nå jubler mange på høyre side i politikken og mener at dette beviser at en aktiv, statlig næringspolitikk har feilet. Det er trolig å forregne seg. Staten har egentlig opptrådt fornuftig i denne saken. Det økonomiske tapet på 183 millioner er en pølse i slaktetida, og garantiene fra staten om eksportstøtte har kommet med mange krav. Pengene kommer nok aldri til å betales ut.
Men det er likevel grunn til å rope varsku i etterkant av det som nå skjer med Freyr. Nå har det nemlig stanset opp for det grønne skiftet, også blant selskaper som ser mindre ut som luftslott enn Freyr.
[ Kjell Werner: Gi Oljefondet mer armslag ]
Lista begynner å bli lang over prosjekter som er i fare, stanset eller utsatt:
Regjeringen har utsatt ulike havvind-frister gjentatte ganger. Flere selskaper trakk seg fra konkurransen om å bygge ut havvind sør i Nordsjøen, slik at det nå er usikkert om mange nok deltar til at prosessen kan fortsette.
Søknadsfristen til det flytende havvindprosjektet Utsira Nord er utsatt på ubestemt tid, og Equinor har lagt sitt Trollvind-prosjekt på is.
De mye omtalt karbonfangst- og lagringsprosjektene i Norge er utsatt på kortere og lengre sikt. Det går dessuten mot kraftunderskudd i Norge, noe som gjør grønne prosjekter vil slite med krafttilgangen. I alle fall så lenge vi tillater datasenter over det ganske land.
I det hele tatt: Det har stanset opp i faretruende grad. Green is bad, plutselig.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Det er ikke den sittende regjeringens feil mer enn den forriges. Det er vanskelig, dette. Verden skal gjennom en omstilling ulikt noe vi har gjort før. Vi skal fase ut olje, gass og kull og erstatte dem med grønne, ofte mindre effektive og langt mindre forutsigbare energikilder.
Dette krever kalde hoder og varme hjerter. Rasjonalitet og tro samtidig. Det stiller krav til dem som skal lede oss gjennom dette. Til at de ser gjennom jungelen av fagre ord og alle løftene fra folk og bransjer som har mye å tjene på en raus stat. Til at de skjærer gjennom.
Vi trenger eksepsjonelle ledere for å lede oss gjennom det grønne skiftet. En Churchill på rett sted til rett tid, eller en Martin Luther King. Uten å snakke for nedlatende om dagens regjering: Vi er ikke helt der.
Enn så lenge har vi en debatt som har sporet av; en regjering som ikke tar skikkelig tak i strømpriser som løper løpsk; og kynikere som enten allerede har beriket seg eller står med sultent blikk rundt honningkrukka.
Mens vi venter på en tydelig leder som kan stake ut veien mot et troverdig, grønt prosjekt som henger sammen, får vi trolig prise oss lykkelig over hver million staten klarer å holde unna de mest kyniske aktørene i denne tilkarringsindustrien. Før vi alle blir vant til at «Green is greed».