Statkraft er Norges største kraftprodusent og Europas største produsent av fornybar energi. Nå har selskapet bestemt seg for å satse så det monner her hjemme i Norge: Det statseide selskapet skal investere opp mot 67 milliarder kroner på vann- og vindkraft de neste ti årene.
Det skal ifølge prognosene gi rundt 2,8 TWh ny kraft. Eller rundt to – 2 – prosent økning av Norges årlige kraftproduksjon (unntatt olje og gass) på rundt 156 TWh
Slik skal vi redde verden! Vi trenger mer av alt – nå! Eller i morgen!
Det er nok ikke intensjonen, men med denne nyheten som ble presentert mandag denne uka, viser Statkraft med all mulig tydelighet hvor lite realistisk vår nasjonale samtale om kraft faktisk er.
67 milliarder kroner gir 2,8 TWh. Hvor mange milliarder må det da ikke investeres for å øke kraftproduksjonen med 40 TWh innen 2030, som regjeringens egen energikommisjon sier vi trenger?
Eller de 39 TWh Miljødirektoratet mener vi trenger? Eller all krafta som LO og NHO allerede har rukket å be om i løpet av året som har fylt 11 dager når jeg skriver dette?
Det er bare å innse det, først som sist: Det kommer til å bli å dyrt å oppfylle disse ambisjonene om ny kraft innen 2030. På den andre siden: Det trenger vi ikke stresse over – fordi vi kommer ikke til å oppfylle disse ambisjonene.
Det er kanskje ikke meningen heller.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
Det er jo ikke realisme vi driver med når vi snakker om kraft og det grønne skiftet. Det er visjoner, vyer og fagre drømmer, og da er det ikke så viktig at det finnes noe som heter «virkeligheten» der ute.
Energikommisjonen lovet oss «Mer av alt – raskere». Men utvalgslederen selv tok dissens på målet om å bygge ut 40 TWh innen 2030 da rapporten ble lansert i fjor, og LO og NHO skriver i sin ferske fellesrapport «Kraftløftet» at målet må «være å komme så langt som mulig med å realisere» drømmene til Energikommisjonen.
Altså en annen måte å si at målet er urealistisk på. Det får støtte i det faktum at nesten et år har gått siden Energikommisjonen leverte sin rapport. Det har ikke akkurat blitt bygget mye ny kraft det siste året.
[ Lan Marie Berg: Vi kan ikke skape varig velferd uten å være innenfor naturens tålegrense ]
Men det er ikke så farlig, for det er jo slik vi holder på i Norge på 2020-tallet. Både når det gjelder kraftutbygging og klimakutt.
I 2020 sendte landets daværende klima- og miljøminister, Venstres Sveinung Rotevatn, en ny forpliktelse til FN om at Norge skal kutte 50–55 prosent innen 2030, sammenlignet med utslippsnivået i 1990.
Det er ambisiøst, for å si det forsiktig.
Men den nye regjeringen som tiltrådte høsten 2021, vil være enda bedre, og slår i Hurdalsplattformen fast at vi skal kutte 55 prosent innen 2030 i hele økonomien, inkludert kvotepliktig sektor.
Om vi ser bak alle de vanskelige ordene som «kvotepliktig sektor» og sammenligninger med utslippsnivået i 1990, står vi igjen med følgende: Vi har skikkelig, skikkelig store ambisjoner.
Men her ute i virkeligheten går utslippene knapt ned, og nå er det altså mindre enn seks år, 72 måneder, til 2030.
Tidligere statsminister Jens Stoltenberg (Ap) kom seg ut i tide, kunne man vel si. Han forlot norsk politikk da det ennå var så lenge til 2030 at vi fortsatt kunne late som om vi tror på utslippskuttplanene. Han har sett det samme mønsteret.
Slik oppsummerte han denne vårens norske politiske metode i boka «Min historie» fra 2016: «Vi setter oss ambisiøse mål for utslippskutt som skal oppnås et tidspunkt langt fram i tid. Når datoen nærmer seg og vi ser at det blir vanskelig, slutter vi å snakke om dette målet, og setter i stedet nye mål enda lenger fram».
Slik skal vi redde verden! Vi trenger mer av alt – nå! Eller i morgen! Men hva var spørsmålet, sa du?
Mens virkeligheten altså er at det kan koste opp mot 67 milliarder å bygge ut 2,8 TWh mer strøm. Da er det kanskje ikke så rart vi heller velger å lukke øynene og drømme stort.
[ Hvert minutt blir 79 kvadratmeter natur bygget ned i Norge. Det er på tide å sette ned foten ]