Det blusser opp til ny debatt om «degrowth» – nedvekst på norsk. Siden syttitallet har vi fra radikale miljøvernere og deler av venstresiden hørt at den økonomiske veksten er roten til alt ondt og at det er umulig å løse miljøproblemene så lenge vekstparadigmet råder.
Det er ofte vanskelig å gripe hva som konkret ligger i kritikken. Det hjelper ikke så mye for det globale utslippsnivået om vi skrur ned farten i verdensøkonomien noen hakk. Dessuten vil økonomisk nedgang raskt ramme mange – fordi de mister jobben.
Tilhengerne av nedvekst vil hevde at det ikke er økonomisk tilbakegang de ønsker seg, men at vi skal organisere samfunn og økonomisk aktivitet på en annen måte, som tar vare på mennesker og natur på bedre vis enn i dag.
Det er umulig å løse miljøproblemene så lenge vekstparadigmet råder
For egen del vil jeg legge til at markedsøkonomiens innovasjonskraft er avgjørende for å løse de formidable oppgavene vi står oppe i.
Kjernen i budskapet kan oppsummeres med noen korte ord: Vi må slutte å sløse!
Befalingen er ikke primært rettet mot hver enkelt av oss og vårt overforbruk av for eksempel klær. Den er rettet mot ledere i politikk, forvaltning og næringsliv som gjennom en sum av beslutninger styrer den langsiktige samfunnsutviklingen.
Sommerens hetebølger og ekstremvær viser at klimaendringene vil gjøre det enda mer nødvendig å prioritere ressursene godt. Vi skal ikke bare kutte utslippene til null. Vi skal også sikre at samfunnet er mer motstandsdyktig når klimaendringene blir enda mer alvorlige enn nå.
- Vi må slutte å sløse med matjord. Derfor er beslutninger som å la Ikea bygge ned kornarealer i Vestby feil. Landbruksjord er en knapp ressurs som vi må ta vare på.
- Vi må slutte å sløse med kostbar transportinfrastruktur. Derfor er det uhørt at Flytoget ikke er en del av den ordinære kollektivtrafikken i Oslo-regionen. Kapasiteten i tunnelen under byen er sprengt. Likevel kjøres det nær tomme tog minst tre ganger i timen hver vei fra Oslo S til Drammen.
- Vi må slutte å sløse med areal. Derfor må vi sørge for å utnytte allerede nedbygde arealer når vi skal bygge ut mer fornybar energi. Vi må ta i bruk takflater og områder som allerede er asfaltert, slik som nedlagte flyplasser.
- Vi må slutte å sløse med penger og natur. Derfor bør statsminister Jonas Gahr Støre erklære at de «store motorveiutbyggingers tid er over». Klarer vi oss med 90 km/h på nye veier, blir de mye billigere å bygge og naturinngrepene mindre dramatiske.
- Vi må utnytte eksisterende bygningsmasse mer effektivt. Derfor er det en liten skandale når Oslo kommune lar eiendommer stå tomme år etter år.
- Vi må innrette skatte- og avgiftssystemene slik at nøkternhet premieres. Norge har nå de tyngste og dyreste personbilene i Europa. Store biler krever mye mer mineraler, metaller og energi enn små.
- Vi må bruke ressurser som restvarme slik at produksjon av for eksempel grønnsaker kan skje nærmere forbruket og dermed ta ned behovet for lastebiltransport gjennom Europa – og lette presset på regioner der vann blir en stadig større knapphetsfaktor.
Listen kunne vært mer omfattende. Jeg kunne lagt til at det er meningsløst å frakte fabrikkpils på små glassflasker Europa rundt, og at korn og mel er mer egnet for langtransport enn halvstekte brød. Vi må ha både øl og brød. Men i en verden hvor vi må klare oss med knappe ressurser, er unødig trailertrafikk noe man bør prøve å unngå.
Eksemplene mine peker ut retning for en samfunnsomlegging der ressurseffektiviteten øker og bruken av materialer og energi går ned. Dette gjelder selvsagt globalt så vel som nasjonalt. Får vi til en slik dreining, blir det mye lettere å erstatte den fossile energien med fornybar og slik kutte utslipp.
Korn og mel er mer egnet for langtransport enn halvstekte brød
CO₂-utslippene fra bygg- og anleggsaktivitet i Norge er dobbelt så høye nå som i 1990. Tross alle nye elbiler er diesel- og bensinforbruket forbløffende stabilt. Veksten i varetransporten og anleggsaktiviteten sluker nesten like mye diesel som vi sparer ved at stadig flere av oss kjører elbil.
Det er ingen tvil om at en ytterst viktig del av klimaløsningen handler om å innføre ny og ren teknologi til erstatning for den gamle og utslippstunge.
Det trengs mye mer fornybar energi – vind, sol og batterier. Vi trenger elektriske lastebiler, grønt stål og CO₂-fri betong. Men omfanget på slik «tekno-fiks» er et viktig poeng. Hvis vi reduserer behovet for transport så trenger vi færre elektriske lastebiler og anleggsmaskiner. Da trengs det færre mineraler og batterier, mindre hydrogen og ikke riktig så mye ny fornybar strøm for å lage alt sammen.
Sløser vi mindre, er det mye lettere å nå klimamålene og se for seg et samfunn i pakt med naturens tålegrenser og der ødeleggende klimagassutslipp var noe som tilhørte historien. I denne overgangen vil det trenges mye arbeidskraft og kompetanse, men det vil være langt mindre CO₂ og naturinngrep bak hver krone.
Hva en slik omlegging av økonomien kalles er kanskje ikke så nøye. Men det er en stor utfordring å utforme et bredt og konsensusbyggende politisk program og en kommunikasjon som får det brede flertall i folket til intuitivt å tenke at dette er et fremtidsprosjekt vi gjerne slutter opp om.
[ Kjell Werner: Partienes rike onkler og tanter ]
[ Stein-Gunnar Bondevik: Språk og språkendring er et forunderlig og vakkert skue ]