Et kjapt søk i mediearkivene viser at bruken av frasen «jeg opplever» er nær tredoblet siden 2020. Det er neppe fordi vi lever så mye mer spennende liv. Det er bare noe vi har begynt å si. Alle sier det. Støre sier ikke «jeg tenker» lenger, han opplever ting.
Er det bare et forbigående moteord, eller er det et uttrykk for en tendens der vi med hensikt tilslører våre meninger?
En ekspert i en politietterforskning på Sunnmøre uttalte seg nylig til Sunnmørsposten: «Jeg opplever at alt ble gjort etter boka», sa han og bidro til å frikjenne politiets folk i saken. Det er grunn til å stusse ved ordvalget. Normalt ville man forventet at en ekspert, om han virkelig var en ekspert, vet ting. Det er derfor man bruker eksperter. Vi trenger noen som vet.
Språk og språkendring er et forunderlig og vakkert skue. Ingen vet hvilken vei språket tar, eller hvorfor.
Når eksperten bare «opplever» at alt ble gjort etter boka, har vi da kommet noe lengre? Har han drømt det? Hva er det eksperten har opplevd som har gjort at han kom til denne konklusjonen, om vi kan kalle det det? Er det slik at bevisene er litt sånn comme ci comme ça, og at han trengte å kjenne på opplevelsen av dem for å bestemme seg? Neimen ikke godt å vite.
Et annet eksempel jeg fant var en mann som klaget på Telenors dekning på Torshov. «Jeg opplever at det ikke er 3G», skrev han. En annen klager opplevde at hans bilder ikke ble lastet opp i Telenors sky.
Det er ikke godt å si om disse hendelsene var så unike i sin karakter at de kvalifiserte til en slags opplevelse, eller om klagerne egentlig mente å si at 3G og opplasting til sky ikke funka. Jeg tror det siste, og da skjønner jeg ikke hva «opplever» hadde der å gjøre.
[ Kjell Werner: Partienes rike onkler og tanter ]
Språk og språkendring er et forunderlig og vakkert skue. Ingen vet hvilken vei språket tar, eller hvorfor. Vi vet at alt har en tendens til å forenkles over tid, språkøkonomisering er en slags naturlov. Det som ikke trenger å være der, lukes vekk over tid.
Det sannsynlige bortfallet av den litt keitete kj-lyden til fordel for den sjarmerende sj-lyden er et typisk eksempel. Sjipt for oss gamliser, men la gå.
Så jeg skal ikke hisse meg opp over all den forunderlige opplevingen som er på gang. Språket som organisme hiver det vel ut dersom det ikke gir mening over tid. Men det er nå likevel litt spennende å ettergå slike fenomen, på jakt etter spennende språkopplevelser.
Norsk akademis ordbok deler «oppleve» inn i tre hovedbetydninger. Det første er oppnå, leve frem til, samtidig med, som i «hun rakk å oppleve tusenårsskiftet». Det andre er å være med på eller erfare noe usedvanlig. Tenk å få oppleve at Tromsø vinner serien, for eksempel.
Men det er ikke i de to første betydningene veksten har oppstått. Det er i den tredje betydningen, hvor oppleve kan erstatte oppfatte, fornemme, føle, synes, virker som, mene, annamme, ha inntrykk av. Der folk tidligere mente eller syntes, eller hadde en bestemt oppfatning av noe, opplever de nå verden og dens omstendigheter.
[ Trygve Svensson: Hvorfor er vi på vei mot politikken «ingen» vil ha? ]
Hva oppnår språkbrukeren ved å velge «oppleve» i stedet for «synes», for eksempel? På den positive siden kan vi anføre at utsagnet blir mindre konfronterende, og sånn sett inviterer til refleksjon og samtale.
På den andre siden blir det både uforpliktende og samtidig uangripelig. Fakta og intensjon er helt uinteressant så lenge folk velger å legge til grunn sin egen opplevelse av en hendelse eller et utsagn. A: «Det var ikke det jeg sa». B: «Men det var slik jeg opplevde det». A (tenker): Javel …
Vi går med andre ord mot mer ulne tider. Det er ikke så rart, for kostnaden ved å ha meninger, og sine meningers mot ved å ytre dem, øker for hver dag som går. En klar og tydelig melding, som snart er synonymt med «en uheldig formulering», kan forfølge folk i årevis på nettet og slaktes om og om igjen på Twitter, av hettekledde bødler. Da er det forståelig at en politiker velger å oppleve at ting er i bedring, i stedet for å mene det.
En annen medvirkende årsak kan være utviklingen av den såkalte identitetspolitikken, som i langt større grad enn tidligere gir legitimitet til enkeltindividets opplevelse av omverden og seg selv. VG brakte for ikke lenge siden en sak om en person hvis utdelte kjønn ved fødsel var mann.
Personen opplevde seg imidlertid ikke bare som kvinne, men som kvinne i rullestol. Så da satt hun i rullestol, selv om hun kunne gå.
For noen år siden ville vi avvist begge deler, både opplevelsen av kjønn og gangbarhet, men i dag gjør vi heldigvis ikke det. Det vil si, jeg tror ikke det offentlige stiller opp med gratis rullestol og fysioterapeut til en gående person, men opplevelsen, den aksepteres som et premiss. Hvis ikke befinner man seg fort i et støvelhav – det vil si så grunt farvann at en risikerer å havarere.
Det er med andre ord gode grunner til at vi ser denne veksten i ordet oppleve. Men er det et framskritt for den offentlige samtalen? Både ja og nei. Det kommer an på opplevelsen.
[ Kjetil Staalesen: Ekte frihet er å kunne si nei til de med penger og makt. ]