Kommentar

Bruce Springsteen var Amerika. Det gode Amerika. Det beste Amerika

Hvor lenge varer Bruce Springsteen? Hvor lenge består Amerika? Hvor lenge lever vi?

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

«The road is long and seeming without end», vil Bruce Springsteen synge utover Voldsløkka, i det som har vært det faste avslutningsnummeret på denne turneen med E Street Band, «I‘ll See You in My Dreams».

«For death is not the end. And I’ll see you in my dreams», vil han synge videre, alene med kassegitaren og munnspillet, som det siste han sender oss hjem med. Til trøst, ettertanke, og farvel? Han vil ikke si «we’ll meet again» eller «see you further on up the road».

Bare tid til en siste dans, en siste øl

Valget av låt er ikke tilfeldig. Bruce Springsteen er 73 år gammel. Han går ufravikelig mot slutten. Og kveldene i Oslo kan være de siste med gjengen i Norge. Det er lett å la seg imponere over hans fysikk og stamina, men holder han på turnérytmen, går det sju nye år til han er tilbake. Da er Bruce Springsteen 80 år.

Den siste turneen? Det kan være den siste, og «The Boss» ser seg tilbake. Døden har tatt plass i turnébussen. Den har allerede hentet bestevennen Clarence Clemons og Danny Federici, begge originalmedlemmer av bandet hans. Bilder av dem vil sveipe over scenen disse to kveldene. Det er i hvert fall ventet og tolket som at dette er den siste stadionturneen han gjør i et slikt format. Han har antydet det selv i et intervju med Howard Stern i fjor. Hvor lenge kan han og et band med folk på 70+ fortsette? Nei, han varer ikke evig.

Det er med uimotståelig vemod man tenker tilbake til sommerne 1984 og 1985, da Springsteen brøyt gjennom lydmuren for fullt med potens, pondus og jeans. Først med albumet «Born in the USA», så konserten i Göteborg året etter. På Nya Ullevi, der Bruce Springsteen tok svensker og nordmenn med storm og spilte «Because The Night» så betongkolossen fra 1958 nesten gikk i oppløsning. Stoler og bord veltet. Bøtter med vann skvulpet over. Takplater holdt på løsne. Vibrasjonene Bruce og hans E Street Band skapte ble farlige. Det er et geoteknisk faktum. Stadion måtte rustes opp for millioner og det ble ikke avholdt rockekonserter der igjen før etter at pilarer av betong ble festet til grunnfjellet. Rock’n’roll, altså.

Det er ikke med samme forventning jeg knuger billetten til 1500 kroner i hånda denne helga i Oslo. Jeg skal ikke på fest, men på nachspiel. Med en følelse av at noe snart er over. Bare tid til en siste dans, en siste øl. Det fantastiske, lekne, fargerike, grensesprengende 1980-tallet, den uendelige lettheten, da Amerika på knockout hadde vunnet den kalde krigen med myk makt, med filmer, rock og frihet, er byttet ut med et 20-tall vi ikke aner kursen på. Veien som en gang virket å være endeløs, without end, har fått sin ende i kapitalisme, krig, klima og Kina.

Vemodet er ikke like mye knyttet til Springsteens forgjengelighet, og min egen aldring, som til vår egen kultur og framtid. Til hvordan vi endte opp her, sommeren 2023.

Han var Amerika. Det gode Amerika. Det beste Amerika. For Springsteen har vært symbolet på kraft og vilje, frihet og opposisjon, samhold og fargeblindt brorskap. På et Amerika som tross de bittersøte historiene han har fortalt, om Den amerikanske drømmen som likevel ikke var for alle, om sviket mot arbeidsfolk og veteraner, om ønsket om å bryte opp og stikke, i en stor, åpen bil, har vært en håpefull borg. Og som Amerika, har Springsteen alltid vært der for oss, som en konstant, noe bestandig.

Men når Bruce, rockens supermakt, nå forbereder og tar regi på sin egen nedtrapping, er det umulig ikke å se han nettopp som et bilde på Amerika. En gang så stort og potent, så håpefullt og ungdommelig, men nå på vei inn i mørket. Ikke lenger born to run. Ingen evighetsmaskin.

Sist Springsteen spilte i Norge var i 2016, sommeren før Donald Trump ble valgt til USAs president og ga full gass over stupets kant. President Joe Biden har styrt bilen vekk fra avgrunnen, men Trump kjemper for å få hendene tilbake på rattet. Amerika er ikke lenger ett Amerika og det andre Amerika er ikke godt. Landet er splittet i en reell kulturkrig, og er på en svært farlig vei. Og vi sitter i baksetet. På vei mot amerikansk nachspiel.

Men til tross for USAs feil, mangler og svik, du vil ikke like det som kommer etter.

Bruce er 73 år. President Joe Biden er over 80, Donald Trump er 77 og tiltalt for to grove forbrytelse uten at det svekker han. Landets infrastruktur er i oppløsning, USA faller på demokratirankingen, halve landet vil ta fra kvinner abortrettigheter, og landets svarte befolkning utgjør fortsatt en sementert underklasse. Høyesterett er reaksjonært i spørsmål om våpen, rase og abort. Verdens rikeste og mektigste land har sviktet seg selv. Og oss alle. Demokratiet slik vi kjenner det, hviler på en amerikansk grunnmur.

Dette er ingen nekrolog, Springsteen har mange år igjen, og mange konserter. Men han vil ikke lenger samle massene. Og rocken slik den ble i Springsteens tapning, slik den sprang ut av etterkrigstidas mange opprør og muligheter, virker også å være et snart lukket kapittel. Musikk og helter som samlet oss, som samlet nesten 200.000 over tre kvelder i Göteborg tidligere denne uka, og som evner å samle 100.000 på Voldsløkka i Oslo, som gjennom mer enn 50 år har klart å holde det store oss i ånde. Noe tar slutt i kveld. (Selv om Keith Richards selvsagt vil rocke videre lenge etter at vi alle er borte).

Faren for å ramle i alt var bedre før-fella er svimlende stor. Kanskje vil vi heller ikke like det som kommer etter Springsteen. Nye tider, nye smaker. Det er kanskje ikke verre enn det? Men vi lever i en kultur der skottene mellom generasjoner, men også årskull, oppleves høyere. Omløpshastigheten er enorm. Døgnfluene herjer, boka dør og allmennkringkasterne strupes. Opplevelsene og øyeblikkene som vi deler, som definerer oss og vår tid, blir færre når vi lukker oss, vender ansiktene ned i håndholdte maskiner og går hver til vårt. De felles referansene blir færre. Og er vi blitt en kultur der vi ikke engang skjønner hverandre, hvordan skal vi da forstå og utstå de andre?

Før min siste fest med Bruce slipper ikke tanken: Hvem skal fylle Bruce Springsteens støvler? Hvem skal vi se sammen nå? I melankolien og mismotets tegn, tenker jeg også: Hva kommer etter Amerika? Hva er framtida? Hva hjelper det med Springsteen i øre og hjerte, når det ikke lenger er insekter på ruta. Og ingen elv å gå ned til.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen.