Bruce Springsteen på Voldsløkka: Stor, større, størst

---

5

KONSERT

Bruce Springsteen & The E Street Band

Voldsløkka, Oslo

---

Showet starter med «No Surrender». Denne hymnen til rockens urkraft, med de berømte linjene om at de lærte mer av tre minutter lange plater enn de noen gang gjorde på skolen. En grov forenkling vil jeg tro, men mange av oss skjønner hva han mener. Det både ser og høres ut som det ble folk av Bruce Springsteen og hans formidable E Street Band.

Men 50.000 mennesker på Voldsløkka to kvelder, til sammen 100.000 billetter utsolgt på rekordtid, er dette de største konsertene Springsteen har gjort i Norge. For min egen del er det litt rart å rusle noen hundre meter opp i gata og se Springsteen gjøre sine beste kunster bak skuret ved min lokale bussholdeplass. Nesten som om det var en hverdagslig sak. Men nå var det gått sju år siden sist Bruce Springsteen var i Norge.

Riktignok har det vært en pandemi i mellomtida, men dette er det lengste fraværet siden hans to første opptredener her i landet, i 1981 og 1988. Han hadde vært rockens framtid og etablert legende i mange år før han i det hele tatt kom til Norge. 21 konserter er det blitt fram til i dag. I noen år var han her nesten ustanselig. Det reduserte tempoet kan være en indikator på at dette ikke kommer til å vare evig, men vi har lært oss å aldri avskrive gamle legender før det definitivt er for sent. Det er lite som tyder på at formkurven er på vei ned. For dette er et forrykende show.

Se bildene fra konserten

Jeg står fortsatt utenfor da nevnte «No Surrender» setter i gang. Det viser seg nemlig at køen starter ved inngangen og går en og en halv kilometer helt rundt Voldsløkka den siste halvtimen før konsertstart. Springsteen selv går visst helt ned til sitt nærmeste publikum allerede i «Ghost». Den første av flere sanger som ser vemodig tilbake på år som forsvant, medspillere som ble borte.

«Prove It All Night» har den første runden soloer, på saksofon og gitarer. Måten han synger det siste refrenget på i «Darkness On The Edge Of Town» tyder på at stemmen ikke skal spares til senere. Nå er jeg også kommet så langt fram at jeg ser at det står noen på scenen. Men Voldsløkka er så stor at lyden kommer forsinket fram i forhold til bildene på storskjermen. Det er altså ikke synkront. På skjermen ser vi også at de som har de dyreste «front floor»-plassene foran scenen har en helt annen konsertopplevelse, men den har de vel også fortjent med innlevelsen og entusiasmen de legger for dagen. De er der for musikken, for artisten, ikke for folkefesten.

Det er et stort E Street Band vi hører. Med E Street kor og E Street blåsere i mange av sangene. Hovedvekten av sangene ligger på de tre klassiske albumene «Born To Run», «Darkness On The Edge Of Town» og «Born In The USA», albumene der myten festet seg. Folk fester gladelig til disse. Men også til flere innslag fra det ettertenksomme, sørgmodige «Letter To You», som kom så sent som i 2020, men som tydeligvis betyr mye for artisten.

Tittelsangen fra «Letter To You» kommer tekstet til norsk på storskjermene. «Jeg sendte det i mitt brev til deg» – men det kunne like gjerne stått dere, siden det høres ut som han synger til hver og én av de 50.000. Jeg er bare ikke sikker på at alle hører etter. Når han synger «Out On The Street» har jeg ikke sett noen rockestjerner glise så hjertelig siden …, vel, siden Axl Rose i Guns N’Roses i forrige uke. Bare at Bruce Springsteen alltid vært sånn. Dette er en del av den uslåelige sjarmen. Hovedgrunnen til at han trekker så mange flere folk enn andre av rockens legender er hans showmanship. Det er forskjeller på konserter med Springsteen og Dylan, for å si det sånn.

50 år er gått siden Bruce Springsteen ga ut sitt første album, og sitt andre. Dette legger han ikke vekt på i denne konserten, med «Kitty’ s Back» som eneste tilbakeblikk. Dette var to plater få hørte på da de kom, og det er ting som tyder på at denne sangen fortsatt ikke er godt kjent blant massene. Den får likevel en lang versjon, og utspiller seg som en slags storbandjazz. Gitaren til Springsteen skriker, og resten av lyden er også mektig. Vi får også en frisk fri jazzintro til «The E Street Shuffle». Enda en sang som ikke akkurat er folkeeie, men som kanskje er der for at hele bandet skal kose seg alt de kan.

Bruce Springsteens seneste plateutgivelse er albumet med gamle soullåter. Det ryktes at enda et er på vei. En innspilling som var litt hemmet av en steril studioproduksjon, med sanger som kunne vært hevet adskillige hakk med E Street Bands levende lyd. Nå er det bare én sang herfra på konserten, den stillferdige «Nightshift» av The Commodores. En hyllest til et par av de unge døde, Marvin Gaye og Jackie Wilson, som selvfølgelig er artister som betydde mye for Springsteen. Selv om «Nighshift» er en sakte og følsom sang blir vi minnet om hvor mye fyrig soulmusikk har betydd for denne gjengen.

Han tar publikum tilbake med vemodige «My Hometown». Folk synger med nesten ned i Nydalen og langt opp på Tåsen, men det er ingen ting mot allsangen som følger i «The River». Denne kan folk. Etter en time kommer den første rørende følelsen av fellesskapet som kan oppstå på de beste største konsertene.

[ Tons of Rock: Subkulturen som ble størst ]

Springsteen forteller deretter om sitt første band, The Castiles, igjen tekstet på skjermen, for at alle skal forstå hyllesten til bandlederen George Theiss, som døde for fem år siden. «Last Man Standing» har ham selv som den siste som er igjen fra dette bandet, og blir symbolsk framført nesten helt alene. Sangen handler om lidenskapen for musikken som tar noen langt av sted, og kommer med en påminnelse om å leve hver dag, og være snille med hverandre. «Backsteets» følger rett etter som en logisk fortsettelse, med en ny dyptfølt tale, men nå er den ikke tekstet, publikum bakover har mistet tråden, de skravler, skåler, skråler og skratter mens hovedpersonen står der framme med hånda på hjertet og blottlegger sjela si. Det er høyst sannsynlig at denne konserten hadde stått til beste karakter under litt mer intime forhold

Mens dette skjer holder sola på å gå ned over Nordmarka. Nå har de spilt i to timer. De fleste hadde vært i ferd med å bli ferdige. Her er konserten i ferd med å starte på nytt, med «Because The Night». Etter Patti Smiths konsert i forrige uke antydet vi at lista ligger høyt for sangen de to skrev sammen, men Springsteen slår godt tilbake. Nils Lofgren spiller en solo som nesten er verdt hele kvelden alene.

Bruce Springsteen viser seg fra sin beste side som folkesanger i «Wrecking Ball». Med «Badlands» når folkefesten et nytt nivå, og enda ett med «Thunder Road». Og så later de som de skal gå sin vei. De blir aldri helt borte før et nytt «one-two-three-four» og «Born In The USA». Og nå begynner en imponerende innspurt. Med selveste «Born To Run». Men høres det ut som den store stemmen holder på å slippe opp for damp?

Springsteen gir seg uansett aldri, og herjer videre med «Bobby Jean» og «Glory Days». I sistnevnte legger de inn en komikveld der sjefen og Steve Van Zandt konkurrerer om de beste grimasene – og der er Little Steven som kjent god! Det blir en ny flott soulseanse i «Tenth Avenue Freeze Out», som en minnestund for E Street-spillerne Danny Federici og Clarence Clemons som har gått bort i årenes løp. Enda en gang i konserten blir vi minnet om årene som går.

Helt til slutt takker sjefen av bandet, og blir igjen helt alene. Han synger den følsomme avskjedssangen «I’ll See You In My Dreams». Igjen handler det om livet, døden og kjærligheten. Månen har kommet opp over den gamle margarinfabrikken. En vakker kveld på Voldsløkka!

Anmeldelsen er basert på den første av de to konsertene med Bruce Springsteen på Voldsløkka i Oslo.

[ Se bildene fra Bruce Springsteen i Oslo (+) ]

[ Lars West Johnsen kommenterer: Bruce Springsteen var Amerika. Det gode Amerika. Det beste Amerika ]