Jeg hørte det, igjen, i inngangen til påska. En politisk samtale foran peisen på hytta endte da min svigermor slo fast det åpenbare: At Høyre og Arbeiderpartiet uansett er så like.
Og jeg hørte meg selv si meg ganske så enig i nettopp det.
På folkemunne har det nærmest blitt sjargong, også blant folk som følger politikken tett. Sannsynligvis har du hørt, kanskje til og med sagt, denne frasen selv. Ikke noe sjokkerende, sånn egentlig.
Likevel har denne tanken murret i meg gjennom hele påska, på skiturer, over oppvaskkummen og i bilen på vei hjem.
Hvis Høyre og Arbeiderpartiet er så like, så er det vel ganske likegyldig hvem som styrer landet? Og hvis vi slår oss til ro med denne dogmen: Hvorfor skal noen som helst bry seg om politikken, ut over de som sitter på makta selv?
[ Kjell Werner: De røde dagene må forbli hellige ]
For alle oss som egentlig mener at politikken faktisk betyr noe, for landet, for folket, er dette en særs deterministisk – ja, nærmest deprimerende! – posisjon å innta.
Hvor mye sannhet ligger det så i dette? En god del, kan vi slå fast først som sist. For etter andre verdenskrig har Ap og Høyre blitt forbausende enige i mange av de store, politiske linjene.
Eksemplene kan nevnes i fleng: Utenrikspolitikken, med omfavnelsen av Nato og en positiv holdning til EU. Olje- og energipolitikken. Helsepolitikken, med helseforetaksmodellen fra årtusenskiftet. Den politiske økonomien, med den gylne handlingsregel. Høyre har til og med slått ring om velferdsstaten.
De siste årene har de to partiene også tilegnet seg et ganske likt syn på klimakrisen. Ja, generelt har de fremstått nokså enige i hvordan de ville håndtert ulike kriser, enten det er flyktningstrømmer, pandemi, strøm eller, som nå sist, Fosen-saken.
Aps hjemmeside har til og med en temaside med tittelen «Hva er forskjellen på Arbeiderpartiet og Høyre?»
«Arbeiderpartiet stjal klærne våre mens vi var ute og badet», er et hyppig sitert utsagn fra det forrige årtusen. Ordene tilhører tidligere Høyre-leder og statsminister Jan P. Syse, og senere har flere påpekt også det motsatte.
Både Høyre og Ap har i det lange løp beveget seg mot sentrum, og noen ganger kan de fremstå som to søstre som låner hverandres klær – også når klærne ikke passer helt.
Høyre, som tidligere fremsto mer markedsliberale, har gradvis adaptert en sosialdemokratisk touch. Ap, som tradisjonelt har vært en sterk forsvarer av statlig styring, har beveget seg mot en mer sentrumsorientert økonomisk politikk.
Plutselig får vi dermed en politisk situasjon hvor Solberg-regjeringen først kritiseres for å stikke for stort hull på pengesekken i møte med en pandemi, mens Støre-regjeringen deretter kritiseres for å være en pengepuger i møte med dagens kriser. Oh, the irony.
Les flere kommentarer av Synnøve Vereide Trampe
Til slutt står dragkampene mellom skattekutt versus velferd, privatisering versus offentlig styring, og arbeidernes rettigheter versus bedriftseiernes behov. Så skal det sies at selv små endringer i denne politikken, kan gjøre større utslag når en regjering sitter med makta over tid.
Samtidig hender det nok at partiene overdriver den reelle uenigheten, for å vise at det ikke er hipp som happ hvem du stemmer på. Når søstre ikke har noe å krangle om, må en krangel som kjent konstrueres.
Dermed kan Høyre kaste noen kroner på de rike, og si seg fornøyde med det, selv om skattetrykket ikke endres nevneverdig. Eller partiet kan være uenig i regjeringens utforming av lakseskatten, fordi … ja, fordi.
Arbeiderpartiet selv har sett seg nødt til å vie en egen temaside på hjemmesiden sin under tittelen «Hva er forskjellen på Arbeiderpartiet og Høyre?»
At styringspartiene ikke er svært uenige om de store linjene, gjør at vi kan unne oss den luksusen det faktisk er å ta tak i politiske saker som er mindre, men som like fullt er viktige for folks liv.
Å ta tak i disse nyansene krever naturligvis mer våkenhet, både fra velgerne og oss i media. Ingen er tjent med at vi sovner inn i et konsensusvelde i norsk politikk. Sånn sett hadde vi neppe hatt vondt av mer tydelig politisk uenighet, selv om det jevnt over er bra at politikken i Norge ikke er veldig polarisert.
Tilbake til spørsmålet vi startet med: Er det virkelig det samme om det er Høyre eller Arbeiderpartiet som styrer landet? Nei og tja, vil jeg si.
Nei, på grunn av styringspartienes ulike partnervalg. Og tja, kanskje for den jevne velger – men ikke for de på bunnen og toppen i samfunnet.
Ap snakker mest om milliardærer og middelklassen – og mindre om de som har minst.
«Høyres politikk er det den borgerlige blokken kan bli enige om», skrev Frithjof Jacobsen i Dagens Næringsliv i 2020 om Høyres nye partiprogram. Han har nok mye rett i det. Et eksempel er Solbergs abortflørt med KrF to år tidligere, som fikk flere til å våkne.
For selv om avstanden mellom Ap og Høyre kan virke kort, blir den brått bli lengre når SV, KrF eller FrP kastes inn i potten. Et viktig spørsmål er derfor hvilke politiske kompromisser styringspartiene er villige til å gå med på, for å beholde makta. Partnervalg, rett og slett.
Til slutt, hvorvidt politikken har innvirkning på livet til den jevne velger. Helt ærlig, så tror jeg ikke det er mange av oss som får det stort bedre eller verre ved et regjeringsskifte.
Ei heller tror jeg dette er målet til folk flest. Jeg tror ikke jeg kjenner en eneste sosialdemokrat med årslønn på 5-700.000, som stemmer Arbeiderpartiet fordi de mener at det nå er deres tur, og ønsker litt mer å rutte med.
For over linja har vanlige folk det ganske godt, med sine rettigheter, muligheter og velferd.
Kanskje har Arbeiderpartiet undervurdert velgerne sine. Kanskje er det på grunn av vakuumet som har oppstått etter at så mange arbeidere har blitt til medarbeidere, at partiet har sett seg nødt til å definere en ny målgruppe, altså vanlige folk, hvem enn det er.
[ Lars West Johnsen: Sosialdemokrati i solnedgang ]
Ikke minst har regjeringen snakket høyt om de rikeste. Når fokuset i stor grad rettes mot milliardærer og middelklassen, blir det nødvendigvis mindre taletid til å snakke om den tredje gruppen: De som har minst. De som faller utenfor.
De som bare kan drømme om å bli definert som vanlige folk, sosialt og økonomisk.
Dermed mestrer Solberg, om ikke i politikk så i retorikk, å vinne troverdighet når hun snakker om «muligheter for alle». Det lyder solidarisk, om ikke annet.
Man kan bli lei av å stadig skulle kjempe mot noe, enten det er mot rikingene, mot igangsatte reformer, eller bare mot generell Høyre-politikk. Kanskje kan nettopp en tydeligere solidarisk politikk, ikke mot de rike, men for de mange som faller utenfor, appellere mer genuint til den jevne velger.
Jeg tror sosialdemokrater ikke savner noe å kjempe mot, men noe å kjempe for. Noe som føles mer relevant, og mer presserende, enn vanlige folk og deres lommebøker.
[ Magnus Forsberg: De tradisjonelle sosiale mediene dør ut. Én ting burde dø med dem. ]
[ Thor Olav Iversen: Har Norges Bank forlest seg på utdaterte økonomiske læresetningar? ]