«Medlemmene av en voksende overklasse som er skeptiske til den likheten de er et produkt av, kan på sikt bli sosialdemokratiets banemenn», skrev økonomen Kalle Moene for noen år tilbake. Det var en advarsel om en framtid man jo fryktet, men som var fjern.
Moene var nærmest profetisk. Alt tyder på at vi er der allerede nå. Følelsen er at sosialdemokratiet slik vi kjenner det krakelerer. Sprekkdannelsene er nå synlige på mange hold, og stadig færre iler til med spatel og kitt. Det er dårlige nyheter for veldig mange flere enn de tillitsvalgte i Arbeiderpartiet som må svelge unna dårlige målinger et par ganger i uka. Jonas Gahr Støres Ap/Sp-regjeringsprosjekt har bare så vidt støtte av 20 prosent av oss. Et Norge uten et bredt, samlende parti på venstresida er dårlig nytt for alle.
Snakker vi om et nasjonalt tilfelle av «det er ikke deg, det er meg»?
For oss i nyhetsbransjen er det derimot gode tider. Det er kaos, krig og rentebaner en masse. Denne nyhetsuka startet med et anerkjennende nikk til Kalle Moene da Dagens Næringsliv kunne fortelle oss at eiendomsmilliardær Ivar Tollefsen hadde overført 45 milliarder til dattera og sagt «bon voyage» til Sveits. Noen dager senere er Tollefsen igjen på avisas forside, nå for at han har solgt eiendom til staten for 1,5 milliarder. Den samme eiendommen han kjøpte av det offentlige for 200 millioner i 2001. Bedre kan vel ikke det lukrative samspillet mellom privat og offentlig sektor i Norge illustreres. Men likevel ikke godt nok for de folka.
Flyene har gått i skyttel mellom Oslo Lufthavn og Aeroporto di Lugano etter at bjellesauen Kjell Inge Røkke dro sørover i høst. Vi kan ironisk ønske skatteflyktende kapitalister god tur og lykke til, og sende en langfinger etter dem, men det er ikke bærekraftig i lengden. Nå sender de framtida ut av landet med lommene fulle, og satser alt på at sosialdemokratiet imploderer slik at de om noen år kan komme hjem igjen skattefritt. Til blanke ark og blå fargestifter.
[ Magnus Forsberg: Det er typisk norsk å være selvgod ]
Det er nettopp mangelen på bærekraft som virker så truende for det sosialdemokratiske prosjektet. For hvor lenge kan staten bære idealene, om likhet, om lik adgang til helsetjenester, om fellesskolen, om den norske arbeidslivsmodellen? De siste månedene har gitt offentligheten mange uhyggelige innblikk i framtidas utfordringer. Om bare noen få år vil det for første gang være flere over 65 enn barn i Norge. I 2060 antas det at det vil være tre ganger så mange over 80 år som det er i dag. Vi mangler allerede i dag tusenvis med helsearbeidere. Om 15 år er det ventet at vi mangler 40-50.000 helsefagarbeidere og sjukepleiere.
«Jeg tror folk i fremtiden i mindre grad vil akseptere å stå «med lua i hånda» i en offentlig helsekø og være utestengt fra private og ideelle alternativer. Flere vil forvente, og forlange, samme mangfold og valgfrihet i tilbud som det de er vant til fra andre deler av samfunnet og som de med god råd har mulighet til å nyte godt av», skriver Erna Solberg i sin bok «Veien videre». Boka kom denne uka, samtidig som hun fikk 36,9 på Dagsavisens måling. Timingen er utsøkt. Privatisering av offentlige velferdstjenester er hennes favorittøvelse. Selv sittende musestille i båten, klemmer Høyre ut restene av den sosialdemokratiske tuben.
[ Synnæve Vereide Trampe: Hva skjer mens norske kvinner kniper igjen rumpeballene i køen? ]
Det er enda flere tegn i tida, for den som vil se. Private helseforsikringer fantes i praksis ikke i Norge ved inngangen til dette årtusenet. Det var et ukjent fenomen. Tjue år uti er det 700.000 nordmenn som kan snike i køen. Det er sykt. Delingen av Helse-Norge er langt framskredet. De som kan betale, vil kreve å få gjøre det.
Utenfor restauranten Olivia i Hegdehaugsveien har de streikende denne uka fullført sin tredje uke med gule vester. Megling hos Riksmekleren har ikke nådd fram. Noen av de ansatte krever tariffavtale. Det virker dessverre som om enda flere ikke ønsker det. Det mektige Fellesforbundet har lagt stor prestisje i denne arbeidskonflikten, men står og svaier på kanten av nederlag. Hvis flertallet på Olivia sier nei til tariffavtale, føyer det seg inn i et mønster. LO jobber beinhardt, men sliter med å rekruttere folk under 30 år i privat sektor. Nesten halve Norge jobber innen servicesektoren, men bare en av fem er organisert.
Høyre aleine er nå like stort som den samlede venstresida. Er det Jonas, Kjersti på partikontoret eller Bjørnars feil, er det Trond? Eller er løsningene sosialdemokratene tilbyr ikke lenger i takt med folket? Snakker vi om et nasjonalt tilfelle av «det er ikke deg, det er meg», hilsen det norske folk? Arbeiderpartiets problemer stikker mest sannsynlig langt dypere enn fernissen på toppen. Rødts Mímir Kristjánsson tok til Facebook denne uka og adresserte problemet: «Vi kan ikke fortsette å gå i søvne mot stupet på denne måten. Nå må venstresida forstå alvoret».
[ Jo Moen Bredeveien: Sivil ulydighet kan være noe av det vakreste vi har ]
Ved valget i september 2021 hadde den samme venstresida gjort rent bord. 100 mandater var et historisk valg, et myndig adieu til høyrepolitikken som hadde regjert landet i åtte lange år. Eller var det bare at vi var litt lei og at forandring vel ville fryde? Fasit i dag er uansett at muligheten rett og slett er søla bort. Kristjánsson vil derfor ha SV inn i regjering og en samling i bånn, og inviterer til borgfred: «Vi krangler med hverandre framfor med Høyre. Vi legger ikke fram visjoner som monner. Folk stemmer ikke på han som skrur tilbake klokka. Vi må framover, mot et mer rettferdig og sosialdemokratisk Norge».
[ – Senterpartiet får boltre seg med sololøp ]
Er det for sent? De 100 mandatene må fort settes i bedre arbeid for idealer som er under kritisk press i et samfunn som helt faktisk mener at Erna er stjerna. Boligmarkedet, som burde være sosialdemokratiets DNA, er for lengst deregulert og omgjort til en forskjellsmaskin. En privatisering av helsevesenet virker uunngåelig, når bedre tjenester vil kjøpes av en stor, fet middelklasse. Fellesskolen kan fort følge i sporet til private barnehager. Det er bare å kikke over gjerdet til Sverige. Idealenes foresatte Arbeiderpartiet knaker under tyngden av egen historie, og er i svime av egne interne stridigheter. Og det må bare innrømmes at det sosialdemokratiske fyrtårnet Dagsavisen/Arbeiderbladet har hatt mektigere dager.
Om drøye to år vil Erna meget mulig være tilbake på topp. Hva vil egentlig bestå av det norske sosialdemokratiet?
[ Lars West Johnsen: Valgkomiteen i Arbeiderpartiet ligner nå aller mest på en havarikommisjon ]
