Kommentar

Et helsevesen på sotteseng

Tåler helsevesenet vårt møtet med tiden vi er på vei inn i?

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Vi mennesker er nå en gang sånn, at vi forbereder oss på neste krise basert på erfaringene fra den forrige. Før terrorangrepet var vi mest redd for en ny finanskrise. Da pandemien kom, var vi urolige for om vi var godt nok forberedt på et nytt terrorangrep. Og mens Putin forberedte en angrepskrig i Europa, var vi mest engstelige for en ny virusmutasjon.

Nå bekymrer vi oss for at strømkrisen skal bli enda verre, og at dyrtid og krig skal knekke økonomien vår så det gjør skikkelig vondt.

Les flere kommentarer fra Hege Ulstein

Under alt dette ligger selvfølgelig klimakrisen. Men en skummel understrøm i den norske velferdsstaten er også i ferd med å gjøre seg sterkt gjeldende. Helsevesenet vårt ser ut til å lide av en omfattende systemsvikt.

Denne krisen ble beskrevet slik i en mail jeg fikk fra en Dagsavisen-leser for en tid tilbake. Mailen var svar på en mine (antakelig altfor mange) kommentarer om krisen i Ap.

«Vi er mange som er triste over partiets utvikling. Spesielt er dette ansatte og pensjonister innen helsevesenet i Norge. Vi kjenner daglig på et stort svik, og en arrogant holdning til våre meninger vedrørende helseforetaksmodellen, byggingen og rehabilitering av landets sykehus og samhandlingsreformen. Vi blir overhodet ikke hørt. Vi har trodd at tillitsvalgetrepresentanter i styrer og andre fagorganiserte på arbeidsplassene ville få Aps støtte.

Vi er mange som har forlatt og forlater Ap av disse grunner. Ingen vits å stemme på dem, når vi overhodet ikke blir lyttet til, men heller smilt arrogant og overbærende til fra helseministeren. Hun er vel den helseministeren over flere år, som er minst synlig. Hun møter og ser ikke folket som står i kriser, men sender til nød sine statssekretærer. De tillitsvalgte i styrene sier klart ifra, men blir ikke lyttet til».

Vi kan få et klasseskille som følger oss fra fødestua til dødsleiet – i stedet for en velferdsstat som er der for oss fra vugge til grav.

De siste ukene er flere sykehus satt på gult nivå på grunn av store smittebølger som fører til flere pasienter og færre friske ansatte. Bunadsgeriljaen har varslet om svikten i fødetilbudet i årevis. De vet hva de snakker om. De siste månedene har krisene i helsehusene blitt grotesk illustrert gjennom flere vonde historier. Den verste av dem er den demente kvinnen som ble funnet død en vinterkald morgen i en grøft, ti kilometer fra helsehuset hun skulle kjøres til. Det river i hjertet når man tenker på henne, og på hennes nærmeste som må leve videre i visshet om at hun gikk bort på den måten.

Min leser avsluttet e-posten slik: «Lytt til folket som vet hvor skoen trykker, her er noen av landets beste medisinske spesialister. New public management og helseforetaksstyrene må ikke få rasert helsevesenet vårt».

Ansatte i helsevesenet gjør en fantastisk innsats i et system som ikke fungerer godt nok. De står i det hver dag. Vi andre kommer til dem når vi eller våre er på vårt aller mest hjelpeløse og sårbare. Omstendighetene rundt et dødsfall i min nære familie i fjor kan kanskje illustrere hvordan et dårlig system skaper fortvilelse hos alle parter. Etter en sykehusinnleggelse ble det etter en tid klart at vår kjære, en kvinne på over nitti, lå på det aller siste. Det var bare snakk om timer. Da kom beskjeden. Hun skulle flyttes til et eldresenter. På dette tidspunktet var det fem korridorpasienter bare på «vår» avdeling, og kommunen hadde fått ledig plass. Dermed ga systemet beskjed: Flytt henne nå.

Takket være svært tydelig, for å si det sånn, kommunikasjon fra pårørende, og sterke, profesjonelle fagpersoner på sykehuset som turte å overstyre systemet, fikk hun ligge de siste timene og sovne stille inn med sine kjære rund seg. Hun slapp å bli trillet ut, nedover korridoren, kjørt ned i heisen, ut på en novemberkald rampe, over i en ambulanse, en kort kjøretur, ut av ambulansen igjen, inn en ny dør, opp en ny heis, inn på et fremmed rom med nye mennesker, andre lukter og ukjente omgivelser, og dø der. Hvis hun i det hele tatt hadde klart seg hele veien fram.

Men systemet ville altså at det var nettopp dette som skulle skje med henne.

Jeg er redd - svært redd - for at det finnes mange historier med et langt verre utfall enn vår. Et tilfeldig utvalg av hendelser medlemmene til leder av Sykepleierforbundet, Lill Sverresdatter Larsen, har fortalt om til VG, er i alle fall skremmende. En av dem er slik: «Jeg glemmer aldri han som ble sittende hele kvelden i rullestolen sin i oppgangen der de bor. Han ble «levert» der, men klarte ikke selv å ta seg opp trappene til hjemmet sitt». En annen: «Det er fra tid til annen at pasienter som kom inn akutt på sykehuset, og dermed uten klær eller med ødelagte klær, at de sendes hjem i drosjen bare i blåskjorte og nettingtruse. Det syns jeg er uverdig, både å vente i ventehall, samkjøre med andre, men også alene omtrent uten klær».

Alle disse systemene med foretaksmodell, samhandling, pasientreiser og økonomisk tilbuds- og etterspørselslogikk så sikkert fine ut i Excel og PowerPoint.

Men systemet fungerer ikke når det skader hjelpeløse mennesker på denne måten. Når det skaper engstelse og frykt. Det trenger vi en ærlig og åpen politisk diskusjon om. Gammel prestisje og manglende endringsvilje kan ikke hindre nytenkning.

Særlig ikke når vi vet at vi blir flere eldre, og dermed flere som kommer til å være helt avhengige av et godt, offentlig helsevesen i årene og tiårene som kommer. Hvis ikke de som styrer velferdsstaten vår, tar det politiske ansvaret for å sikre det tilbudet, risikerer vi at de som har råd, går til private tjenester i stedet.

Da kan vi få et klasseskille som følger oss fra fødestua til dødsleiet – i stedet for en velferdsstat som er der for oss fra vugge til grav.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen