Vi trenger en nasjonal plan for kraftutbygging. Målet med planen bør være tilgang til nok fornybar kraft til å: 1. Kutte klimautslipp. 2. Styrke industriutbyggingen. 3. Holde strømprisene lave.
Begrunnelsene er åpenbare: Tilgang til strøm er sentralt for verdiskaping og velferd. Prisen bør ikke ta en for stor andel av folks utgifter. Lave strømpriser er også et sentralt konkurransefortrinn for kraftkrevende industri. Det har vært ett av våre sterkeste fortrinn i møte med internasjonal konkurranse. Mister vi dette er det stor fare for at viktige arbeidsplasser vil flyttes ut av landet – eller aldri bli etablert her.
Vi trenger praktiske løsninger for priskrisen vi befinner oss i
Derfor var budskapet fra statsminister Jonas Gahr Støre i forbindelse med regjeringens strategikonferanse nylig viktig: Regjeringen vil ha prisene ned. På kort sikt handler det om strømstøtteordningene. På mellomlang sikt trenger vi bedre fastprisavtaler. På lengre sikte trenger vi mer kraftutbygging og bedre nett. At det nå nedsettes et eget utvalg for å se på prisdannelsen knyttet til strøm, er betimelig. Jeg tror alle forutsetter at ingen alternativer tas av bordet før de er vurdert – vi trenger praktiske løsninger for priskrisen vi befinner oss i.
Like før jul sendte Statnett et brev til Olje- og energidepartementet der de advarte mot at vi styrer mot kraftunderskudd fra 2027. Årsaken er at forbruket er ventet å øke mer enn produksjonen. Det er fire år til. Det er ingen demonstrasjonstog i gatene for å sikre oss tilgang til nok kraft de neste årene. Om noe er det demonstrasjoner mot utbygging og mot høye strømpriser som vi har sett mest av de siste årene.
Men advarselen fra Statnett kan ikke misforstås: Vi er i ferd med å gjøre oss avhengig av kraftimport av andre land på langsiktig basis. Det er ikke bærekraftig. Noe av formålet med kraftkablene var å bidra til forsyningssikkerhet når det er tørrår i Norge. Den tryggheten vil vi fortsatt trenge i blant, slik vi trengte den i 2010 og 2019 da det var nettoimport av strøm til landet. Men å ha nettoimport av strøm som langsiktig strategi er hverken bra for forsyningssikkerheten, prisene eller for muligheten til å etablere ny industri Norge. Dermed har vi grovt sagt to valg. 1: Ta ned planene for kraftforbruket fremover. Eller 2: Ta opp planene for den fornybare kraftproduksjon. Jeg ser her bort fra den totale oppsigelsen av kraftkablene, fordi vi da mister en sikkerhetsventil de årene vi har lav produksjon nasjonalt.
I spennet mellom disse alternativene finnes det mange nyanser, ikke minst knyttet til langt mer systematisk energieffektivisering i offentlig og privat sektor. Men også det å prioritere bruken av kraft bedre enn i dag.
[ Helle Palmer: Tre grunner til å skrote arbeidslinja ]
Strømnettutvalget, som gav sine anbefalinger i fjor, er klare på at de anbefaler å «videreføre prinsippet om nøytral og ikke-diskriminerende opptreden ved tildeling av kapasitet». Altså at de som først ber om tilgang til strømnettet, også er de som først må få det. De har rett i at alle forsøk på å sette opp kriterier som svekker konkurranseelementet mellom industribedriftene som vil gjøre nyetableringer eller utvidelser, har stor risiko. Men det spørs om vi virkelig kan la være å diskutere hva som skal være den prioriterte bruken av det knapphetsgodet kraft vil være fremover.
Også Statnett adresserer behovet for å se på disse reglene med et nytt blikk i brevet de sendte før jul. De skriver at disse reglene «ble etablert i en annen tid, med kraftoverskudd og relativt begrensede planer om ny kraftbasert virksomhet». De påpeker at situasjonen nå er «snudd på hodet, med et energioverskudd som reduseres raskt, og få planer om ny kraftproduksjon».
I overskriftsform er det to forhold som er viktige for en slik prioritering: Skape arbeidsplasser og kutte klimautslipp. Det som enten ikke bidrar til dette, eller som bare gjør det i liten grad, må komme bakerst i køen.
[ Kjell Werner: Vi når snart rentetoppen ]
Med jevne mellomrom dukker det opp noen som mener vi må ta ned ambisjonene for kraftforbruket, særlig for ulike klimasatsinger. Det legger beslag på for mye kraft, sies det. Det mener jeg vil være korttenkt: Riktignok får vi spart på krafta, men vi risikerer å sitte igjen med en overopphetet klode. Vesentlige klimakutt må også komme i løpet av de neste årene. Men utslippskuttene må skje på en fornuftig måte.
For eksempel når det gjelder elektrifiseringen av sokkelen: I hovedsak må dette skje gjennom kraftutbygging på nettopp sokkelen. Kabel fra land bør bare brukes til å stabilisere jevn tilgang til kraft, i de periodene det eksempelvis ikke blåser nok til at havvindmøller kan produsere nok. Oljeselskapene må ikke planlegge for at de kan belage seg på kraft fra land fremover. Dette vil også gi mer forutsigbarhet for landindustrien.
[ Mode Steinkjer: Shabana Rehman - frihetens fremste fanebærer ]
Enkelte har tatt til orde for at det bør settes et mål om netto overproduksjon av kraft på sokkelen. Dette bør vi diskutere. Equinor har dessuten tatt initiativ til Trollvindprosjektet som både skal forsyne Troll-området med kraft, og levere ekstra kraft til Bergensregionen. De har bedt om et hurtigspor for direkte tildelinger av areal i slike sammenhenger, noe den nylige stortingsbehandlingen av havenergiloven har åpnet for. Regjeringen vil følge opp med de nødvendige skrittene for å bidra til at kraft til bruk på sokkelen i hovedsak skal produseres på sokkelen.
I tillegg trenger vi en nasjonal plan for kraftutbygging som tar stilling til behovene fremover, og hvordan vi kan sikre at vi har tilgang nok kraft. Planen må gjøre det mulig å bygge ut mer kraft, raskere og uten uforholdsmessig store naturinngrep. Hvis vi ikke gjør dette, kan vi selvsagt velge bort framtidige industrietableringer og spare på krafta på den måten. Men da melder vi oss også av muligheter for verdiskaping og arbeidsplasser for neste generasjon. Vi får nemlig ikke i pose og sekk.
Vi må også få ned energiforbruket, med tallfesta mål for energieffektivisering for alle sektorer, og planverk for å nå målene. Vi kan ikke sløse med krafta lenger. Hverken klimaet, industrisatsingene eller lommebøkene til folk og bedrifter har råd til det.