«Det har blitt ekstra tydelig for meg under denne pandemien at vi trenger en kraftig satsing på psykisk helse. Spesielt blant barn og unge ser vi en økt pågang til psykisk helsevern, og flere har mer alvorlige lidelser. Disse må få hjelp, og tjenestene må ha tid og ressurser til å gi den hjelpen pasientene trenger. Både i lavterskel hjelpetilbud og mer spesialisert hjelp.»
Det var tydelige og håpefulle ord fra helseministeren, da hun skrev kronikken «Psykisk helsevern ut av det blå» i Dagsavisen for snart et år siden.
Ingvild Kjerkol lovet en høyst nødvendig satsing på psykisk helsevern, for både spesialisttilbud og lavterskeltilbud. Kjerkol lovet økt aktivitet i døgnbehandling. Hun lovet kortere ventetider, både for folk som trenger hjelp med rus og med psykisk sykdom. Og som hun sa: Det er høyst nødvendig etter en pandemi.
Vi har fått høre om betydelig økning av unge som sliter, særlig jenter som trenger akutt hjelp med spiseforstyrrelser, og en stor økning i pågangen til akutthjelp innen psykiatrien.
[ Urovekkende mange unge tar kontakt ]
I flere år har ansatte i akuttpsykiatrien varslet om økning av voldshendelser på avdeling. Folk er sykere enn før når de blir innlagt. Ventelistene ved distriktspsykiatriske sentre (DPS) er lang. Flere har varslet om en psykisk helsekrise i kjølvannet av pandemien.
Men hva skjer nå? Jo, Oslo universitetssykehus vil kutte over 200 millioner kroner i tilbudet ved Klinikk for psykisk helse og avhengighet på Ullevål sykehus. Det rammer folk som trenger hjelp med rusproblemer, det rammer spesialtilbudet RASP for spiseforstyrrede. Det blir kutt i antall ansatte, i en bemanning som allerede er kutta til beinet.
Tanken er å overføre en del av tilbudene til DPS-ene, som allerede har lengre ventetid enn ønskelig. Det er ikke til å begripe hvordan det skal gå. Eller, regnestykket er vel ganske enkelt. Mindre ressurser betyr at færre vil få hjelp. Og dette skjer midt i en tid der vi har fått på det rene at flere sliter etter pandemien, og stadig flere sliter med presset økonomi og krisetanker.
Hva gjør regjeringen? Jo, de bevilget faktisk 1,35 milliarder kroner ekstra over statsbudsjettet neste år til Helse Sør-Øst. Men da Dagsavisen spurte Helse Sør-Øst om det betydde noe for kuttene for en tid tilbake, var svaret i og for seg klart i sin uklarhet: «Ekstrabevilgningen vil bedre årsresultatet for 2022 og være viktig for å kunne ivareta investeringer kommende år. Utfordringsbildet for driften inn i 2023 er fortsatt preget av høyere strømutgifter og prisvekst, og vi vil måtte fortsette med omstillingsarbeidet internt.»
[ Frykter konsekvensene av sykehuskutt i Oslo ]
Med andre ord: Kuttene består, midlene fra regjeringen var ikke nok til å endre det.
Reaksjonene på kuttene i Oslo-sykehustilbudene har vært mange. Rødts Seher Aydar skrev i Dagsavisen forrige uke at helseministeren må ta styringen. Hun viste til at Kjerkol hadde svart i Stortingets spørretime at hun er klar for å bruke sin styringsrett for å sikre at stortingsvedtak følges opp. Og Stortinget har vedtatt at det ikke skal kuttes i døgnplasser i psykiatrien.
Da er det ganske underlig at Kjerkol ikke har kommet tydelig på banen og tatt grep om psykiatrikuttene som har vært kjent siden starten av november.
I forrige uke skrev Dagsavisen om at Oslo universitetssykehus også skal kutte mer enn 100 årsverk i fødetilbudet. Kvinneklinikken selv beskriver kuttet som «tilnærmet umulig» å gjennomføre.
Det var statssekretær Karl Kristian Bekeng (Ap) som fikk oppdraget å svare på Dagsavisens spørsmål forrige uke, og han sa dette:
– I et vanlig år ville vårt forslag til statsbudsjett gitt sykehusene et større handlingsrom, men vi er ærlige på at slik den økonomiske situasjonen er nå, er handlingsrommet redusert. Det merker også sykehusene. De opplever en forverret økonomi som skyldes den store underliggende prisøkningen som også rammer offentlig sektor.
Med andre ord: Det er dyrtid og tøff økonomi også for sykehusene. God jul, hilsen regjeringen.
Statssekretæren understreket imidlertid det åpenbare: At sykehusene skal sikre en forsvarlig behandling av pasientene, og: «Det er helseforetakene selv som må vurdere hvordan dette skal håndteres, og som må vurdere hvilke tiltak det er nødvendig å gjennomføre.»
Det siste begynner å bli en gjenganger. I og med at vi fortsatt har en foretaksmodell, som Ingvild Kjerkol lovet å «riste litt i» før hun ble helseminister, så holder regjeringen armlengdes avstand og vel så det. Tidvis framstår det som en berøringsangst. Det er så lett å peke på foretakenes handlingsrom når det er upopulære grep som tas. Men «Foretakene har ansvaret og må prioritere innen de rammene de får» hjelper ikke pappaen som sliter med selvmordstanker eller en datter som ikke spiser.
Det er rett og slett ikke akseptabelt hvis regjeringen skal tillate at det kuttes i tilbud til alvorlig syke mennesker, og fødende, til neste år, selv om det er tøffe økonomiske tider. Hvis målet er å få flere friske og ut i arbeid for å få bukt med fattigdomsproblematikken, er det håpløst å kutte i psykisk helsevern. Det er en oppskrift på hvordan en krise forverres.
At det er et ønske om framdrift i bygging av storstilt nytt sykehus i Oslo kan ikke trumfe forsvarligheten i tilbudet til folk som sliter akutt. Derfor bør Kjerkol ikke bare si til Stortinget at hun ikke har problemer med å bruke styringsretten. Hun bør faktisk bruke den.