Kommentar

Med streikevåpenet mot eget hode

En streik rammer alltid en uskyldig tredjepart. Men lærernes streik rammer mest dem selv.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Hvis målet virkelig er å rekruttere og motivere ungdom til å velge læreryrket, er det da lurt å insistere på at lærerne er tapere?

Utdanningsforbundets leder Steffen Handal er en mektig mann. Han har vært tillitsvalgt i 16 år, og i front for over 180.000 lærere siden 2015. Like mange medlemmer som det er folk i Trondheim. I hele denne perioden har lærerne ment at de har vært forbigått i lønnskampen. År etter år har de vært lønnstapere, og derfor svikter rekrutteringa til yrket, hevder Handal.

Uansett hvor tøff Handal er, hvor høyt han brøler, får han ikke vilja si.

Da Handal ble gjenvalgt i 2019, var han svært tydelig fra kateteret, foran en fullsatt landsmøtesal. Det oste selvtillit av han, av kampvilje og kraft. I ryggen hadde han ny medlemsrekord. «Vi er så store at vi kan presse gjennom endringer alene», sa Handal. Han brukte bildet av at de var like store som trønderbyen, og at de var flere enn de politiske partiene hadde medlemmer til sammen.

Fra talerstolen lovte Handal store ting. Han garanterte sine folk lønnsøkning. Det er makt i 180.000 medlemmer, men det er også en trussel, en enormt tyngende vekt, når man har lovet mer enn man har klart å holde. Selvsagt er dette personlig for lærerløven. For hærføreren Handal.

Mandag gikk ytterligere 1800 lærere ut i streik. Så langt er 8200 lærere ute av skolen i konflikten som har vart siden før sommerferien. Det gir store ringvirkninger for skoleeierne som er motparten, men også for titusener av elever og foresatte. Mest sannsynlig tar den også slutt denne uka. Kanskje ikke fordi det er så stor fare for liv og helse, som er et krav når staten griper inn med tvungen lønnsnemnd. Men fordi avstanden mellom partene er uoverstigelig. Lærerne krever noe KS ikke kan innrømme. Og da er ikke belastningen på barn og unge verdt det. Uansett hvor tøff Handal er, hvor høyt han brøler, får han ikke vilja si.

Alle andre forbund enn tre lærerorganisasjoner aksepterte kommuneoppgjøret, som var noe bedre enn føringen fra industrien. At kommunene prioriterte sjukepleiere, og nyutdanna lærere, ble godtatt. Også lærerne i Oslo, som har egne forhandlinger, sa ja. Den pågående lærerstreiken har ikke støtte fra LO-sfæren. Derfra fryktes det at lærernes egenrådige kamp for seg og sine undergraver frontfagsmodellen. Streiken oppleves som illojal mot forhandlingsfellesskapet.

Handal mener lærerne er lønnstapere. Det er en påstand man kan finne en viss dekning for, men det er også en påstand som kan avvises. Lærerne bruker én statistikk, motparten KS som representerer kommunene unntatt Oslo, legger til grunn en annen. Forbundet viser til rapportene fra Teknisk beregningsutvalg for inntektsoppgjørene (TBU). Kommunene bruker TBSK, Det tekniske beregnings- og statistikkutvalget for kommunesektoren. Det er to ulike måter å regne på. Og partene anlegger også ulike tidsperspektiv. KS mener lærerne over tid kommer godt ut. Handal ser på det i et kortere perspektiv. Ja, han ser faktisk på tallene som sammenfaller med sin egen ledergjerning.

Tallkrigen er det ikke lett å konkludere på. Men det som er åpenbart er at lærerne er den høyest lønna gruppa i kommunesektoren. Da ansvaret for lærerne ble flyttet fra stat til kommune i 2004, fikk de med seg en medgift. Lærerne ble en høylønnsgruppe i kommunen. Avstanden til de andre faggruppene i kommunal sektor er riktignok blitt mindre, men lærerne er stadig i tet.

Lærerne vil da heller ikke identifisere seg med de andre i kommunen, de ser over til privat sektor og de som har like lang utdanning som dem. Det er nå fem år. Da blir de tapere. Men skal man først sammenligne seg med oss i privat sektor, må man se på mer enn lønnsstatistikken. Innsalgsmulighetene er mange: Statlig ytelsespensjon! (Ny offentlig tjenestepensjon fra 2020.) En pensjon svært mange i det private bare kan dagdrømme om. Lån i Statens pensjonskasse! Med dagens renteutvikling er lån hos staten igjen et svært gullkantet privilegium. Ferie! Vi har alle en lærervenn, og uttrykker man så mye som en misunnende bisetning om feriene, får man seg en vinge. For ja, det er avspasering. Men man kommer ikke unna at lærernes mulighet til å følge skoleruta, er et gode som gir livskvalitet en og annen av oss i privat sektor sikler på.

Les flere kommentarer av Lars West Johnsen her

Ser man utover alle mulige finansielle sider av faget, er det ikke ubetydelig at læreryrket er sikkert. Det er trygge jobber. Uansett hva som skjer, kan lærere legge seg om kvelden, vitende at det ikke er noen fare for jobben. For familiens inntekt, for hus og hjem. Det er ubetalelig.

Denne tryggheten mangler mange i privat sektor, særlig nå i disse tider. Der høykonjunkturen vi har vært gjennom nå står og vakler før den skal snu. Krasjet kan komme. Arbeidsledigheten skal tilta de neste årene. Mange som tjener bedre enn lærere vil miste jobben. Det må handle om perspektiver når man diskuterer vilkår. Og når man skal definere seg som vinner eller taper.

Folk flest unner lærere en god lønn. Folk flest vil at ungene skal ha de beste lærerne de kan få. Men de samme folkene er slitne og lei etter pandemien og skolestengninger. De innser nå at det går mot dårligere tider. Egne jobber blir usikre. Tida for å kreve mer, som lærerne gjør, er ikke akkurat inne. Sympatien for lærernes streik virker ikke stor.

Heller ikke blant politikerne som Utdanningsforbundet appellerer til for å få gehør for sine krav, får lærerstreiken noen særlig støtte. Stortinget skal om ikke lenge behandle det strammeste statsbudsjettet i kvinnes minne. I oppgjøret fra i våres ligger det også en reforhandlingsklausul, som betyr at hvis lærerne får igjennom sine krav, vil det åpne opp for andre grupper å kreve nye forhandlinger. Det ønsker ingen politikere å bidra til. Landet og verden er nå i ei krise vi ikke har opplevd på tiår, som er ny og ekstremt krevende. Klaging på et oppgjør alle andre har akseptert, når ikke gjennom. Velgerne deres er heller ikke så opptatt av skole. Bare ni prosent oppga skole og utdanning som viktig for deres valg i 2021. Timingen for denne streiken virker uklok.

Steffen Handal vil denne uka ha ledet sin andre streik på to år uten å vinne fram. Med lite annet håndfast resultat enn at han har hogd i stein at læreryrket er for tapere. Svekket status for lærerne, og ikke minst for lærersjefen sjøl, kan umulig ha vært målet. La stå.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen!