Dronning Elizabeth II’s død har utløst mange følelser. Sorg og vemod er selvsagt når mennesker dør, også når 96 år gamle damer forlater denne jord etter en lang vakt. Men britene gir aller mest uttrykk for takknemlighet.
Heller ikke dronningens død skal bejubles. Hennes liv skal vurderes etter hennes egne handlinger og moral.
Fra fjernere deler av verden, men også fra radikale røster i Norge, er det kommet andre følelser. De handler om dronningen som symbol på britisk imperialistisk makt. Noe av språkbruken har vært uverdig, det meste urettferdig.
Det er mye å si om det britisk koloniveldet, om maktmisbruk og overgrep i et imperium som på høyden omfattet hver fjerde menneske på jord. Britenes politikk i særlig Afrika og Asia er det ikke noe godt å si om. Utbytting, folkemord og konsentrasjonsleirer er ingredienser i et brutalt verdensherredømme.
[ Dagsavisen mener: Dette ser umiddelbart ut som et solid stykke arbeid fra en hardt prøvet regjering. ]
Men på dronningens vakt har britenes makt skrumpet inn. Etter andre verdenskrig var imperialistisk makt en moralsk umulighet, og tilbaketrekningen begynte. Koloniene fikk sin selvstendighet gjennom 1950- og 1960-tallet. Dronning Elizabeth ble født da britenes imperium var på sitt største, og hun døde i et land som i størrelse snart er tilbake ved sitt lille, historiske utgangspunkt. Elizabeth II var ingen brems i denne naturlige prosessen. Og i dag er Storbritannia et multikulturelt samfunn.
FNs generalsekretær sa det presist i sine minneord: «Hun hadde en betryggende tilstedeværelse gjennom flere tiår med omfattende endringer, inkludert avkoloniseringen av Afrika og Asia og utviklingen av Samveldet». Det siste med henvising til dronningens rolle i den frivillige sammenslutningen av stater, de fleste med historisk tilknytning til Storbritannia. Han roste hennes innsats for FN og for klima.
[ Dagsavisen mener: Slik vil demokratiet undergraves i Sverige ]
Å bruke dronningens død til å dyrke og gjenopplive tidligere generasjoners smerte, er ikke konstruktivt. Vi vil generelt advare mot å finne moderne mening i historiens hat. Det russiske overfallet på Ukraina er ett eksempel på at historie manipuleres og misbrukes. Den europeiske etterkrigshistorien, med heling, dypfred og samarbeid, har handlet om ikke å bebreide nye generasjoner tyskere for deres forgjengeres verdenssyn og overgrep. Det ligger ingen framtid i å hjemsøke fortidas feil.
Ingens død skal applauderes. Heller ikke en dronnings død skal bejubles. Hennes liv skal vurderes etter hennes egne handlinger og moral. Historiske feil gjort av hennes forgjengere, skal hun ikke fordømmes for.