Kommentar

På skatteflukt fra dugnad og dorullsalg

Det plinger i Spond-appen. Dugnadsånden gløder på skjermen.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Jeg har nylig lastet ned en app for å være en del av fotball-, håndball- og korpslivet. Ta del i dugnaden. Her skal vi trå til.

Jeg blir slått i bakken av disse foreldrene. Som får til alt. De har oversikt over doruller, tørkeruller og cuper ett år fram i tid. Folk melder seg på innen frister og blir satt på kioskvakter hvis de selv ikke har skrevet seg inn på lista. Jeg er nykommer, nybegynner og førstereiskvinne. Jeg gruer meg til å skuffe alle disse fantastiske menneskene som driver med frivillig arbeid rundt barns store fritidssysler. Jeg avslår.

Jeg får ikke til mer enn to små og to andre på håndball. Jeg får kjøpe de dorullene sjøl.

Jeg kryper til korset i en mail og spør om jeg kan selge mer tørke- og dorull, hvis jeg slipper unna kioskvakta. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal få skaffet barnevakt når barnevaktene allerede skal sitte vakt når foreldremøtene begynner om noen uker. Jeg møter forståelse. Enda mer overmenneske, tenker jeg. Hun har sikkert fem barn og får det likevel til. Jeg har bare to og har allerede en følelse av å ha fått en verge via en app.

Hvor får de denne gløden fra? De kan umulig rekke å bruke ansiktsmasker på kvelden når spond-meldinger tikker inn fredag kveld etter Gullrekka. De er fantastiske folk. Hvor lenge har de holdt på med dette? Jeg har en liten mistanke om at de selvsagt har giret seg opp etter to år i dvale under korona. Men jeg har i mange år hørt om disse aktive foreldrene. Som både trener barn, har egne barn de trener og kjører andres barn mens de sitter på tribunen og følger med på alles barn. Jeg sjekker mail på tribunene. Det tror jeg kanskje ikke er innafor å gjøre. Du skal heie. Du skal sentre ballen bort til din egen unge hvis fotballen glipper på gresset. Du skal snakke med de andre foreldrene om det du står og ser på akkurat NÅ. Ikke snakke om Russland-Ukraina-krigen selv om det er sykt fristende fordi ukrainerne har gjort en vending.

De kan krig. De har lurt russerne. Når til og med statlig, Putin-styrt TV tør å ta bladet fra munnen og kritisere krigen! Noen foreslår fredsforhandlinger. Andre sier de forstår at ukrainerne ikke liker dem når russerne mener de ikke eksisterer som en etnisitet. Men det blir for rart å snakke om til han faren som står ved siden av meg. Velger bort å ikke gå inn på den dødskjedelige samtalen om det nye alle driver med: faste, selv om det er veldig i tiden. Hele Helse-Norge er uenige, men enige om sunn fornuft. Jeg våger meg utpå med en prat om falsk krupp. Mansplainer han om det faktisk. Før jeg tenker at han kanskje sa han var lege. Men de eksisterer jo snart ikke som etnisitet de heller, fastlegene.

På håndballen sjonglerer jeg lekser med minstemann og en kompis, en av dem må bæsje. Det er så langt jeg klarer å strekke meg, tenker jeg mens jeg tørker han bak. Jeg får ikke til mer enn to små og to andre på håndball. Jeg får kjøpe de dorullene sjøl. De er jo gode. Jeg fikk selv rabatt på siste kjøp fra nabogutten som jeg i tre år har sponsa russetiden til. Han sa jeg var hans beste kunde. Jeg ble stolt av at barna mine og jeg tørker oss med overprisa dassrull for at russen skal få rulle. De har jo ikke vært russ på to år.

Jeg unnet han den russetida. Slik jeg unner dem som er drittlei av hjemmeskole, å få komme tilbake til skolen. Selv om jeg unner lærerne høyere lønn. Ikke rart elevene møtes for å jobbe sammen. Det var jo det vi lærte under pandemien. Hvor mye samhold betyr, tenker jeg og føler meg straks som LO-Peggy sin Facebook-status bare noen timer tidligere: «Et av de viktigste prinsippene i velferdsstaten er at alle bidrar etter evne. Pandemien ga oss mange eksempler på at rike bedriftseiere nyter godt av hjelp fra storsamfunnet i krisetider», skrev hun tirsdagen på veggen sin. Det var selvsagt kritikk av Røkke. Som følger i Bjørn Dæhlies skattespor. Men Peggy har jo et poeng, selv om fondsforvalter Sissener var eitrendes forbanna og mente at «de eneste menneskene vi har respekt for i Norge, er de som løper fort, er gode til å sparke en ball og går fort på ski». Vi mangler respekt for de rikeste blant oss, mente han. Jeg hadde lyst til å skrive under kommentarfeltet: «Men de rikeste er jo blant annet de som har gått fort på ski, ref. Dæhlie». Jeg så rundt meg på fedrene som også så på sin «Gutt 2016» og drømte om en mini-Haaland i polyester.

Haaland vil nok skatte til Sveits han også når han er fylt 60 år. Sånn er det bare med menn med Rolex, tenker jeg mens fedrene rydder ballene opp i nett. Jeg reiser meg fra det våte gresset. Vet ikke helt hva jeg kan bidra med. Det begynner å regne. Jeg kaster barna inn i bilen, orker ikke gå hjem langs de sleipe, høstglatte gatene. Sender mine varme tanker til resten av landet.

Det har snødd i nord, det regner fremdeles i vest som vanlig. Vi har en fordel i Oslo. Vi kan nemlig mure oss inne på Det Norske Teatret og se ni timer (!) med Kristin Lavransdatter. Det kommer til å bøtte ned når vi forlater teateret og høsten plutselig er her. Eller er det en hevn fra vestlandets våteste sommer? Eller Sjamanens hevn fordi vi ikke tror på han? Teater er jo høstens fineste hobby. Et fellesskap der folk over lang tid drar i samme retning for å få til noe stort. Et lite samfunn i samfunnet. Et demokratisk, vakkert bilde på våre liv, er jo teateret. Overdådig hvis du går inn på Nationaltheatret, selv om murpussen faller rundt deg. Sånn er det alltid de stedene med mye gull. Tenk så mye som drysser på Buckingham Palace. Og alle de andre bygningene kong Charles nå har ansvaret for. Han elsker jo arkitektur mer enn folk, så kanskje det er håp for alle slottene i England. Og med dronningens død så får kanskje noen tidligere kolonier gå ut av samveldet sammen med hennes regjeringstid. Hele seremonien rundt begravelsen viser i hvert fall hvor gammeldags England er. Ni timer med Kristin Lavransdatter blir kort som en Tik Tok-video i forhold til når en av verdens kaldeste mødre skal bli stedt til hvile.

Alt dette kan man tenke på to timer håndball- og fotballtrening i løpet av en høstlig ettermiddag. Jeg hadde rukket å være både kioskvakt og daglig leder for en håndballklubb hvis jeg bare hadde vært mer strukturert. De som trente mine barn i dag, lager mest sannsynlig nye Spond-invitasjoner allerede. De må aldri flytte til Sveits. Da ramler Norge sammen.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen