Kommentar

Adjø solidaritet

Det er ingenting solidarisk med å legge ned norsk kraftkrevende industri.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Noen ganger tømmes ord for mening. Det kan hende ordet rett og slett bare brukes for ofte, gjentas og gjentas til det til slutt ikke er mer enn et ord som fyller opp plass i en setning. Innovasjon, kommunikasjon, utfordring og digitalisering er eksempler på slike ord i min bransje. Sånt går over etter noen år, og de fleste ordene kan da finne veien uforstyrra tilbake til sin opprinnelige mening. Det er verre med de ordene som tømmes fordi de brukes i sammenhenger de aldri før har hørt hjemme. Når alt fra lovforslag til budsjetter og ideer blir robuste, vil folk etter hvert ikke skjønne hva du mener om du bruker ordet til å påpeke at en bil eller et møbel tåler en støyt. Solidaritet er et sånt ord. Det er i ferd med å tømmes fullstendig for mening.

Å synes synd på noen og derfor gi dem en skjerv, har ingenting med solidaritet å gjøre

Begrepstømminga kommer i to varianter. Den vanligste er å forveksle solidaritet med medynk. «Du må være solidarisk» brukes stadig som en oppfordring til å gi penger eller støtte til ulike gode saker. Hjelp til sultende, fattige, statsløse, flyktninger og andre som lever liv så langt fra ens eget at samvittigheten driver fram en almisse. Men det å synes synd på noen og derfor gi dem en skjerv, har ingenting med solidaritet å gjøre, i alle fall ikke slik begrepet har vært i bruk i arbeiderbevegelsens historie. Å være solidarisk er å føle samhørighet med andre og handle ut fra felles interesse. En solidarisk handling blir dermed å hjelpe andre også fordi det hjelper en sjøl.

Det er denne følelsen av solidaritet norske politikere og eksperter påkaller når de krever at vi skal være solidariske med Europa i den krisa som Putins krig mot Ukraina har skapt. Nå er det mildt sagt ikke uomtvistet at markedskrisa vi står i først og fremst er skapt av Putin, tvert om var prisene stigende og den politiske diskusjonen akutt allerede i 2021.

Videre så er Putins gass til Europa først og fremst avgjørende fordi den skal erstatte krafta fra kullkraftverk og atomkraftverk som skal fases ut. Realiteten er at vi står midt i en energikrise, og det er enda mye verre enn en Putin-krise.

Men i denne sammenhengen kan dette legges til side. For sjøl om energikrisa skulle vært skapt av Putin aleine, så gir det ingen mening å påkalle solidaritet for å forsvare de groteske strømprisene i Sør-Norge, eller det totalt dysfunksjonelle europeiske energimarkedet. Kort forklart, så er den viktigste effekten av eksportkablene til Storbritannia og kontinentet at vi importerer det europeiske prisnivået. Nord-Norge har takk og lov for dårlig overføringsnett sørover til at denne effekten slår ut. Mens man i nord betaler noen øre per kilowatt, og dusjer i ro og mak, kan far min telle hundrelappene som flyr ut vinduet når jeg setter i gang kappsaga på hytta i Ryfylke for å legge ny kledning på en vegg.

Fra hytta ser vi opp på heia hvor krafta til Røldal-Kvildal anlegget kommer fra. Far min gikk over den heia, fra Setesdalen til Suldal rett før alt blei lagt under vann i den store kunstige Blåsjøen. Han gjorde det for å se den som den var en siste gang. Hvordan er han og resten av innbyggerne i Suldal, Rogaland eller Sør-Norge solidariske med folk i Europa når de får strømregninger som gjør at de handler mindre i matbutikken hver måned?

Svaret er: på ingen måte. Ingen av milliardene av kroner som folk betaler ekstra til kraftselskap, nettleie eller stat kommer folk i Europa til gode. De gjør energispekulanter rikere, og det fylle stats og kommunekasser. Det gir gode bonusutbetalinger til sjefer i private og offentlige kraftselskaper, men det hjelper ikke en eneste av de fem millioner britiske husstandene som ikke klarer å betale strømregningen. Det norske prisnivået er ikke solidarisk, det er absurd. Årsaken er enkel. Markedet er aldri solidarisk. Prisen i ett marked settes av den som er villig til å betale mest for det siste tilgjengelige produktet. Den dyreste kilowatten blir prisen for alle. Markedet sender ikke elektrisitet fra Norge til dem som fryser i Europa i vinter. Det sender strømmen fra ett kraftselskap til et annet. Og så lenge kraftselskapene opererer i et marked og etter markedslover, kan heller ikke de være solidariske. Ikke det at det er noen av dem som viser en synderlig trang i den retningen.

Det er heller ingenting solidarisk med å legge ned norsk kraftkrevende industri, men det er den veien pila nå peker i Sør-Norge. Arbeidsfolk i Tyskland får det ikke bedre av at arbeidsfolk i Sauda blir arbeidsledige. Det hjelper ikke folk under tørken i Italia at norske bønder pløyer gulrøttene sine ned i åkeren fordi de ikke har råd til å lagre dem.

Saken fortsetter under videoen

Vi er inne i en energikrise. Det er lov å håpe at den er skapt av en ubalanse i markedet og vil gå over når krigen i Ukraina er over eller markedet får balansert seg. Men alt tyder på at markedet ikke vil balansere noe som helst de nærmeste årene, men tvert om gi folk i Norge og Europa kraftpriser vi ikke kan leve med. Og industrien i Norge priser den ikke kan leve av. Om Norge skal være solidariske med Europa nå, er det viktigste vi kan gjøre å levere gass, så mye gass som mulig. Vi kan selge den til redusert pris, det har vi råd til, men da må kjøperen garantere at den lave salgsprisen kommer vanlige forbrukere til gode i mottakerlandene. Det vil være solidarisk. Og kanskje kan norsk vannkraft bidra til å utjevne kraftbalansen i andre land. Men da er den første betingelsen at vi har overskuddskraft å selge, og den andre at dette ikke gjør strømmen dyrere for norske forbrukere. Kraftutvekslingen må skilles fra markedsmekanismen.

Å påkalle krigen, klimakrise og sosial ulikhet for å forsvare at folk i Norge skal leve med et sinnssykt prisnivå på strøm i solidaritetens navn skaper ikke solidaritet. Det det derimot gjør er å effektivt tømme begrepet for alt innhold.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen