Kansellerte fly, passkrise, en hvalross på rømmen og strømkaos til tross, de fleste av oss har klart å ta en velfortjent sommerferie og slappet litt av. Statsminister Jonas Gahr Støre markerte starten på jobbhøsten med krisemøter om strømpriser, treningstips i Aftenposten og en tale på Utøya blottet for politiske utspill – til tross for at det var første gang siden 2010 at en sittende statsminister talte på AUFs sommerleir. Støre svarte for eksempel ikke på AUF-leder Astrid Hoems krav om å gjeninnføre arveavgiften.
I uka som gikk hørte jeg følgende beskrivelse av statsministerens politiske persona nå: En håndballkeeper som står i mål med armene i været og parerer skuddene, ett etter ett, men som aldri kommer i posisjon til å score. Beskrivelsen er dessverre ganske treffende.
[ Hege Ulstein: Det verste justismordet i moderne norsk rettshistorie ]
Etter sitt første år som statsminister var Erna Solberg ingen ubetinget suksess. Som Støre fikk hun ikke til sin drømmeregjering, men måtte nøye seg med en topartiregjering i mindretall. Som Støre opplevde hun bråk og folkelige protester mot egen politikk. Som Støre måtte hun tåle å synke til bunns på målingene. Etter hvert snudde det, og da hun gikk av etter tapet i fjor, hadde hun, til tross for et forsmedelig valgnederlag, en sterk posisjon og et godt renomme som statskvinne.
Kan det samme skje med Støre? Selvfølgelig. Han har fortsatt tid til bygge seg opp til et stort format. Men det kommer ikke av seg selv. Han er nødt til å skape en ny dynamikk både rundt sitt eget lederskap og rundt Arbeiderpartiet. Det begynner å haste. Budsjettet til høsten er en mulighet han ikke kan la gå fra seg.
Få ting skaper politiske muligheter som en krise. Særlig hvis det er en krise man er godt politisk utrustet til å møte.
«Det er egentlig bare å ta beslutningen og komme i gang», var Støres viktigste treningstips i Aftenposten. «Men det krever at du tar et valg». Kloke ord, som også kan gjelde som politiske tips.
Renteøkning, presset økonomi og inflasjon. Det er den økonomiske virkeligheten som setter rammer for regjeringens politikk. Slike problemer løser man ikke ved å kaste penger på dem, slik vanen har vært de siste årene, og slik altfor mange synes å tro at fortsatt er det enkle og beste.
[ Jo Moen Bredveien: Om vi bare hadde styrt, sa Erna ]
Ved å heve renta vil Norges Bank trekke inn kjøpekraft for å forsøke å kjøle ned økonomien. Økende rente straffer unge og nyetablerte med høy gjeld og ingen formue mest. For dem med grå manke, nedbetalt villa, plusskundestatus i banken og sparepenger på lur, er rentespøkelset derimot inntektsbringende.
Les flere kommentarer fra Hege Ulstein
Men det finnes andre måter å dra inn kjøpekraft på, enn å øke renta. Ved å øke skattene kan man få en mye bedre sosial profil. For eksempel kan man øke skatten på store formuer og høye inntekter.
Det er risikabelt å spå, spesielt om framtiden, men vi kan være temmelig sikre på at SV kommer til å kreve betydelige skatteskjerpelser for de rikeste under budsjettforhandlingene til høsten.
Over tid blir store deler av høyresidens skattekutt stående når venstresiden overtar makten.
Før valget i fjor lovet Ap at det samlede nivået på inntektsskatt skulle stå urørt, og at skattelettelser for de som tjener under 750.000 skulle hentes inn ved hjelp av skatteskjerpelser for de som har høyere inntekter. Skatten på formuer kan Ap i teorien øke så mye de vil uten å bryte noe valgløfte. Handlingsrommet er enormt, enda større enn havrommet.
Skatt er likevel et vanskelig tema – av flere grunner. I 2004 presset daværende Ap-leder Jens Stoltenberg daværende SV-leder Kristin Halvorsen til å gå med på et løfte om at en ny rødgrønn regjering ikke ville heve skattene over nivået i 2004. I 2017 gikk Ap til valg på å øke skattene med 15 milliarder kroner. Da nederlaget var et faktum, ble dette skatteløftet utpekt som en hovedforklaring. Økte skatter, i alle fall tallfestede løfter, er blitt et slags traume i deler av Ap.
[ Lars West Johnsen: Inflasjonens sorte ryttere ]
Vegringen mot å øke skattene og dermed skremme vanlige folk, definert som den øvre middelklassen, har konsekvenser. Over tid blir store deler av høyresidens skattekutt stående når venstresiden overtar makten. Ingen tror for eksempel at Ap/Sp-regjeringen kommer til å nulle ut alle de 34 milliardene Erna Solberg ga i skattelettelse i løpet av de åtte årene hun styrte.
Da forhandlingene på Hurdal brøt sammen i fjor og SV forlot åstedet, var kravet om at skattenivået på inntekter ikke skulle markant opp en av de viktigste grunnene til exiten. Skatten fortsetter å skape problemer. Senterpartiet holder igjen, mens SV presser på. Ap kan nok gjerne tenke seg å bruke handlingsrommet som ligger i Hurdalsplattformen til å øke skattene på formue. Men hva med AUF-lederens forslag om arveavgift – eller en grunnrenteskatt på fiskeoppdretterne, de nyrike gladlaksene på toppen av den norske næringskjeden?
Et politisk spill rundt skatten utover høsten kan nok en gang føre til at regjeringen havner bakpå, Ap framstår som at de må presses av SV og LO til å føre en tydelig sosialdemokratisk politikk, spenninger mellom Sp og Ap kommer til overflaten og Støre får en ny omgang som keeper i stedet for scoringsmaskin.
[ Selma Moren: Det er høst, og høysesong for å føle seg mislykka. ]
Men det må ikke ende slik. Jonas Gahr Støre har selv pekt på at 2023 blir et år helt utenom det vanlige. Det er dystert, for all del, men få ting skaper politiske muligheter som en krise. Særlig hvis det er en krise man er godt politisk utrustet til å møte.
Sterkt omfordelende skattepolitikk som gir lettelser til vanlige inntekter og skjerpelser til de som tjener mest, og en innstramming på store og kjempestore formuer, kan skape den tydeligheten Støre så sårt trenger. Hvis han klarer å ta initiativet selv. Det vil i så fall ikke være første gang en sosialdemokratisk leder peker på at de som har aller mest fra før må bidra ekstra mye når vi går inn i økonomiske nedgangstider.
«Det er egentlig bare å ta beslutningen og komme i gang,» var det en som sa. Hvem var det igjen?