Kommentar

Opp, fram og rett ned

Det er høst, og høysesong for å føle seg mislykka.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Jeg skal begynne denne teksten med en litt rar anekdote, men heng med: I sommer begynte jeg å gråte i et basseng.

Kjæresten min hadde akkurat sett på meg og sagt at han så en helt ny side av meg, der jeg fløt rundt, så lykkelig som aldri før. Jeg var enig, lo og sa: «Jeg skal bare bade, jeg, resten av livet. Og ikke skrive en eneste kronikk».

Så kom tårene.

Den banale tanken på å få slippe å prestere, og kanskje bare svømme rundt i et basseng ut i evigheten, var overveldende.

Jeg er en av dem som aldri dro på interrail, eller tok et valgfag for gøy. Jeg stresset med karakterer på ungdomsskolen og videregående. Jeg stresset meg gjennom studiene. Jeg fikk jobb og har stresset over å være god nok i tre år.

Jeg er nok ikke alene om å føle meg som et konstant forbedringsprosjekt. Og høsten er en av de årstidene som legger opp til en slags «blanke ark»-mentalitet. Det kan være motiverende, men også ganske tyngende. «Kommer det til å bli som jeg håpet på? Kommer jeg til å bli som jeg håper på?».

Prestasjonsjaget er snakka mye om. Spesielt at unge mennesker strever med å aldri føle seg bra nok. «Generasjon prestasjon», disse ansiktsløse unge menneskene som blir syke av alt de skal oppnå. Noen forskere mener til og med at ungdommens plager har økt fordi man har snakka så mye om plagene de siste årene – at man begynner å diagnostisere helt vanlige følelser og tanker.

Men kanskje er ikke flinkhet det eneste problemet.

Det finnes også et press utenifra, om å alltid være på vei til noe bedre. Og noe annet. Det tror jeg rammer både gammel og ung. For vi blir konstant bombardert med påminnelser om viktigheten av selvutvikling og selvrealisering. På sosiale medier, ja, men også som en slags samfunnsholdning. For noen er det ultimate målet utvikling.

Vi elsker historier om studenten som gikk fra en 2-er til en 6-er i matte, eller kjendisen som tok knekken på angsten. Om de som gikk fra ingen penger, til masse. De som var helt middelmådige, men ble verdenskjente. Mange mennesker bygger hele narrativet sitt på noe som skal komme. Den dagen de får den boligen de vil ha, den kjæresten, den jobben, den vaskemaskinen.

Da skal de være lykkelige.

Hva med menneskene som er fornøyde akkurat der de er? Dem hører vi ikke ofte om.

Det er ikke noe galt i å være ambisiøs, det er fint å ha et driv, jeg har det selv. Men målene våre kan også bli en pisk vi jager oss selv rundt med, spesielt fordi kravet om produktivitet ikke gir oss de nødvendige pausene til å lade opp. Presset er konstant: Vi skal trene, vi skal elske oss selv, vi skal drive med selvpleie, få nok søvn, be sjefen om mer lønn (les om hvordan her!), se yngre ut (det er alltid mulig, har du prøvd denne kremen), spise organisk, være miljøvennlig, følge drømmene våre.

Vi skal bli bedre mennesker – uten at det nødvendigvis handler om å ringe mormoren vår litt oftere, sette oss inn i det som skjer i verden rundt oss, eller trene på å være en god lytter for vennene våre. Den danske professoren Svend Brinkmann mener derfor at selvutvikling kan gjør oss mer ulykkelige. Ved å fokusere innover, ender vi ofte opp der – i stedet for å nettopp se utover, og delta i verden rundt oss.

Et av hovedproblemene med selvutvikling, er at du aldri når mål. Du vil ikke våkne opp en dag, og tenke: Nå har jeg møtt mitt fulle potensial. Nå er jeg den beste versjonen av meg selv. Og hvis vi bare har det bra på vei til noe bedre, har vi det egentlig noensinne bra?

Når jeg sier bra, så mener jeg dette: Tanken om at vi har en slags verdi i oss selv. Som vi er. Her og nå. Uten den versjonen vi håper at vi kanskje vil bli, om fem eller ti år. Det handler om å gi seg selv tillatelse til å være fornøyd og glade for den vi er.

Hvis livet ditt er en rekke med kulepunkter på hvordan du skal bli bedre, er det veldig lett å se forbi alt du har. Det er jo noe fryktelig med at vi lever i den verden vi lever i, med katastrofer rundt hvert hjørne, mennesker som lider – også er vi så bekymret for oss selv, og vår egen selvutvikling, at vi blir utslitt av alle privilegiene.

Hvis det er en ting man kan gjøre, hvis man først har sjansen, er å delta i livet. Uansett hvor teit det høres ut. Jeg har for eksempel strøket bokskriving og ny leilighet fra lista.

Mitt eneste selvrealiserende mål i høst er å bade mer.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen