Damned if you do, damned if you don’t. Det amerikanske uttrykket dekker godt situasjonen den amerikanske politikeren Nancy Pelosi har satt seg i på sin turne til Asia.
Det store spørsmålet i internasjonal politikk var hvor haren hoppet, altså hvor demokraten Pelosi, den mektige lederen for Representantenes hus – det amerikanske parlamentet − aktet å sette kursen når hun denne sommeren er på offisiell reise.
For alle oss andre hadde det vært best om hun hadde reist hjem til Washington.
Står Taiwan på reiseruta? Offisielt ikke, men Pelosi har uttrykt ønske om å dra til øystaten. Hun er kjent for ikke å være noen venn av det kinesiske regimet og ønsker å vise sin støtte til demokratiet på Taiwan. Offisielle uttalelser fra Taiwan og USA tyder også på at hun, som den første i hennes posisjon på 25 år, skal lande der etter besøk i Singapore mandag og Malaysia tirsdag. Dette er selvsagt hennes rett, men verken kinesiske myndigheter eller Det hvite hus er begeistra for tanken. For å si det mildt. Tirsdag ettermiddag landet hun på øya med 23 millioner innbyggere.
Kina har i klare ordelag advart mot besøket. De framstiller Pelosis besøk nærmest som en invasjon av øya som kineserne anser som sin egen. Under en pressekonferanse mandag sa det kinesiske utenriksdepartementets talsperson at hæren ikke ville sitte stille og se på at kinesisk suverenitet og territorial integritet ble truet. Pelosis mulige besøk ville ha «sjokkerende politisk effekt», het det fra Beijing. Nå holder verden pusten i påvente av kinesernes respons.
[ Torbjørn Færøvik: En ulykke kommer sjelden alene. Kina er et godt eksempel. ]
Tonen er kort og godt ekstremt truende. Det er ren og skjær krigsretorikk. Støttet oppunder med handling. En marineøvelse i helgen og jagerfly på vingene rett utenfor Taiwan tirsdag gir urovekkende tyngde til ordene.
USA har gått langt i sine garantier for Taiwans uavhengighet fra Kina. Bare et lite knippe med relativt perifere nasjoner har i dag formelle forbindelser med øystaten da Kina aktivt blokkerer land som offisielt anerkjenner Taiwan. De fleste europeiske land har i dag representasjonskontorer på Taiwan, men disse har ikke status som ambassader. Heller ikke USA har formelle diplomatiske forbindelser med øystaten, men offisiell amerikansk politikk er at Taiwan er en nøkkelpartner for USA i denne delen av Stillehavet og har «et robust uoffisielt forhold». Norge er ikke representert på øya.
[ Bente Rognan Gravklev: Når åndelighet blir business ]
Trykket har særlig siden Donald Trumps presidentskap bygget seg opp mellom de to supermaktene, som troner i hver sin ende av Stillehavet. Der ute hviler i stor grad verdens skjebne. Konflikten rundt Taiwan utgjør i dag den største trusselen mot verdensfreden. Kina er åpenbart villig til å gå langt for å forsvare «sitt» Taiwan, samtidig som øystaten er en amerikansk alliert. Tidligere i sommer ble Kina og landets stadig sterkere rolle definert som en sikkerhetsutfordring og innlemmet i Natos strategiske konsept. Parallelt med dette har Kina og Russland forsterket sine bånd.
Nancy Pelosi leker derfor nå med fyrstikker over et hav av lettantennelig væske. En gnist kan skape en ukontrollerbar situasjon. Spørsmålet om Taiwan har alltid vært helt sentralt for Kina, men konteksten er nå farligere enn på lenge. Regimet i Beijing er under press. Den økonomiske utviklingen som har vært så blendende, har stoppet opp. Koronaen med massetesting og nedstenginger preger fortsatt samfunnet, og det er tegn på sosial uro i Kina etter økt arbeidsledighet og gjeld. Landets ledelse trenger å vise styrke nå på hjemmebane før den kinesiske eliten samles til den tjuende partikongressen i høst. En kraft- og viljedemonstrasjon mot USA kan være det perfekte verktøy.
[ Dagsavisen mener: Hun brøler mot vanlige arbeidsfolk på gulvet, det står det ingen respekt av. ]
Spent er blitt høyspent, og det framstår som svært lite klokt av lederen for de amerikanske folkevalgte å besøke Taiwan nå. Selvsagt har hun moralen på sin side i kampen for demokrati og menneskerettigheter og mot en illiberal gigant som Kina. Men timingen virker å være bevisst konfronterende og provoserende, som en litt trassig og selvsentert demonstrasjon. Etter 25 års fravær, hvorfor nå? Hva kan hun oppnå? Strategien er i ferd med å blåse opp i ansiktet på henne.
Damned if she does, damned if she doesn’t. Nå har hun valgt. Hun har dratt til Taiwan − og insisterer altså på å ri sin symbolske rett til å anerkjenne Taiwan inn i solnedgangen − og med det risikerer hun å skape reell krigsfare. En het konflikt mellom USA og Kina er i ytterste konsekvens livsfarlig for oss alle, men selv bare et økt spenningsnivå som resultat av besøket, vil bidra til å forsterke den økonomiske uroen som nå preger hele verden etter pandemi og krig i Ukraina. Børsene skalv i forkant av Pelosis valg av reiserute og venter nå i ånde på Kinas svar på den direkte utfordringen.
Hadde hun ikke dratt, ville hun signalisert at USA ikke står last og brast med folket på Taiwan. Og for Kina ville det være en stor seier på kort og lang sikt at en så fremstående amerikansk leder gir etter for kinesisk press. Det ville sågar kunnet øke faren for en kinesisk invasjon av Taiwan. For Pelosi, USA og ikke minst president Joe Biden er det galt uansett hva hun har gjort. For alle oss andre hadde det vært best om hun hadde reist hjem til Washington.
