Kommentar

Når himmelen går fra vettet

Sol og sommer. Ingenting er bedre, og ingenting er verre. Kina og India er gode eksempler.

.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

De kinesiske lederne samles på denne årstiden i Beidaihe, en badeby tretten mil øst for Beijing. Formålet er å forberede høstens viktige partikongress, den 20. i rekken. Normalt får de liten tid til å plaske i det våte element, men denne gang har de neppe noe valg. For heten hviler som et kvelende teppe over det ganske land.

I forrige uke registrerte et syttitall kinesiske byer temperaturer på førti grader eller mer.

Ytterligere fire hundre byer hadde temperaturer på nesten samme nivå. «Gamle mennesker dør som fluer», skriver en partiavis. En annen konstaterer at varmen tvinger folk til å arbeide for halv maskin, og mange orker ikke å arbeide i det hele tatt.

En ulykke kommer sjelden alene. Kina er et godt eksempel. Siden koronautbruddet i Wuhan høsten 2019 har landet opplevd en sammenhengende nedtur. Økonomien har stagnert, og millioner av mennesker merker krisen på kroppen i form av arbeidsledighet og tyngende gjeld. Fremdeles preges hverdagen av tvungen massetesting og stadige nedstengninger. Slikt setter ikke bare spor i statistikkene, men tærer også på folks tålmodighet og politiske lojalitet.

Selv om de handler nå og setter alle kluter til, vil det ta tid, ja flere tiår, å snu den negative utviklingen.

Hetebølgen bekrefter det mange har visst ganske lenge, at klimakrisen vil bli en alvorlig utfordring for lederne i Beijing. Temperaturene i Kina har de siste årene økt raskere enn det globale gjennomsnittet. Kinesiske forskere er særlig opptatt av den alarmerende utviklingen i Tibet og Himalaya-regionen, ofte omtalt som Den tredje pol. Der, mellom fire og seks tusen meter over havet, fødes flere av de viktigste elvene i Asia. Nå krymper isbreene som forsyner dem med vann. «De vedvarende høye temperaturene har akselerert utviklingen», sier forskeren Chen Chunyan.

Kinesiske diktere har i mer enn to tusen år hyllet elver som Den gule flod og Yangtsekiang. Begge la grunnlaget for Kinas tidlige jordbrukssivilisasjon. Elver som Mekong, Indus, Ganges og Brahmaputra har sitt utspring i det samme vidstrakte området. Kommer de i ulage, vil folkerike land som Vietnam, India, Pakistan og Bangladesh bli hardt rammet. I verste fall kan det livsviktige jordbruket gå i stå. Til sammen har de nesten to milliarder innbyggere.

Den pågående debatten om miljøkrisen er menneskeskapt eller ikke, er lite relevant for dem som merker den på kroppen. Derfor er både Kina og India opptatt av å gjøre noe. Problemet er at begge land i stor grad fyres opp med kull. Selv om de handler nå og setter alle kluter til, vil det ta tid, ja flere tiår, å snu den negative utviklingen. Det betyr nye varmebølger og enda mer lidelse i store deler av Asia.

Kina har tredoblet sine utslipp av drivhusgasser siden 1990. Ifølge den amerikanske Rhodium Group er landets årlige utslipp nå større enn utslippene til alle i-landene til sammen. På FNs miljøkonferanse i Glasgow i fjor varslet den kinesiske delegasjonen at Kinas utslipp ville nå toppen i 2030 og at landet ville bli «karbonnøytralt» i 2060. Altfor sent, svarte FN, som ber både Kina og andre komme i mål innen 2050.

Det kan bli vanskelig, for når pandemien er over, ønsker de kinesiske lederne å få fart på hjulene igjen. Det kan bare skje ved at kullindustrien får lov til å operere stort sett som før. Kina satser riktignok hardt på fornybar energi, men selv om sol- og vindparker popper opp overalt, er veien fram uhyre lang.

Imens forsyner kinesiske og utenlandske forskere partieliten i Beijing med stygge framtidsscenarier. I en artikkel i China Economic Review skriver fem forskere at Kinas matvareproduksjon kan gå på en alvorlig smell hvis den nåværende utviklingen fortsetter. Hveteproduksjonen kan falle med nesten ti prosent. Andre avlinger vil også bli rammet. Knapphet på viktige fødevarer vil uvilkårlig føre til stigende priser og sosial uro. En annen konsekvens blir en økende strøm av miljøflyktninger. Bare i fjor flyktet seks millioner kinesere fra hjemstedene sine. Kostnadene vil uansett bli skyhøye.

Kina har mer enn 1,4 milliarder innbyggere. I en tale i mars understreket partisjef Xi Jinping at landet må bli mest mulig selvforsynt med matvarer. Kina har i de senere år importert betydelige mengder korn og annet fra USA, Canada og Australia. Ingen av dem anses som Kinas beste venner. Med et stadig mer truende klima kan landet bli tvunget til å importere enda mer mat. Hvis den er å oppdrive.

Indias utgangspunkt for å takle klimautfordringene er dårligere enn Kinas. Landet er langt fattigere, og befolkningen vokser med femten millioner i året. Allerede til neste år vil Indias folketall passere Kinas, hevder FN i en fersk rapport. De nye verdensborgerne kan ifølge forskerne regne med en «het» oppvekst med ekstremvarme og tørkeperioder som varer lenger enn før. Varmebølgen som rullet over landet i mars, var den verste på 122 år. Delhi nådde sin varmetopp 16. mai. Da viste gradestokken 49 grader.

Også den årlige monsunen synes å bli stadig mer uforutsigbar. Inderne har siden uminnelige tider feiret starten på monsunen med sang og dans. Uten vann ikke noe liv. Men når himmelen går fra vettet, hva da? Siden 2008 har Indias miljøkrise tvunget tre til fire millioner mennesker på flukt hvert år. De fleste søker seg til allerede overbefolkede byer, hvor de risikerer å bli slumboere resten av livet.

Dagens India styres av en hindu-nasjonalistisk koalisjon ledet av statsminister Narendra Modi. Ennå rir han på det solide mandatet han fikk ved valget i 2019. Modi er en talefør mann, og i mange sammenhenger viser han seg handlekraftig. Men naturens lover er ingen lett motstander – og han vet det. India har derfor varslet at landet ikke vil bli karbonnøytralt før i 2070. Modi hevder at USA og andre i-land er hovedårsaken til landets miljøkrise. Derfor bør de ta mye av regningen for å få India og andre utviklingsland på rett kjøl.

Det samme mener Kina.

«De allerede industrialiserte land har akkumulert et historisk ansvar for å hjelpe utviklingslandene ut av krisen», skriver partiorganet Folkets Dagblad i en fersk kommentar.

Nettopp dette blir et hett tema på FNs neste miljøkonferanse, som finner sted i Sharm El-Sheikh i Egypt i november. De rike land har i prinsippet sagt seg villige til å bidra, men med hvor mye, på hvilken måte og til hvilke utviklingsland? Og forresten, har ikke Kina penger nok? Regimets spektakulære pengebruk, inklusive romferdene til månen og Mars, vitner ikke akkurat om akutt fattigdom. Heller ikke levesettet til landets nyrike elite, som nå fråtser i en velstand uten sidestykke.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen