Noen få kilometer utenfor Moskva stoppet Hitler og Nazi-Tysklands angrep på Sovjetunionen. 2. desember 1941 sto de tyske soldatene i byen Khimki, knappe tre mil fra sentrum av Moskva. Så nære at myten forteller at de tyske soldatene kunne se de runde tårnene i Kreml. Nærmere seieren enn i begynnelsen av desember 1941 kom tyskerne aldri. Dette var Hitlers høyvannsmerke. Nazistene nådde aldri den russiske hovedstaden.
Churchills budskap var enkelt midt i den globale kampen på liv og død: La barna feire jul.
Slaget om Moskva er langt mindre omtalt enn duellen om Stalingrad i 1942–43. Den store krigshistorikeren Antony Beevor omtaler likevel kampene om Moskva som det store militære vendepunktet under hele krigen, med Stalingrad som det avgjørende psykologiske skillet.
Kulda bidro sterkt til tyske lidelser og nederlag. Plutselige temperaturfall ned mot 40 minusgrader gjorde alt umulig for maskiner og soldater uten vinterutstyr. Men mektigere enn kulda, var russisk organisasjonsevne og mobilisering med alle midler. På slettene utenfor Moskva stagget russerne fascismens frammarsj.
Samtidig som Vladimir Putin nå truer Ukraina og potensielt verdensfreden, er det verdt å minnes den andre verdenskrigens offer og lidelse. Kampene på østfronten overgår det aller meste i menneskets historie, med en brutalitet uten sidestykke drevet fram av ideologi og indoktrinert menneskesyn. Russernes militære og sivile offer var større enn man kan fatte. I dag kan denne historien brukes politisk, men den forklarer også russisk mentalitet og paranoia når NATO de siste 25 årene har krøpet stadig nærmere Moskva.
På samme tid som tyskernes offensiv ble stoppet av frossen gjørme og russisk kraft, angrep tyskernes japanske allierte den amerikanske stillehavsflåten i Pearl Harbor. Angrepet 7. desember kom overraskende på Adolf Hitler. Etter å ha beordret full stans over hele østfronten, var han nå over seg av lykke. USA, som Hitler så på som sin sterkeste motstander i kampen om kloden, var i knestående.
Også britenes statsminister Winston Churchill, som fortsatt slåss uten støtte mot tyskerne i vest, var glad for utviklingen i Stillehavet. Den amerikanske katastrofen på Hawaii betydde at USA ble med i krigen mot Japan. Natten etter angrepet sov Churchill godt, og som han selv skriver i sine memoarer, han sov som en reddet mann. Likevel var desperasjonen like rundt hjørnet. Den 10. desember blir britenes to gjenværende slagskip i Stillehavet senket av japanske fly. Kontrollen over havet var tapt. Japan hadde koblet grepet og truet nå det britiske imperiet i øst. Og krigen i Europa var fortsatt Churchills ensomme oppgave. Men hjelpen var ikke langt unna. Den kom fra overraskende hold.
Klokka tre på ettermiddagen den 11. desember stiger Hitler opp på talerstolen i Berlin. Tidspunktet er ikke tilfeldig. I vest har amerikanerne stått opp og i øst har japanerne ennå ikke gått til ro for kvelden. Det han har å melde er en verdenssensasjon. Og i ettertid en gåte. Hitler hamrer løs på president Roosevelt, på jødene og erklærer USA krig.
[ Historien gjentar seg, heter det. Vi kan jo bare håpe på at ordtaket er galt. ]
Soldatene hans var nettopp blitt påført det første nederlaget utenfor Moskva, hans fremste generaler hadde advart mot situasjonen i Russland, og nå gjøv han løs på verdens mektigste land med ressurser som han visste ville være avgjørende hvis de ble kastet inn på britisk side. Han hadde erfart det selv under første verdenskrig. Galskap, hybris eller veloverveid taktikk?
Historikere forteller om en allerede kraftig medisinert Hitler. Men analysen var kjølig. President Roosevelt støttet britene og USA ville uansett på et eller annet tidspunkt komme med i krigen. Ved å utfordre USA, valgte tyskerne selv tidspunktet. Planen var å utnytte tida det ville ta før USA fikk opp krigsproduksjonen til å legge nettopp Russland og dets enorme ressurser under seg.
Med Europa, Russland og Nord-Afrika under Hitlers kontroll og Japan som partner i øst, ville Det tredje riket være selvberget med olje og mineraler til krigføring. Ingen økonomiske blokader fra de allierte ville fungere. En ny verdensorden var mulig. Hitler gamblet. Og tapte.
Etter angrepet på Pearl Harbor dro Churchill til Roosevelt og hans generaler og admiraler i USA. Jula ble tilbrakt i Washington. Etter to års kamp, kunne Churchill puste ut i håp og trygghet. Amerikanerne var endelig om bord. Og fra den amerikanske hovedstaden talte han på julaften 24. desember 1941 til sine britiske medborgere, og ikke minst til resten av den frie verden.
Churchills budskap var enkelt midt i den globale kampen på liv og død. La barna feire jul. Slik avsluttet han sin korte julehilsen fra Washington:
«Let the children have their night of fun and laughter. Let the gifts of Father Christmas delight their play. Let us grown-ups share to the full in their unstinted pleasures before we turn again to the stern task and the formidable years that lie before us, resolved that, by our sacrifice and daring, these same children shall not be robbed of their inheritance or denied their right to live in a free and decent world».
Ordene er knapt oversettelige for en enkel journalist, og ethvert forsøk vil forringe lyden av Churchills stemme i hodet.
God jul, og så får vi nyte kvelden og bekymre oss på nyåret for «the formidable years» som ligger foran oss.