Vi husker mange ikoniske datoer fra andre verdenskrig. Vi har feiret freden 8. mai. Russerne feiret 9. mai. Men viktigst av alle viktige dager var kanskje den noe anonyme 10. mai. Dagen da Winston Churchill hadde sin første dag på post som britenes statsminister. Man kan med fasit i hånd si at utnevnelsen skjedde i grevens tid, siden Nazi-Tyskland samme dag rullet inn i Belgia, Nederland og Luxemburg. Enkeltmenneskers betydning for historiens gang og utvikling skal ikke undervurderes. Det 20. århundret er spettet med eksempler på individets påvirkning. Det er litt lettvint å si at Churchill vant krigen, men påstanden er ikke desto mindre sann.
Kontrafaktisk historieskriving er en søt skrivebordsøvelse, en fascinerende tankelek: Hvordan hadde utviklingen vært hvis andre valg faktisk hadde blitt tatt? Det er mye ved Churchills innflytelse på britenes evne og vilje til motstand som forblir spekulasjoner. Viktig ja, men avgjørende? Ikke sikkert. Hvor viktig var hans personlighet, åpenbare sjarm og nære vennskap med USAs president Roosevelt for å lokke giganten med i krigen? Kunne noen annen britisk statsminister også klart å overbevise USA, slik at begivenhetene kunne utviklet seg slik vi kjenner dem likevel? Umulig å vite. Men ett historisk faktum, en nøkkelavgjørelse, må tilskrives Churchill. Og ham alene.
Hva hvis det ikke hadde blitt krig? Uten Churchill ville det neppe blitt storkrig i Europa, i hvert fall ikke i 1940. Det ville sannsynligvis blitt inngått en våpenhvile og fred med Nazi-Tyskland. Det er ikke ofte Norge skaper regjeringskriser i andre land, men britenes mislykkede felttog i Norge i april-mai ga verdenshistoriske ringvirkninger. For da felttoget skulle diskuteres i Parlamentet 8. mai 1940, ble det tydelig at britenes statsminister Chamberlain ikke bare hadde mistet tilliten hos opposisjonen, men også blant sine egne, de konservative, sto han svakt. Et land i krig kunne ikke ha en leder med så dårlig støtte. Statsministeren forsøkte derfor å bygge en koalisjonsregjering sammen med Labour, men med Chamberlain som leder, var det ikke aktuell politikk.
Det var bare én åpenbar kandidat til å ta over ledervervet. Og det var ikke Churchill. Chamberlain ønsket Halifax. Labour ønsket Halifax. Overhuset ønsket Halifax. Kongen ønsket Halifax. Alle så til utenriksministeren, Lord Halifax. Som ikke ville. Og man måtte derfor kikke nedover rekkene. Der sto 65 år gamle Churchill, mer enn klar til å ta ansvar. Men i prinsippet uønsket av alle. Blant de konservative var hans kortvarige, men illojale, overgang til det liberale partiet i 1904 ikke glemt og tilgitt, og sosialistene ville heller ha Halifax. Politisk sto han svakt og i full fart fra vest kom Hitler i tanks.
Situasjonen utviklet seg raskt fra ille til katastrofal. I slutten av mai var Frankrike invadert og sto snart i knestående, og de flere hundre tusen britiske soldatene i Frankrike var på full retrett med ryggen mot Den engelske kanal. Samtidig var det gitt ordre om å gi opp kampene om Narvik, og frykten for at Italia skulle kaste seg inn i krigen økte for hver dag. Desperasjonen var smittende. Og det var i denne situasjonen at Churchill i løpet av ni møter 26., 27. og 28. mai, vant sin viktigste seier – mot sine egne nærmeste.
I Churchills krigsregjering satt foruten han selv, de to Labour-toppene Arthur Greenwood og Clement Atlee, samt det konservative partiets to nestorer: Chamberlain, som 20 måneder før hadde kommet tilbake fra München viftende med en fredsavtale med Hitler, og Halifax. Disse fem skulle avgjøre om Storbritannia skulle kjempe videre eller få til en avtale med tyskerne. Landets fortsatt mektigste mann, han som kunne vært statsminister, Halifax, insisterte på forhandlinger og fred. Og trodde på en bedre avtale før Frankrike måtte kapitulere enn etter. Han ville ofre Europa for å slippe krig. Å unngå krig var et instinkt som satt dypt i nesten alle briter bare drøye 20 år etter slutten på marerittet, den første verdenskrigen. «Halifax ville beholde det England han kjente og elsket», skriver Churchill-biografen Roy Jenkins. Churchill ville heller slåss og tape enn å inngå umulige kompromisser med Hitler: «Fred og trygghet vil ikke kunne oppnås i et tyskdominert Europa.» Han var sterk og klar. Men at han skulle vinne dette kammerspillet i Westminster, var slett ikke åpenbart.
Det tok tre døgn. Churchill kjempet og kjælte fram beslutningen om å slåss mot Hitler. To uker senere var Paris tatt og Italia hadde erklært krig. Hva slags fred som kunne vært oppnådd i 1940, enten i et scenario med Halifax som statsminister eller med en erstatter for Churchill, er ikke mulig å vite. Men forestillingen om et akseptert, nazifisert Europa uten opposisjon, er en skremmende tanke.
Publisert i Dagsavisen lørdag 16. mai
