Kommentar

Dagen da slutten begynte

For 80 år siden i dag beseglet Nazi-Tyskland sin skjebne ved å invadere det uendelige Sovjet.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Lars West Johnsen

Politisk redaktør i Dagsavisen

Det er mange heltemodige allierte offensiver man skal være takknemlige for i fortellingen om den andre verdenskrigen. Men den helt avgjørende offensiven var det tyske soldater som sto for 22. juni 1941. Ingen annen militær operasjon hadde større betydning for utfallet av krigen. Angrepet på Sovjet midtsommeren 1941, åpningen av østfronten, var en gedigen tabbe som i praksis betydde slutten på Adolf Hitlers Tredje rike.

Stående ved kartene over det enorme Sovjet som strakte seg hundrevis av mil østover, var Hitler blitt en ufeilbarlig militær gud.

I Moskva ante døsige russere fred og ingen fare denne sommersøndagen i 1941. Det var ingen grunn til noe annet. De var på vei ut av byen på trikker og T-bane til badeplasser og pikniksteder i de svale furu- og bjørkeskogene utenfor Moskva. I Europa rådet relativ ro etter nazistenes sjokkangrep i 1939 og 1940. Den tyske krigsmakten hadde rullet inn i Hellas og Jugoslavia våren 1941, men ellers var verdenskrigen flyttet til Nord-Afrika og til Asia. Storbritannia var ikke knekt, men virket å ha gitt opp det tyskbesatte europeiske fastlandet. USA virket urokkelig i sin tro på at krigen i Europa ikke var deres business.

Over hele det vestlige Russland skinte sola. Det var meldt temperaturer på rundt 30 grader. Det strålende sommerværet var forførerisk. Det samme var tryggheten i verdens største hær og den tysk-sovjetiske ikkeangrepspakten. Hitlers Tyskland og Stalins Sovjet var ideologiske erkefiender, men var gjensidig tjent med ikke å slåss mot hverandre. Sovjetpressen ga et beroligende inntrykk. Sovjets røde styrker hadde flere soldater, flere stridsvogner og flere fly enn hele resten av verdens væpnede styrker til sammen. Fred i øst var en garanti. Alt annet var irrasjonelt. At nazistene skulle ha benyttet årets korteste, lyseste natt til å angripe Sovjet, var uvirkelig da de første radiomeldingene kom på formiddagen. Stemmen på Moskvas radio avsluttet med å si at «Vår sak er rettferdig. Fienden vil bli knust. Seieren vil bli vår». Nyhetsoppleseren skulle få rett. Men det skulle koste 30 millioner liv.

I morgentimene 22. juni rullet flere millioner tyske soldater inn i Sovjet. De russiske soldatene var like overrasket som befolkningen ellers. Hitlers generaler hadde jobbet med planen, «Operasjon Barbarossa», i nesten ett år og hadde storøyd nikket til førerens idé om å tvinge Storbritannia i kne ved å knekke Sovjet. Hitlers militære visjoner hadde gitt dem enorme fremganger i vest. Nazi-Tyskland hadde lagt under seg hele Europa på nesten overnaturlig vis. Stående ved kartene over det enorme Sovjet som strakte seg hundrevis av mil østover, var Hitler blitt en ufeilbarlig militær gud. Hans generaler og rådgivere var hinsides all logikk. All militær fornuft og doktrine om å unngå en tofrontskrig ble lagt til side. Alle tidligere nederlag i forsøket på å ta det mektige Russland, historiens fasit, var fortrengt. Sveriges kong Karl XII hadde prøvd, men ble stoppet langt inne i dagens Ukraina i 1709. Det var slutten på den svenske stormaktstiden. Napoleon hadde sett Moskvas kupler før han hadde måttet snu i 1812. Det var slutten på Napoleon og hans grande armée. Hitlers hybris og blinde tro på den ariske rases overlegenhet og tilsvarende nedlatenhet til de slaviske folk, ble begynnelsen på slutten for Nazi-Tyskland.

Kontrafaktisk historie, historien om det som kunne ha skjedd, er en fascinerende øvelse som er mye brukt om den andre verdenskrigen. Øvelsen er absolutt interessant også i tilfellet «Barbarossa». For hva hvis tyskerne, og ikke minst Hitler selv, hadde konsolidert sin stilling i Europa, vært tålmodig og bygd opp ressurser og slagkraft? Og ikke minst, hva kunne ha skjedd hvis Hitler hadde vært mindre arrogant og koordinert angrepet på Sovjet med sin alliert i øst, Japan? Det er fortsatt en gåte for historikerne at samarbeidet mellom Japan og Tyskland var så svakt. Det er åpenbart at et parallelt angrep i øst fra Japan ville hatt dramatisk effekt på den sovjetiske motstandsevnen. Og derfor på utfallet av krigen.

22. juni 1941 ble også et vannskille i den norske krigen. De norske kommunistene, som til da hadde fulgt Moskvas linje, ble også over natta kastet inn i krigen. Bare en måned senere ble den første sabotasjeaksjonen gjennomført på norsk jord av den kommunistiske Osvald-gruppa. Deretter fulgte en rekke forsøk på å ramme den norske infrastrukturen. Kommunistene var i Norge lenge alene om å yte væpnet motstand, og bidro sterkt til vår nasjonale identitet etter krigen.

Hva er lærdommen vi som moderne samfunn må trekke av Tysklands hodeløse angrep østover, drevet av Hitlers ønske om dominans, om lebensraum og den endelige løsningen på jødespørsmålet? Det er mangelen på rasjonalitet som fascinerer og skremmer. Angrepet på Sovjet var ikke dumdristig, det var vanvittig og dømt til å mislykkes. Det gir grunnlag for refleksjon over vår egen tids tro på fornuften som bolverk mot det vanvittige og utenkelige.

Angrepet på Sovjet viser at selv irrasjonelle, potensielt selvutslettende avgjørelser, kan fattes og gjennomføres.